Første langtur på ski i år.

Endelig kom solen frem og det gikk an å være ute på tur.
Ny sekk med god plass for meg og Kasper, og med masse ullpledd og en ullgenser for å holde på varmen oppi der.

Selv om det er litt for kaldt for Kasper å være med på slike turer ennå, fikk han være med, litt tilrettelegging må til, slik han skulle få nok varme og mat. 

Han er jo komfortabel med å være i sekken, og sier selv i fra om han vil ut av den eller inn i den.
Og er det kaldt så sier han også i fra. Og han er jo sjelden langt unna meg heller.

Mor stappet han i sekken før vi startet på turen, men han ville jo helst gå sammen med meg.

Så da fikk han lov til det, solen var fremme og varmet litt, og han synes det nok er litt spennende å gå litt på et nytt sted og å utforske snøen.
I solstrålene var det nok litt stas, å få løpe litt i skiløypa, med den lille halen rett til værs.  

Skikkelig pusongeløyper så langt øynene rekker.

Etter ett stykke innover løypa forsvant sola, og når løypa blir svingete, har jeg ikke så god oversikt så langt framover som jeg ønsker.
Så da hoppet både jeg og Kasper opp på sekken for videre transport innover fjellet.
Jeg vil nemlig ha kontroll på om det kommer folk, eller det verst er løse hunder.


Nede i skogen er det lunt og solen stikker fram i blant. Og da er det godt og varmt, i alle fall når i Kasper ligger helt inntil meg og hviler.
Han bruker nemlig å bli ganske trøtt ofte, med frisk luft og vugging. 
Det går ikke så lang tid for øynene hans begynner å blir ganske små og han bruker meg som hodepute.


Han blir så trøtt at han ikke orker å følge med all den fine småpipsen i trærne engang,
Og da finner han sin plass mellom meg og mor, der ligger han stødig og lunt.

Kasper ble bare mer og mer trøtt, og småduppet skikkelig.
Så da fikk han heller ligge nede i genseren i ryggsekken å sove litt.

Der sover han godt.

Fant ut at denne sovingen hans ble fristende, så jeg krøp ned i sekken sammen med han.
Da fikk vi det skikkelig lunt og godt inni sekken, oppå ulllgensere, men en liten åpning i en luke, så jeg kunne titte ut og ha litt oversikt hvor langt mor var kommet.

Sammen med litt vind, begynte det å snø litt også, så da var det likså greit å sitte i sekken med ryggsekk-lokket til tak.

Da var det bare å stikke snuten ned i pelshaugen om det ble kaldt, og å titte ut.
Kasper sovnet helt av.
 

Under lokket på sekken kunne jeg titte ut å se landskapet med de snodigste figurer passere oss. Kunne tydelig se at noen hadde både øyner og munn.
Kanskje noen vinket til oss, i det mor staket forbi dem, eller var det bare vinden. 
Det var likeså greit at Kasper sov ved siden av meg, han hadde sikkert syntes alle disse figurtrærne har vært skumle.

Faktisk fant vi et spor i dag, en ensom rev hadde løpt rett foran nesa på oss.

Etter en passe lang tur, fant mor ett tre å klatre i, eller det vil si, hun klatret ikke, bare kostet av snø så vi kunne klatre og strekke på potene litt .
Siden det var så masse snø her at til og med lille Kasper hadde forsvunnet ned i snømengdene.
 
Der satt vi på grenen som to pips, to pips på en gren i fjellet. Som nøt solstrålene fra sola, gjennom det lille hullet i skyene.
Manglet bare noen vinger.

Men her var ikke en eneste pips å få snusen i, helt stille er det på fjellet, ingen lyder og ingen spesielle lukter.
Lukter bare snø og kald fjelluft.
Ingen hunder eller folk.
Bare oss.

Nå skulle vi jo starte på hjemveien, og da er det alltid mer spennende å få løpe litt.

Og Kasper måtte sitte litt motvillig i jakken, litt for kald vind og jeg vil gjerne løpe litt fort.
Uten å ha en som henger i halen min, fint å få lov å løpe i fred iblant.
 

Hele vidda løp jeg, helt til nedoverbakkene starter. Da var det stopp.
Vet nemlig at da klarer mor å komme seg nedover uten drahjelp.
Og så kan jeg sitte på skuldra og nyte turen.

Er i grunn skikkelig stas å bare sitte slik å se på alt som vi passerer forbi.

Kasper ville selvsagt ikke sitte i jakken, når jeg satt på skulderen, og kom krypende opp å satt sammen med meg.
Her satt vi sammen oppå sekken å så på alt som dro forbi oss. 
Kasper gjemte seg litt bak hode til mor, så han ikke fikk all den kalde nedoverbakkevinden midt i nesen.

Det er nesten som å kjøre bil faktisk, med vinduene åpne.

Når vi nærmet oss bilen hoppet jeg ned å løp siste stykket, og det samme gjorde Kasper. men han løper jo ikke så fort.

Han skal jo se seg om, eller sjekke om mor kommer. Det går ikke så fort med han, men det går fremover, 
Men tror mor er fornøyd med Kasper tempoet.

I bilen hoppet Kasper rett inn i buret sitt og grov seg ned i puten sin og sov hele veien hjem.
Så han var ikke våken når mor måtte bære han inn i pusongehuset for å sove videre, mens jeg dro en liten tur på musejakt i Tigerskogen.

Håper solen snart titter fram på nytt en annen vakker dag.

Mjau fra Jesperpus  
og snork fra Kasper.

3 kommentarer
    1. Da sniker jeg meg til med en kommentar her. Den nye sekken dere har fått er jo helt smashings og farven passer jo kjempefint til dere gutter. God plass er det også til Kasper og Jesperpus. Det er jo så fin natur på de stedene dere ferdes så man blir helt blank i øynene. Helnorsk vinter med to pusegutter og mor der ute vinterland. Kos dere videre og gleder meg til neste blogg.
      Hilsen Sonja og pusene.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg