Boksignering og litt til

Takk for alt av tilbakemeldinger som kommer.
Alt blir lest, men rekker ikke å svare eller takke for alle.
Håper det går greit.
Får heller klaske til med en felles “Takk” i blant.

De siste dagene har jeg og mor bestilt varer til nettbutikken. Det er ikke lett å vite hva dere vil ha, men det er bare å gi ett mjau til meg, så skal jeg klore ned ønsker og bestillinger.
Men jeg er utrolig heldig som har tålmodige kunder, for det er ikke enkelt å drive butikk, når det ofte blir mer fristende å dra ut på musejakt.

Enn å sitte oppå det varme tastaturet. Men er jo genialt med en miniassistent som har lært at esker er katters store hobby. 
Og når posten kommer med levering, løper han ikke å gjemmer seg lenger, men er straks på jobb å sjekker ut eskene både utvendig og innvendig.


Tror at han noen ganger forstyrrer mor, for det  har hendt seg at hun har glemt noe, og da høres det helt ut til pipsplassen, hvor jeg tålmodig venter med ett av musehullene. Da er det beste å ta potene med seg, å labbe inn å hjelpe litt til.

Ja, og i går var den store skinkekontrolldagen. Den hadde jeg nesten glemt av. 
Men at det fantes så innmari mange skinker har jeg ikke visst om. Men nå er skapet fullt av slike, så da skal de blir rikelig med frokostbilder med skinkepålegg og en aldeles liten godbit fremover tenker jeg. 

Mjau mjau, og boksignering har vi og fått tid til.

Lørdagen var satt av til Notabene på Kongsberg, og Kasper skulle gå være med på sin første langtur og boksignering.

Selv om han ikke skjønte så veldig mye, det nytter jo ikke å forklare han ting som han ikke har opplevd.
Så han må bare ta ting som de kommer, likså greit.

Buret var fylt med både mat og vann, men når mor er på butikken åpner hun alltid buret så vi kan strekke på potene.
Men jeg går ikke så langt, bare rett utenfor buret, for å ligge litt på setet.

Lurer egentlig på om jeg har lim i pelsen min, for det er nesten som Kasper sitter fast i meg, han henger på meg ut og legger seg ved siden av meg.
Til mor kommer tilbake, da er det inn i buret igjen.
Før vi fortsetter bilturen.

Kasper har ikke lært seg å si i fra ennå når han vil på do, så vi har fått ett nød-dass i baksetet.
Er jo klart, at når han sover, spiser og drikker så mye, så kommer det ut i den andre enden.

Men Kasper fant fram til doen og har dermed gjort det samme som hjemme, pommelompet i farta. Bare i dag var det mer fart enn hva han klarer hjemme.

Bare han ble dotrengende nok, måtte han bare ta valget å gå i kassen, da uten blomsterenglukt, som hjemme.

Tross alt bedre ,enn å la “det” gå i de puskete pelsbuksene sine. Ja, for der er ikke grodd mye ut siden den store nøttefjernedagen hans.
Hverken nøtter eller pels.

Flere slike kjøreturer så kanskje han slutter å forlange slik blomsterlukt i dokassen og tar til takke med det han får servert.

Kasper synes det ble vel spennende å kjøre handlevogn og være på kjøpesenter.
Men han fikk lov å ha med bagen sin, og det var ingen av oss som fortalte han at dette var noe skummelt.
Det er bare en helt vanlig ting å gjøre.
Så Kasper lå helt i ro og var skikkelig snill på tur.
 

Masse trivelige folk var kommet. 
Og det er skikkelig stas å få møte mange av dem som følger oss og har fulgt oss lenge, både på siden og i hverdagen vår.
Vi var jo litt i siste liten, det er jo ingen overraskelse, så mor var vel ivrig på den heiskjøringen nemlig.

Da sto mange allerede å ventet på oss der vi ankom i handlevogn.

Noen lurer litt på om det er slitsomt å dra på slike ting, men faktisk så er mor mest sliten, jeg kan jo bare ligge å slappe av på ett bord.
Mens hun tar seg av arbeidet, men det er jo derfor jeg har ansatt henne.

Faktisk så er det mer slitsomt å dra på tur i skogen, for da må jeg være på vakt hele tiden. 
På signeringer ligger jeg jo å sover til og fra i bilen og slapper av underveis. Eneste er noen ganger det tar skikkelig lang tid, da kan jeg bli litt lei.
Eller om for mange sniker seg til å roter i pelsen min, det liker jeg heller ikke.

Det er jo selvsagt skikkelig gøy, og vi er alle ydmyke for at dere har tatt så godt imot boken når den endelig kom ut.

Da skulle bare mangel at ikke vi skulle gi litt av vår tid til litt samvær med flotte bokkjøpere og følgere.

Noen ganger har vært veldig hektisk, fordi det har kommet mye folk Og da kan vi føle at ikke alle de som vil snakke/spørre om noe, har fått muligheten til det.
Det føles litt kjipt.
Men vi prøver å strekke oss så langt som det går.

Og heldigvis er det noen som lurer på ting, som venter til slutten, når det er mindre folk. 
Vi har kun en eneste gang måtte gå, ellers så tar vi oss tid til å snakke med dem som har tid å vente til slutten. Det er alltid like koselig.
Mange flotte historier, mange flotter bilder og ikke minst ting som er laget til oss. Alt er blitt tatt godt vare på.

Og noen ganger det har blitt masse masse kattegodis, da har jeg delt med med noen dyrevern-organisasjoner.

Og alle plassene jeg har potesigneringer, legger vi igjen noen signerte bøker i butikken. Så om det er noen som ikke rakk å komme, er det noen eksemplarer i butikken med potehilsen i.


Og når alt er over er det litt innkjøp av reisemat, før hjemturen starter.

Og igjen kjører vi heis hit og dit.
Ingen kjøpesenter er like, så mor mener det ikke er så enkelt å huske hvilken etasje man er i og hvilken etasje bilen er i.

Men det blir god trening for Kapser å kjøre masse heis også, i det minste.


Vel hjemme er det litt ekstra godt til kvelds, for god kattegjennomføring av dagen.
Og Kasper sitter ennå som limt inntil meg, må jo spise opp min mat før han begynner på sin egen mat.
Helt merkelig at han ennå er sulten, kom ut av telling hvor mange ganger han var å spiste mens vi kjøre bil.

Og siden Kasper har et overskudd med energi for tiden, skulle han få trå til som modellpus. 

Men det er ikke enkelt å få tatt bilder av han.
I det ene øyeblikket sitter han purrfekt, og i det neste ligger han på rygg, før han har klatret og helst revet ned alle de hvite bakveggene.

Og i neste øyeblikk leker han dronepus og forsvinner vannrett gjennom rommet, fordi han plutselig fikk så lyst til å kvesse klørne på klatrestativet. 
Så skal han under sengen, og der kommer han ikke fram med det første.

Men så kommer han på at han skal spise, og løper med trappen for å spise, men når han kom frem til matskålen, var det bare dehyderte knupp som ikke fristet. Før han kommer opp igjen som en pil, og hopper midt oppå bukselåret til mor som står å svarer på meldinger.
Og hun setter i ett hyl, igjen.

Lårene hennes ser nemlig ut som en utslitt nålepute, etter at Kasper utallige ganger har klatret opp dem, og jeg mistenker også han han prøver å kvesse klørne litt i samme slengen.


Men det tar noen timer i Kasper sitt tempo å få ordnet alle bildene. Hadde jeg gjort det selv på sikkert 15 minutter, men det hadde jo ikke vært like underholdende.

De fleste morgenene er ganske hektisk, for mor. For vi er alle sulten og skal ha mat samtidig. Men vil ikke ha samme maten, på samme plassen.
Mens mor ja hun har det litt for travelt. tror hun må ta seg en tur til øyelegen, for noe tigersyn har hun ikke, ikke lett å vite opp ned på alt!


Kasper er innepus, og jeg er utepus. Og godt er det, så lenge det varer.

Men han maser overhodet ikke på å gå ut, synes det er ganske skummelt.
Mor bærer han fortsatt i bilen, og vi går ikke tur hjemmefra, kun noen ganger for å gi pipsen mat. 
Og jeg går ut en annen dør enn det han går. 
Så han har ikke skjønt sammenheng mellom dører og utelivet.
Han bare koser seg i vinduet og titter etter meg. Som om det skulle være et stort fjernsyn med egen Jesperpuskanal, sekund for sekund.

Så jeg satser på et det ennå er mange måneder med uteliv alene, før Kasper får komme ut.


For Kasper har ennå masse å lære om utelivet.
Han er så lite selvstendig som det er mulig.
Kommer til å havne i kattekrangel, gå seg bort eller bli revemat før han får sukk for seg.

Han bare løper uten å tenke seg om, eller glemmer seg av. Ett ekte lite surrehode.
Så han har ennå lang lang tid med trening i bånd ute.

Og nå må han også dra på tur med mor, uten meg, både for at jeg skal få slappe av.
Men også for at han skal fokusere på det som hender rundt han, i stede for å bare se hva jeg gjør og hvor jeg er.
Så i dag ble det skitur på han og mor. Mens jeg lå i beste kurven og sov, i freden og roen.


Men turen gikk bare fint med Kasper, han ville for det meste sitte i sekken sin. Og der sovnet han selvsagt av, så mor måtte stoppe litt å vekke han.
Han skulle jo bli sliten av turen, ikke opplagt. Tror ikke han tåler frisk luft lengre.


Litt oppkvikkende kattegodis, gjorde susen. Da måtte han ut å røre litt på labbene sine. 
Så fikk han litt trim til slutt. 
Og satt på skuldra ned de siste bakken, akkurat slik jeg har vist han at det skal gjøres.


Så første turen gikk helt supert. 
Når han kom hjem kom han løpende opp å vekte meg, hadde pusen ting å mjau om.
Så jeg bare veltet meg på rygg mens jeg strakk potene mine i alle retninger så lang jeg er. 
Så lenge varte stillheten.

Før han hørte hva mor drev på med,,, gjorde rein blomsterenga hans!.
Da snurret han seg rundt og for ut døren for å være første pusen til å grave i nyvasket dokasse, det er jo rene julaften for han.


Og jeg ligger her, bare å hører på sandstormen nede.
Kan bare forestille meg hvordan vaskerommet ser ut nå, og Kasper kommer nok tuslende opp snart og lukter blomstereng fra pote til pote.

God natt fra Jesperpus.
 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg