Så var det helg.
Viktigste dagen i uka.
 
Sto opp tidlig i dag, og nå er den der pelstassen begynt å våkne så sabla tidlig altså, er redd for det går utover skjønnhetssøvnen min.
Våkner av klynking, og ser bare hode og labber som henger over kanten på kurven min, og så driver han på å peller meg på ørene mine.  
Noe han så vidt klarer å røre, om han står med klørne ute, eller på tå kanskje. Men jeg prøver bare å gjemme meg lenger ned i kurven.
Men da begynner han bare å klynke. Mas-unge!

Så jeg står opp og går å vekker mor, istedet.
Setter meg oppå henne og kvesser klørne på magen, mens jeg maler så høyt jeg bare klarer. Da går det ikke lange tiden før det blir liv i henne.

Så for å være sikker på at hun våkner ordentlig, trykker jeg poten på øyet hennes, hun må jo skjønne at hun må åpne opp gluggene, for å klare å se meg.
Klokken er jo allerede over 5!

Omsider klarer hun å stable seg opp på bena, og jeg bare stryker meg inntil fotene og fotfølger henne ned. Nå er det nemlig frokost.

Frokost blir servert, både til meg og lillebror. Bittelitt pelsvask, før jeg får på meg båndet og flappflapp hopper jeg ut kattedøren og stikker på sjekkerunde i nabolaget.
Hei og hå hvor det går, ikke kaldt engang. Passer potene mine helt purrfekt og labber fort i vei.

Hjemme er Kasper og Mor.
Kasper fikk lite trening i går og det merkes i dag.

Så idag må han trene og trene og trene på kontakt igjen. Hver gang han kommer til mor, vanker det en godbit, og det går i grunn greit.
Men han har ikke så lyst å bli klappet på, så da blir det lek med fjæren.

Mor sitter på gulvet, så hun ikke blir så innmari stor for han. Så må han krype under beina og under armer, ja over alt for å få tak i fjæren.
Etterhvert får hun lov å stryke litt på han.

Så skal mjaue til mor at hun må ikke ha det så travelt, for da blir det fort ekstra arbeid.

Kasper er litt i trassalderen tror jeg, og av og til må det en skikkelig highfive til får å tassen ned på gulvet for tiden.

Noen timer på sjekkrunde ute så kom jeg hjem igjen, morgensola var på tur opp, så purrfekt tur i dag. 

I dag var det såpass mildt vær at Kasper kunne være med på tur. Så på med tur-sele på begge to, og klare.

Kasper var nå ganske tøff i trøya i dag, men han har jo fortsatt bare kortbukser på seg og etter noen meter i snøen, så løper han til mor og vil opp.
I alle fall, da kan jeg få gå i fred, uten at han går å tråkker meg i halen.

Det gjentar seg hele veien på tur, har helt sikkert maur i rompa, og har ennå ikke forstått at den hvite snøen, er like kald over alt.
Så maser han om å få gå ned, så maser han om å få lov å komme opp. Så må mor slipper han ned og løfter han opp igjen like etterpå.

Mens jeg prøver å holde oppe ett vis tempo, vi skal jo tross alt ikke komme for sent til veterinæren i dag.

Kasper er i alle fall blitt en kløpper til å bruke mor sin fot som klatrestolpe, for han vet at oppe i halsen er det varmt og godt, og klatrer seg opp med små tigerklør. Så litt smart er den pelstassen i kortbukse.
Men tror nok at mor må få seg en tykkere bukse, for føttene hennes ser ut som en velbrukt nålepute.

Endelig oppe i halsen for kos, trøst og varme.
I grunn helt greit at han bruker mor til slikt, så jeg slipper å ha han gnikkende helt inni min pels. 
For det har han prøvd seg på, mer en gang, og gir ikke opp heller.

Vi fikk iallefall en lite øyeblikk å nyte solstrålene på, som skinte gjennom skogen, og jeg kan mjaue at nå kjente jeg varmen fra sola, til og med lillebror prøvde å varme seg litt, men tror han synes mor varmer mest ennå.

Så var det tur i bilen til dyrlegen.

Siden pelstassen legger seg ned, å slapper helt av i bilen nå, så må jeg skryte litt av han.
Blitt skikkelig flink nemlig!

Kasper hadde ikke det minste peiling på hva han skulle gjøre nå altså.
Selv om han har vært hos dyrlegen før, så hadde han ikke fått prøve min dyrlege.
Hun stikker nemlig. 

Heldigvis hadde hun ikke gjemt seg bak skiltet, det var åpent, her var det nok ingen vei tilbake.

De hadde til og med satt fram stoler til oss, så vi kunne sitte å vente på, og i tillegg lå det noen halvdaue hunder spredd rundt omkring. 

Fortalte Kasper at de hadde fått akkurat samme svære sprøyta som han skulle få, så i ettermiddag skulle han være vinduspynt sammen med disse til i morgen.
Da skulle jeg komme å hente han hjem. 

Men da ble Kasper skikkelig redd og skjelven i småbuksene sine og gjemte seg hos mor, da jeg murret til han at nå kom veterinæren… 

Jeg var med Kasper hele tiden, men passet på å sende i vei ett par fres til dyrlegen, så kun skulle skjønne at jeg var ikke den som skulle stikkes hverken her eller der i dag. Så Kasper skjønte at jeg passet på alt, og han var i de beste poter.

Veterinæren min er egentlig veldig snill og brukte alle triksene som jeg ikke går på; godsnakk, kos og godbiter.

Kasper oppførte seg aldeles ypperlig, fikk til og med masse kos.

Slik klemming skal Kasper få lov å ta seg av i fremtiden også.
Jeg er jo ikke så fornøyd med damelukt i pusongepelsen min, og dessuten blir det fort masse rot i pelsen.
Bare se på Kasper, så ut som han har vært igjennom en tørketrommel av all kosingen.

Han ble veid, og var ganske nøyaktig 2 kg.

Så fikk han vaksinen sin.

Og han hverken freste eller laget noe som helst lyd, bare lå helt rolig.
Han har jo fått vaksine før, når han ble fanget inn, så dette ble vaksine nr 2. og så blir det 1 gang hver eneste år fremover.

Ellers ble han sjekket fra snute til hale og var frisk som en ekte musefanger.

Litt små nøtter, med de blir fjernet om noen uker uansett.

Det blir det den store nøttefjernedagen.
Gjett om jeg skal være med å se hvordan det foregår. Så nå er det bare å telle ned dagene.

Lurer forresten på om slike dager feires med en skikkelig musefest og kattemelk kanskje. Vi får se, må vel planlegge etter eller annet.

Kunne jo ha majuet forsiktig om hun kunne gitt noe beroligende mot innpåmasete pusonger også i den spøyten 🙂

Når vi kom hjem gikk vi på en liten tur til, siden Kasper hadde vært så flink. Og belønningen falt i smak hos han.

Kasper skal jo selvfølgelig undersøke alle hull og groper, tror han fort kunne ha rotet seg bort om ikke jeg hadde passet på han.

Kanskje trodde han at at hulen som han var født i, var her.

Men jeg passet godt på han, får jo ikke lov å tulle seg bort på slike plasser. Men han fikk brukt både hode og kropp med å klatre opp og ned på steiner, bedre enn å løpe rundt på ett flatt gulv.
 
Så når vi kom hjem til pusongehuset, var det en liten kar som sloknet av alle dagens opplevelser og inntrykk.
Da, endelig, kunne jeg få ligge i min kurv i fred.

Jau jau, jeg var ikke før kommet opp i kurven min, før tassen hang på kanten og ville sove oppi min kurv.
Jeg mjauet høyt og tydelig til mor at nå plaget han meg så fikk hun komme å snakke til han.
 

Mor plasserte han i den andre kurven, og jeg fikk ligge i min.
Men han maset seg til å få henne til å skyve hans kurv helt inntil min, for da lovet han at han ikke skulle forstyrre meg.

Han måtte bare strekke seg bittelitt…og da var snuten hans over på min kurv.
Da måtte mor komme å flytte han igjen, ellers fikk jeg aldri sove nemlig.

Men da fikk han beskjed om å holde sin snute i sin kurv, og jeg fikk ha min kurv i fred. 
Sovnet passe fornøyd, og da begynte han å male i tillegg.

Det ikke lett å få middagskvila med en PusQuarna rett ved siden av.

Men, når han omsider var sovnet, fikk jeg ekstra kos og godis for tålmodigheten.
 

Da vet jeg han sover i ett par timer, så best å få meg en hvil selv, for å være parat når han våkner til liv igjen.

Vi mjaues!

Mjau fra støttepus og storebror
JESPERPUS