Ett hundeliv!

Endelig kom vi frem til nord, sånn omtrent helt på andre siden av territoriet mitt.

Der vi skulle bo, bor det også en HUND.

Ikke at det betyr så mye for meg, bare jeg slipper sikling i pelsen, rumpesnusing og haletråkking.
Men Kasper derimot, har demonstrert mer tydelig, med små fres og nusselige tenner at han ikke helt liker hunder.

Så nå skal han få bryne seg litt, en hel uke som samboer med en hund.

Her kan du lese om forrige gang Kasper var sammen med hunden:
? Kasper møter hund for første gang
eller
? Som hund og katt


Ikke overraskende syntes Kasper at utfordringen ble i meste laget og ville aller helst gjemme seg.
Selv da kom han bare motvillig fram, selv om han prøvde å feste klørne i gulvbelegget, og med illsvarte øyner.

Men mor dro han frem under noen møbler i rommet lengst unna hunden.

Dagliglivet på besøk fortsatte uansett om Kasper ville eller ikke, med hunden i flokken vår.
Så da ble det tur på oss alle sammen, ungdommene i hvert sitt burhus, mens jeg troner fra taket med full kontroll, på tur ut i skogen.

Med Kasper trygt plassert på mors skulder, hadde han nok med å holde seg fast.
Og fresingen hans, klarer ikke å overdøve pesingen til mor.

Heller ingen gjemmeplasser, annet enn øret til mor, som var alt for lite heldigvis. Ellers hadde han nok gjemt seg om han bare hadde mulighet.
Ser det for meg i grunn, mor med halen hans ut igjennom øret.

Men jeg og voffsen tuslet avgårde på stien, og jeg hadde ett par lynkurs i snusing på kattedufter.
Hunden snuser jo i vei uten mål og mening, hva hunder snuser er faktisk fullstendig likegyldig for meg, her er det pus og musedufter som gjelder.
Mens den der voffsen stadig prøvde seg på rompesnusing, tror hunder virkelig at jeg driter godbiter eller?

Og dorutinene til voffser er ikke mye å rope mjau for, en skvett her og en skvett der. 
Er jo ikke vanskelig å kjenne det langs stien, trur hundene rett og slett har ei mini blære som lekker konstant.
Hundeeiere burde vel strengt tatt også hatt med seg bøtter, ikke bare bæsjeposer. 

Noen steder lukter jo hele stien som en doplass, og hundene er uansett skikkelig ublyge, de bare setter seg rett ned på stien og klemmer i vei, om så midt på stien. Man må virkelig følge med at ikke potene tråkker midt i kaka, det vil blitt en skikkelig kattastrofe.

Kan da ikke være så vanskelig å gjemme seg inni en busk, om de må på do, slik som jeg.
Forresten, når ingen ser at jeg er på do, ikke engang de som kommer gående forbi, de lurer sikkert på hvorfor mor står å gjemmer seg bak en busk, langt utenfor stien. Ingen som ser meg nemlig, og mor bare later som ingenting.

Men heldigvis denne voffsen, har ikke slike vanlige hundedo-rutiner, tror i grunn han er så opptatt av meg, at han har glemt å gå på do.

Kasper lå slengt oppe på mors sin sekk, og betraktet oss nede på stien nøye.
Tror jeg fikk overbevist han at det går helt fint å være sammen med hunden,
og den ikke laget noe bråk eller tulletet hopping.
Den er både snill og rolig, bare litt nyskjerrig, minst like nyskjerrig som Kasper selv.

Alle turer har en pause, også denne turen.
Selv med en liten vindtrekk med hundelukt rett i nesen til Kasper, gikk det sånn passe greit å sitte sammen. 0
Med meg sittende i midten og passet på dem begge. Tigerkontroll!
Ett strengt blikk til høyre og en poteklask til venstre, så satt de så stille som ei dau mus.

Kasper ble iallefall mye modigere og gjemte seg ikke mer for hunden når vi var hjemme, etter lufteturen.
Bare hoppet opp på klatrestativet om det ble litt skummelt.
Eller opp i møblene, fordi der er det bare vi katter som har lov å sitte, men ikke kvesse klørne, kremt kremt!

Derfra kunne Kasper sitte der å studere voffsen som snuste rundt på gulvet på leiting etter Kasper, veldig fornøyd.
Og voffsen benyttet enhver anledning til rumpesnusing, når Kasper ikke fulgte med.

Og vi var på flere turer, da var det så masse å følge med på, at Kasper nesten glemte av at hunden var med oss, så masse nye ting å se og snuse på.
Nye opplevelser og inntrykk, så hunden kom helt i glemmeboka.

Men det var ikke bare Kasper som glemte seg av, også hunden glemte seg av.
Å tråkke meg på halen gjorde han bare en gang, tror ikke han tør prøve seg på myke kattehår under potene sine flere ganger.

Vi var på lang fjelltur, og da begynte Kasper virkelig å få opp selvtilliten, og på hytta fant han ut at han kunne stirre hunden i senk.
Ikke alle hunder er så forsiktig som denne voffsen, men skjønner godt han ikke følte seg trygg når Kapser kom spaserende rett over stuebordet, med bestemte poter og skarpt tigerblikk.
Men da var mor og flyttet Kasper, han måtte også lære seg at han skulle være litt hyggelig med hunden.
Så fikk de heller sitte i nærheten av hverandre å få litt godbiter, og ha det litt koselig sammen.

Jeg ga han bare strengt tigerblikk, når voffsen skulle prøve å stjele maten min, for han var en skikkelig kattemattyv, reine støvsugeren oppi skåla når vi forlot den.

Og voffsen passet godt på når vi begge fikk maten vår servert, nesen nesten oppi skåla til Kasper, en mester i å tigge var han. 

Men Kasper tok hevn, spiste likså godt opp hunden sin mat, mens hunden sto rett bak med verdens lengste snute, å så at bit for bit av middagen sin forsvant. 

Og Kasper sjekket hele tiden alt som voffsen spiste, kanskje det var noe han også kunne spise.
Men griseører og bein fikk hunden ha i fred.
Var ikke så mye som en eneste mus å gnage på.

Når vi ikke sov, var det lek og godiser, Kasper ble modigere og modigere.
Jeg orker ikke å leke med slike hunder, men både Kasper og Hunden fikk mer og mer lyst til å snuse på hverandre.
Men siden de ikke forstår hverandres kroppsspråket og er litt usikre på hverandre kom de aldri så langt denne gangen.

Hunden vifter med halen fordi den er glad og det misforstår Kasper, ikke så rart fordi det betyr jo det motsatt på kattespråket.
Og det kom tydelig fram hvor “sjalu” Kasper er på oppmerksomhet, her måtte de tobeinte fordele godise og kos i like deler.
 

Så den utfordingen med å bo sammen med en hund, klarte Kasper fint. Noen dager til, så hadde de nok blitt flinkere til å forstå hverandres kroppspråk og stole på hverandre.
Det var nok Kaspers usikkerhet som gjorde at de ikke kom lengre, men synes uansett at hunden var snill som lot to katter okkupere huset sitt en uke.
Kasper er ikke redd lengre, men blei til slutt bare nysgjerrig på voffsen, laget bare små kveselyder, når hunden kom litt for nært.

Kanskje en annen gang kan de blir enda mer kjent.

voff….nei!  Mjau fra Jesperpus.

2 kommentarer
    1. It´s amazing that you and your brofur Kasper even get along with this pawsome pup (Collie???), sweet fluffy furriend Jesper, Thori from Gizzy, Thori and Sisi, da second hand kittehz´s been growing up and living with a black Labby mix pup named Ronja (R. I. P., she lost the fight against cancer in late autumn of 2014, but my sister and me met her when I adopted Thori at the end of May in 2013 and her humans adopted another pup a while after she had crossed the bridge) for almost 6 years in his former home, whenever a neighbour´s dog barks like she did Thori looks around if it´s Ronja because he doesn´t know she crossed the bridge… Happy Mewsday to both of you and to your mummy, also to the pup who´s probably a friend´s pup from my furkids and me, your German Viking brofur Gizzy sends you special nose kisses and headbonks!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg