Fikk en del spørsmål på forrige innlegg.
Så her mjauer vi i vei om våre tanker om hund og katt.

Først vil jeg si at formålet med tilvenningen ikke er at katten og hunden skal ligge i samme kurv, men kunne omgås og være sammen i hverdagen, og i samme rom, uten å være urolig for eller på hverandre.
Det siste steget om å ha nærkontakt får dyrene ta på eget initativ, når de kan omgås uten konflikter, vel og merke.

Ikke alle hunder og katter ønsker å ha nærkontakt, derfor vil det være unaturlig å “tvinge” dem til dette.
Jeg iallefall vil IKKE dele min sekk/kurv med en hund.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er en enkel regel i slike situasjoner, det er mor sjefen, uansett.
Hun vet hvordan hunden reagerer eller hva de finner på, og hva vi katter gjør og ikke liker.

Både katten og hunden må være kontrollerbar, og på samme energinivå.
En vilter hund og hysterisk katt er ingen god kombinasjon, mens en lydig, tålmodig og rolig hund og en rolig katt er det beste.
Hunder som hopper og bjeffer skal ikke hilse på en katt, det er en ganske uhøflig hilsemåte hos katter.

På samme vis skal ikke en oppblåst fresende katt hilse på en hund. Det vil mest sannsynlig ikke komme til å gå bra.
Begge to skal være kontrollerbar, hos oss i er det i bånd og rolige og stille omgivelser.

Den eneste plassen som er Kaspers territorie, er pusonghuset. Så Kasper fikk ikke lov å hilse på voffsen innendørs første gangen, det ville være å tråkke langt inn på Kasper grenser.

I stedet gikk vi ut, hvor Kasper ikke har like stor eiendomsrett, der fikk han lov å se hunden for første gang.

Kasper har bodd med hund i sitt tidligere fosterhjem, men det bar han ikke noe positivt preg av. Han reagerte som mange katter gjør, med første syn av hunden. – illsint, blåste seg stor som en gaupe og vrælte som en løve.

Han fikk korreks på dette, to ganger, da det ikke er hans oppgave å varsel hele bygda at det er en hund i området.
3. gangen fikk han tydelig beskjed om dette ikke var akseptabelt med slik oppførsel.
Hunden gjorde ingenting ut av situasjonen, kun Kasper.

Og det var nå jeg kom tuslende, så fikk Kasper sitte bak meg, å studere hvordan man hilser på en fremmed snill hund.
Mor bare snakket ett par ganger til meg, bare for å forsikre meg at det er noen som er på besøk og ikke er en jeg skulle jage bort.
For det hender nemlig at jeg gir noen hunder som kommer forbi på luftetur langs veien med eieren sin, litt ekstra fart oppover veien ett stykke. Sånn helt opp til nabokatten Rex i alle fall, så kan han få disse hagetisserene, som sprayer alle trærne mine og grøftekanten min med gul illeluktene spray. 

Når Kasper hadde fått sett og snust litt i luften, gikk vi på en liten spasertur, alle sammen,
Kasper gikk noen meter bak hunden, før han hoppet opp på mor sin skulder og spionerte lenge og vel på alt hunden gjorde. 

For det er slik vi katter er, når ting er litt skumle er det trygt i høyden. Til vi får undersøkt at det er trygt nok til å være på bakken, hvor vi fort kan være sårbare, iallefall om det er en stor sint hund og ikke en slik liten valp.

Grunnen for at Kasper ikke fikk sitte på skuldra eller ble holdt opp i starten,  er nettopp på grunn at om han ble sint. Mor ville nemlig ikke se ut som det gamle klorestativet vi har hjemme. 

Så mens alle gikk å pratet, eller snuste på det som passerte oss, som på en helt vanlig tur, så skjønte også Kasper fort, at når alle var like rolige og alt virket helt normalt, så kunne han slappe av litt etterhvert han også, bare bittelitt ekstra på vakt.

Hver gang han prøvde å gjøre seg til, altså før han fikk åpnet munnen og laget en den lille hveselyden, fikk han en liten napp i båndet og ordet nei.
det var nok til at han svelgte hvesen og kikket bort på meg.

Jeg var i grunn mest opptatt av de skitne potene mine etter vassing over noen sølpytter. 
Den hunden var iallfall ikke så mye å blåse seg opp over. 
På en liten solvarmet stein ved siden at hunden satt jeg, på min kattemajestetiske måte og gjorde mine pelsbehov og bare overså de nyskjerrige øyene til den lille valpen.
  
På lik linje som hunder ikke skal lære å jage eller bjeffe på katter, fikk ikke Kasper lov å hvese på valpen. Først hilste mor på den, så jeg, så får Kasper hilse når han er klar for det, men siste mann.

Hunden synes nok den lille kattungen hørtes mest ut som en liten slange med de små hveselydene.
Det var iallefall nok til at valpen synes det var aller best å leke med eierene sine, enn å bry seg om den lille pelskledde slangetypen som satt borte i åkerkanten.

Kasper vet veien hjem og ville gjerne hjem etterhvert, så da gikk hunden først og Kasper spaserte velvillig etter, med stompen til værs. Selv om valpen gikk fremst, men da hadde Kasper god kontroll på hvor den var og så selv at den kom til pusongehuset hans.

Vel inne, fikk Kasper gå med båndet på seg, først ville han aller helst stikke å gjemme seg. Skulle tro det var en ulv i huset, ikke en liten hundevalp.
Men mor holdt han i båndet til han innfant seg med at hunden, skulle få lov til å være inne i pusongehuset.

Etterhvert når usikkerhet til Kasper gikk over, tok mor av han båndet og satte på han en liten bjelle istede, slik kunne vi høre hvor han var og unngikk at valpen og Kasper løp i hverandre, uplanlagt.

Jeg lå jo å veltet meg på gulvet ved siden av valpen, mens Kasper tittet nyskjerrig inn bak dørkarmen. Han hadde bare så lyst til å komme inn sammen med oss, men turte ikke helt.
Så mor satte seg ned på gulvet ved siden av meg og valpen.
Da kom Kasper tassende modig inn på fanget til mor, og fikk selvsagt godis.
Man kunne se på hele Kasper at han hadde innmari lyst til å snuse på voffsen som lå å slappet helt av. Men turde ikke.

Når hunden slappet helt av, med stompen mot Kasper listet han seg forsiktig bort til voffsen.
For det er tryggest for Kasper, en sovende valp som han ikke må møte snute mot snute og stirrende øyner. Det krever mer mot enn hva Kasper klarer og ingen ønsker å utsette valpen for ubehag.
Det er den sikreste måte å få snusekontakt på.

Hele denne dagen har Kasper vært rundt valpen, i vanlig hverdagsliv. Men kun fram til grensen for Kaspers personlige rom, så nært som han tåler å være rundt valpen uten å føler seg usikker eller reagerer, (ca. 1, 5 meter). Når han har gått nærmere en dette har det vært helt frivillig drevet av nyskjerrigehet, mens valpen ligger helt rolig og med stompen mot Kasper. 

Neste dag er vi på skogstur og gjør vanlige ting.
Kasper aksepterer at den er i nærheten og med oss. Til og med går Kasper på stien etter meg,  som har valpen løpende foran meg.

Inne får Kasper komme nært valpen når den sover, ikke når valpen vil leke og løpe litt. Da får den fri arena til fri utfoldelse.
Den er vanskelig å kontrollere og det fort kan oppstå uheldig konfrontasjon. men så snart valpen er sliten, så er Kasper til stede.

I kveld  tar Kasper selv kontakt med valpen og legger seg ved ved siden av den, med nyskjerrig og ganske våkent blikk.

Hverken valp eller katt er sammen uten at det er noen tobeinte til stede, man ønsker jo at begge skal få trygg og hyggelig omgang.​
Den siste meteren med nærkontakt er det det svakeste leddet som får ta, mellom disse to, var det Kasper som var mest skeptisk.

Derfor var det hans oppgave å ta de siste potestegene til et nærmere samhold med valpen. Når Kapser føler seg klar for det.
Noe som skjedde mange ganger siste kvelden de var sammen.

Hadde de hatt muligheten, hadde de blitt gode venner etterhvert. Med såpass stor fremgang på nesten to døgn. Fra å være en illsint hvesnde pelsslange til å oppsøke hvalpen med den nysgjerrigheten en liten kattepus skal ha, akkurat som det skal være.

Flink både Kasper og den lille valpen!

Men det hadde blitt trangt med to katter og en hund oppi sekken.
Så likså greit at den ikke skal bo hos oss, og bare på besøk men har ett annet trivelig hjem.
Og kanskje kommer den på besøk en annen gang .
 

.