Litt om hvordan vi katter sanser på tur.

Har du tenkt over at vi katter oppfatter verden rundt oss anderledes, enn du på to bein gjør?
 
At vi ikke ser de samme fargene?
Ikke ser like tydelig på avstand?
Ikke har samme oversikt i terrenget?
og vi bruker lukt og hørselsansen mye mer, fordi det er så mye bedre en synet vårt og alle dine sanser?

Hvorfor trenger du å være klare over det, tenker du kanskje?
– Jo fordi verden oppfattes og oppleves helt anderledes for oss katter enn for dere mennesker.
Dere må vite hvordan vi ser på verden for å veilede og tilpasse turen og inntrykkene best mulig for oss.
Det kan kanskje gi deg svar på hvorfor vi noen ganger ikke vil gå og andre ganger vil gå andre veier enn hva du hadde tenkt.
Da vil du skjønne hvorfor, istede for å irritere deg over at vi ikke gjør som du tenker.

Best å følge med på skogsveikjøring, kan komme ei mus over veien..

Vi går ALDRI på tur i fra pusongehuset, vi kjører alltid på andre steder for å gå på turer.
-Det er fordi Kasper skal ikke lære seg å gå bort fra pusongehuset-
.

Det vil si at vi alltid er utenfor vårt territorie på tur.
På en del av turene vises ikke jeg, men jeg er med, bare sover i sekken.
Mens Kasper må trene på pusongelivet uten meg, men jeg er aldri langt unna, dukker gjerne fram i matpausen. 

Kasper får være min demostrasjonskatt i dag, siden han er en fersking ute i den store verden, er det tydeligere å bruke han.

Mor bruker ofte en slags App (ut.no) på telefon sin, som hun ser  hvor hun er og hvor hun skal gå.
Hun husker nesten ikke noe, det er flere ganger vi har gått oss bort fordi hun ikke har like god husk og sanser som oss.
Bare skarvlesansen, men den hjelper oss sjelden på rett vei.

Vi katter har på en måte en slags app inne i hodet vårt, som vi hele tiden oppdaterer med lukt, lyd og synssansene våre.
Den bruker vi for å orienterer oss hvor vi er og hvor vi skal. Så vi katter fant i grunn opp denne appen lenge før dere.
På en måte lager vi oss ett kart med bilder, lukt og lyder i, alle steder hvor vi er.
Der lagrer vi også gode og dårlige minner, for vi har en enorm lagringskapasitet og god husk.

Jeg kan ligge i sekken å slappe av på tur, plutselig nede i sekken kan jeg kjenne igjen lukt og lyder som forteller meg akkurat hvor jeg er, feks at det er omtrent 300 meter igjen til bilen, så da hopper jeg ut av sekken og løper siste rest av turen. Dette skjer på steder hvor jeg er ofte på tur. 

Først litt om kattesynet.
Vi ser ikke farger slik som dere mennesker, og heller ikke skarpt på lang avstand, selv om vi har tigersyn altså
Så når dere ser ett bilde med mange vakre farger, kanskje vakre blomster og planter, og den røde/hvite stompen til Kasper

Så ser vi katter ett ganske kjedelig bilde, kanskje bitte litt grønntone og en anelse blåtone,
og alt det som er langt borte ser vi litt uskarpt, men også det som er helt helt nært.
Derfor om du noen ganger gir godbit i hånden, så må vi lete litt med nesen for å finne den,
eller den agurkfilmen, hvor mange katter blir skremt,
rett og slett bare fordi vi ikke er helt fokusert, og skarpsynet er på. Så det er litt dårlig gjort å skremme eller erte oss for slikt.

 
Fine blanke rødfargen til Kasper vises ikke på bilde vårt, bare den stolte stompen, mer trenger jeg igrunn ikke å vite om han.
Derfor kan en stor stein eller en busk se ut som noe skummelt for oss på avstand.
Ikke lett å se om det er en stein eller hund som står i ro.

Men derimot er bildet vårt pyntet med vakre lyder fra fristende fulger, insekter, kanskje en mus,
potene til Kasper og båndet hans i lyngen, (Rød prikker)
Og for ikke å nevne om alle luktene, 
over alt er det lukt, all slags delikate lukter, som vi sniffer inn i den fantastiske gode nesen vår.
Det er lukter i fra planter og trær, insekter, kasper, potene hans, sporet hans og båndet hans. (blå prikker)
Så når vi legger inn alle lydene og luktene våre i bildet så blir det like vakkert som ditt synsbilde, synes vi.

Så vi ser ett vakker bilde vi også, bare på en helt annet måte. Ett sansebilde kan det kanskje kalles.

Derfor er det ikke sikkert vi ser akkurat det samme som du ser, og oppfatter verden helt anderledes pga av alle luktene og lydene.
Så om det kommer en hund i møte med oss, så ser ikke vi hvor stor eller liten den er før den er ganske nær, kanskje den lager lyder som du ikke hører? eller at vinden går fra meg, så jeg ikke kjenner igjen lukten av hunden. Det ville fortalt meg om det var en kjent eller fremmend hund. 
Men for sikkerhets skyld hopper jeg opp på mors skuldre, eller på annen måte i sikkerhet.
Jeg er nemlig veldig vàr på slike ting vi møter, hører det kommer noen lenge lenge før mor,
og vil omtrent alltid i sikkerhet før mor har oppdaget at det kommer noen.

Men nå er snøen snart borte og Kasper må lære å gå, ikke bare sitte i sekken.
Ikke alltid han er like enig, er nok blitt godt vant til å hvile stompen i høyden.
Så i starten og litt ennå, går han bak mor, mens hun lokker han etter seg, så får han ros hver gang han kommer.
Litt etter litt blir han oppmuntret til å gå foran mor.
For det er mer oversiktlig for mor, at han går foran i båndet sitt, men mer skummelt for Kasper.

Men har du tenkt over at når han skal gå der fremst?,
– skal han være den som først møter verden.
Det er jo helt nye lyder og lukter for han, som kan være ganske skummelt, og han trenger masse masse oppmuntring og støtte for å ha nok selvtillit til å gå fremover. Møte opplevelsene.
 
Og så må han lære å følge stien, fordi det er ingen selvfølge at det er akkurat på stien han skal gå.
For Kasper er det like naturlig å smyge seg ute i lyngen nemlig.
Hvorfor skal han følge streken fremover, når det er 1000 spennende ting til høyre og venstre?
Det har han spurt mor ganske mange ganger om, uten å få ett ordentlig svar.
Mor må fortelle han hele tiden hvor han skal gå og hvor det er rett plass å gå.

Og det er skikkelig pinlig å høre på, da kryper jeg godt ned i sekken min. Iallefall om det kommer folk.
Dem tror sikkert hun er helt gal og prater en hel masse tull med en katt.
Men på videoen hører du galskapen, og ser du hvor Kasper går i rykk og napp etter som han gjør seg kjent med området, lagrer nye lukter og spennende lyder. Legg merke til halen som slår side lengst i spenning. når han får ros så går han fremover og halen til værs. 
og alle ganger han stopper for å se mor, å vil ha bekreftelse på at han er flink og det er trygt å fortsette.
Turene bort fra bilen går alltid slik i ryk og napp, masse ny info med lukter og lyder som skal lagres underveis.

Kanskje dere er som mor, ikke alt dere fikk med dere?
Da skal du få se en ny film hvor alt vises bedre!
 I starten ser dere hvor Kasper snuser på alt, noen lukter for kartlagring og noen lukter fordi de var ny og ekstra spennende.
Han stopper og snuser, går, stopper og snuser og går hele tiden.
Mens på slutten av filmen går vi tilbake til bilen. Ser dere forskjell i tempoet?
Han stopper omtrent ikke, bare går målbevist rett frem på stien, bare registrerer i sansekartet sitt, inne i hodet at han er på rett vei.
Derfor har han mye større tempo hjemover.
 Ikke fordi han savner hjem, men han slipper å lagre alle nye luktene  og han kjenner seg rett og slett igjen med sansekartet sitt.
Denne stien er nok lagret i appen hans i mange mange år.
 

hJWpMssvDrE

Og nesen er så god at selv om det er flere timer siden vi gikk samme sporet,
så lukter han lett hvilken vei som er riktig hjemover,
selv om vi kommer til steder hvor det er nye stier eller stier som skrysser hverandre.
Så nå kan vi se at Kasper, snart 7 månder, begynner å trene på sansene og ikke minst bruke dem,
Men han har mange månder og timer med trening for dem finspisset skikkelig.
Men det er ennå lenge til han har så mange bilder i hodet sitt,
at retningssansen er godt utviklet til å ikke rote seg bort, som mor. 

 
FXTZNOEV2aQ
 

En annen ting dere kanskje legger merke til er at vi katter hele tiden vil opp på steiner,
stubber  og matmors skulder, for å få oversikt.
Kasper er ikke noe unntak…, nesten ikke til å rikke ned av utkiktspostene sine

 

u3twiN8WGWk

Det er ikke så rart når vi går helt nede på lyngen, der ser vi faktisk veldig lite og føler oss skikkelig sårbare.
Når vi ser lite, har vi dårlig kontroll på hva som er i våre omgivelser. Det liker vi ikke, iallefall på fremmende plasser.
Man føler seg liten og litt usikker.
Noen ganger er det best å bli båret til man kommer til ett mer åpent område.
 Eller få sitte på skuldrene eller sekken til man har fått oversikt.

 

u3twiN8WGWk
 

For jeg ser mye bedre fra matmors skulderperspektiv enn nede i lyngen hos kasper.

 

LySrmQIW6LU
 

Kanskje det var litt forklarende til hvorfor vi katter ikke alltid bare løper i vei på tur,
Vi har ganske mange inntrykk som skal lagres underveis. 

Vi er hverken lat eller dumt, tvert i mot.
Vi opplever og møter verden ganske anderledes enn alle eierne våre,
Når du ser verden i fra vårt ståsted og i vårt tempo.
Så opplever du så mye mye mer,
og ikke minst du er blitt ett klokere menneske!

Og det er noe å tenke på når dere tar med ut katten på tur. Det er ikke bare sele og line den skal forholde seg til, men  også alle inntrykkene.
Gå derfor ut med katten når den er opplagt og uthvilt.
Og sansebruk er verdens beste middel for katter med masse energi, og ungdomskatter med masse overskudd, innekatter som trenger mer mosjon.
Kasper blir iallefall både fornøyd og sliten etter alle inntrykk.

Siden dere har lest helt hit, skal dere får litt bilder fra gårdagens tur:  

Min tur å sitte på utsiktposten.


LIten pause, med klatring og utsikt.


Før vi fikk masse snø og haggel og kom i ly. Skikkelig godt å få varmet potene i ullgenseren min.

Kasper skulle også ligge inni her, ikke særlig god plass altså.

Mjau fra Jesperpus og ferskingen Kasper.

 

  

6 kommentarer
    1. Aawww so cute, “Is it a fox, is it a raccoon??? No, it´s Kasper with his super-fluffy tail, walking on the leash like a doggy”, happy “Funday” from Gizzy, Thori an Sisi, da second hand kittehz and me from Germany, also to Jesperpus and mummy!!!

    2. Hej Lille Kasper og Jesperpus.Godt Madmor har jer to,så fare hun ikke vild,og bliver væk.🐾🐾🐾🐾.

    3. Hei! Så hyggelig innlegg 😊 Vi har nå en katt hos oss, på prøveadopsjon. Han er drøyt fire år, og ikke vant med å være ute. Vi har gått tur med ham i bånd 5-6 ganger nå, og får da en runde fra huset vårt – tanken er at han skal bli kjent i eget territorie, og finne hjem hvis han stikker av, eller hvis vi vil la ham bli utekatt en dag. Fraråder du turer i eget område? På tur, hvor mye fokus har du på at kattene skal ha fremdrift og «gå tur» – som hunder – og hvor mye fokus på at de skal utforske fritt og få sansestimulering? Har du noen tips til hva man kan gjøre for å unngå at innekatten maser mye ved døra? Han her har fått smaken på utelivet! 😅 vi har sett et tips om å gjøre turen til rutine, og da faller turen på kveldene her (21.30) – det er da der er størst sjans for at vi kan gjennomføre fast hver dag, men det er ikke da katten er mest opplagt.. jeg er usikker på om det vil gå bra og variere turtidspunktene litt, og gå tidligere når vi kan, eller om det bare vil forvirre og føre til mye mas..

      Alle tips mottas med takk!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg