hits

Dette var nære på....skrekkopplevelse!

Har du løpt noen ganger så du kjenner blodsmaken i munnen?
Eller tenker at dette kommer aldri til å gå bra?
Når du tenker 1000 tanker på 5 sekunder?
Eller henter uante krefter fra ukjent plass?
Og når marginene er akkurat på din side, til at du kommer fra hendelsen med livet i behold?



Det skal jeg mjaue om nå, for i helga holdt det på å gå riktig ille for meg. 
Bare jeg tenker på det, nå får jeg skikkelig vondt i pusongemagen min. Og alt det jeg skrev ovenfor tenkte jeg mens jeg løp for livet mitt og var sikker på at min siste time var kommet.


Det startet som en helt vanlig dag, på en helt vanlig muserunde etter helt vanlige muser. Jeg tuslet i vei innover skogen, forbi utsiktstammen. Det var mye rim på stubben og alt for kald å sitte på.
Pipsen kvittret oppe i trærne der oppe som solen skinte. Ventet nok på at mor skulle komme ut med frokost til de.

Men det knaste i det kalde og rimfulle høstegraset i bunnen på Tigerskogen når jeg gikk innover på stien.

Slike skogsturer kan fort ta litt tid med så mye spennende dufter og dyr. Hver morgen våkner Tigerskogen til, etterhvert som solen stiger opp over tretoppene langt borte.
Noen dyr legger seg og andre dyr er klar for en ny dag med jakt. Musene var så vidt stått opp og tittet frem fra musehullene rundt omkring, men knaselydene fra det frosne høstgresset, avslørte min planer, gang på gang. Musene pilte sikksakk, som små racerbiler avgårde å gjemte seg.


Dette var første dagen på lenge uten regn, så det var nok mange andre dyr som  også synes det var trivelig å være på luftetur uten å bli våt. Jeg måtte hjemom en liten tur å sjekke matskåler og resten av gjengen. Før jeg la ut på en ny runde. Mjauet til mor at jeg ikke skulle være lenge denne gangen, ikke så lenge til mørket kom tilbake.

Jeg gikk og gikk, på kryss og tvers og undersøkte hver eneste musehus i strøket, Nesten 2 kilometer hadde jeg tusset rundt i territoriet mitt. Men ikke en eneste fangst hadde det blitt hittil i dag. Sikkert bare fordi knaselydene under potene mine avslørte meg og alarmen gikk i musehusene, så både store og små  musebiffer fikk gjemt seg i god tid før jeg kom frem.



Solen nærmet seg tretoppene og det nærmet seg hjemtur. Skulle bare ta en liten runde til.
Det var akkurat da det skjedde.
Det knaste bak meg i de små trærne som står tett i tett og masse høyt gress. Jeg gjemte med bak en liten tue og bare kikket frem for å se hva som kom.
Det kunne jo være mor, men hun bruker jo å rope og skråle, masse, så jeg behøver jaldri å lure på hvem som kommer. 

Med ett byks hoppet han frem fra buskene. Den aller største reven jeg noen ganger hadde sett. Kjente at hjerte hoppet helt opp i ørene.
Reven listet seg mot meg, og var kom alt for nært.
Jeg hadde rett og slett vært for opptatt med min musejakt, så jeg ikke hadde fått meg meg at det var noen som jaktet på meg også.

Nå var han så nært at jeg reiste meg helt opp på tå og gjorde meg så stor som jeg klarte og freste skikkelig høyt. Men Reven vek ikke unna ett blunk en gang.
Bare kom litt nærmere og litt nærmere.
Og jeg er helt sikker at han slikket seg om snuten. Det var da jeg skjønte at denne reven hadde ingen hyggelige planer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(lånt fra google)

Jeg kikket etter rømningsvei, men det var ingen, bak meg var ett stort jorde og alle trærne jeg kunne søke tilflukt i var bak reven.
Men jeg rakk ikke å tenke mer før reven kom etter meg og jeg bare helt av meg selv, i ren panikk løp ut på jordet.
Løp alt hva jeg klarte. Løp så fort jeg aldri løpt før, med hjerte i halsen og alle disse tankene som jeg poterte ned først i innlegget suste gjennom  hodet mitt.


Jeg kjente den dårlige ånden og peselydene på reven rett i hælene på meg ut på jordet, mens han glefset etter halen min.
Jeg løp for livet akkurat nå. 
Så redd har jeg aldri vært i hele mitt pusongeliv. Rett bak kom det en som hadde bestemt seg at jeg ikke skulle slippe unna.
Selv om jeg løp for livet, bokstavlig talt, tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare dette, kikket etter trær å komme meg trygt opp i.
Mens jeg tenkte på de der hjemme, som satt og ventet på meg.


Akkurat nå var jeg glad for alle trimturene jeg har hatt og var så godt trent, for jordet var langt, og ingen mulighet for å komme seg unna. Jeg måtte nå frem til andre enden og løpe inn i skogen der.  

Når jeg så at skogkanten nærmet seg, fikk seg litt ekstra krefter for å ikke gi opp. Med ett byks inn i skogen mellom trærne , over steiner, vei, sti tuer og buskas, jeg løp og løp uten å snu meg tilbake. Når jeg hadde klart å kommet meg over jordet og inni skogen, var alt mulig.
Det eneste var at jeg ikke måtte snuble eller trå feil. En eneste feil, ville gi reven akkurat den sjansen den ventet på.

Jeg løp og løp, uten å seg meg tilbake. For det turde jeg ikke.

Plutselig hadde jeg løpt gjennom hele skogen, over veier, stier og var kommet ut til en ny stor åker. Jeg var så sliten som jeg aldri hadde vært noen gang. En åker til kom jeg ikke til å klare. Potene var nesten som gele, og poteputene var nesten såre etter å ha løpt i gjennom de harde stråene i åkeren.

'jeg svingte langs åkerkanten, kunne ikke høre noen bak meg nå. Snudde meg litt, å kunne se reven hadde stoppet borte ved åkerkanten.
Den røde tungen hang ut av munnen på den, mens de store svarte øynene lyste i sinne etter meg. 

Jeg løp videre. Nå klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg klarte å løpe så langt, men jeg var så fylt med panikk at jeg ikke kjente hvor sliten jeg var. 
Reven hadde iallefall gitt opp, men jeg turde ikke å slappe av, så jeg bare løp til jeg ikke klarte mer.

Nå viste jeg ikke hvor jeg var en gang, hadde jo løpt gjennom "hele" bygda. Og ikke turdte jeg å snu, for jeg er helt sikker på at reven satt nok en eller annenplass å ventet på meg.
Og nå var det snart mørkt. Og jeg var redd, livredd, alene og sliten.

Hjemme hadde alarmen allerede gått. Mor hadde oppdaget på gpsèn at jeg hadde kommet langt langt  utenfor territoriet mitt og hadde uvanlig fart og retning.​ Hele familien hadde kastet seg i bilen, og kjørte etter meg. Men det ble en omvei på bilveier for å komme seg helt ditt jeg hadde løpt. Og de måtte parkere å gå med lykter over jorder og en skog for å komme seg til ett gammelt småbruk, hvor jeg hadde gjemt meg.

Jeg viste ikke hvor jeg var, eller hvor jeg skulle gå, så jeg listet meg forsiktig fremover, noen skritt, og stoppet og lyttet. Jeg fant noen gamle og mørke hus, i utkant av en skog, som jeg krøp under å gjemte meg. Krøp langt under og la meg ned, helt stille.
Det eneste jeg hørte var hjerte mitt. Jeg hørte heldigvis ingen poter som kom etter meg.  Jeg er helt sikker på at så redd, så sliten og så alene hadde jeg aldri vært noen gang.


Plustelig hørte jeg mor sin stemme komme nærmere  og nærmere, trodde nesten jeg hørte syner, hvordan kunne  mor finne meg her, så langt avgårde.
Ikke bare mor men hele familien min var her. 
Jeg krøp frem og kikket rundt hjørnet, der var mange folk med lykter som lyste på meg. Men jeg var så skremt av det som hadde skjedd, og pilte avgårde igjen. Men stoppet opp etter en liten løpetur. 

Hele familien min var her var det akkurat som noen hvisket til meg. Så jeg stoppet opp, snudd meg, og hørte alle de kjente stemmene og så de kom forsiktig mot meg. Tror aldri jeg har vært så glad noen gang. Jeg var reddet, av hele familien min. Jeg bare la meg ned i gresset. Mor løftet meg opp.
Akkurat da kunne jeg ikke høre hjerte mitt helt oppe i halsen lengre. Hørte bare mange kjente stemmer som snakket i munnen på hverandre.  Alle sammen sto rundt meg og klappet meg i  pelsen. Jeg orket ikke så mye som å le på en eneste muskel. Viste bare at nå kom det ingen rev, og jeg ville komme meg trygt hjem.



En biltur hjem og rett inn i varmen, litt mat. så lå jeg rett ut på kjøkkenguvet og hvilte. Aldri har jeg følt meg så lykkelig.


Uten GPS'en hadde mor aldri visst hva som skjedde, sett sporene i snøen, og ikke minst funnet meg igjen. 
Jeg slapp å komme på avveie, være alene ute, på fremmend plass i mørket.
Men fikk komme hjem til mitt hus og min familie.
Tror jeg aldri har vært så lykkelig som akkurat den kvelden på kjøkkengulvet.


Mjau fra Jesperpus

17 kommentarer

Ida

12.11.2017 kl.01:16

Ja passe deg for reven lille venn,og takk gud for gps og familien din😍😍

Therese Aas

12.11.2017 kl.01:35

Hei, det var nære på. Flott at du har GPS. Ellers hadde det vært ille. Godt at det gikk bra. Mor er nok overlykkelig at du er hjemme igjen. 😊 😊 😊

Liv Maria Ramstad

12.11.2017 kl.01:58

Igjen en koselig historie om Jesper. Har hygget meg mye med å lese om han, hva han gjør.

Vedr GPS - hvordan eller hva på Jesper?

For det må jo være et et eller annet på han?

Hilsen Liv Maria Ramstad

Jesperpus

12.11.2017 kl.06:14

Liv Maria http://jesperpus.com/tractive-gps-tracker/:

Torunn

12.11.2017 kl.01:58

Stakkars, stakkars deg, Jesper. Så godt at det gikk bra. GPS er en fin greie å ha.

Kirsten Sønsteby

12.11.2017 kl.02:06

Å herregud Jesperpus😭😭😭

Nå ble jeg også redd😭😭😭

Dette var vondt å lese lille venn!!

Du må være forsiktig vennen for reven er farlig for alle søte kattepuser.

Skjønner godt at du var livredd.

Godt at hele familien fant deg😀😀

Husk at vi er utrolig mange mennesker som er veldig glad i deg. ❤❤❤❤❤❤❤

Du må love å være forsiktig og du må også passe godt på lille Kasper!!!

Dere er jo begge våre elsklingen lille venn❤❤❤

Stor og varm kos fra meg og min familie❤❤❤

La oss få høre hvordan det går med deg fremover da!

Skjønne Jesperpusen vår😀

Maria

12.11.2017 kl.04:37

Guri så spennende fortelling 😮😲

Og jammen godt det endte så bra ❤️❤️

Tor Arne Tangen

12.11.2017 kl.05:39

Oi,,oi,,! Rene skrekkfilmen dette,- ja, enda verre. Pusene her fikk ståpels og ville bare høre slutten - hvordan Jesperpus hadde det. Hadde Ræven tatt ham? Heldigvis så vi pappa smile, og han viste oss de dramatiske bildene. Alt var bra med Jesper, men nå skremte du nesten pelsen av oss! Ræven er ikke å spøke med når man er så konsentrert om musefile`. Men du lurte Mikkel du Jesper fordi mor har trent deg godt og lært deg om farene der ute. Kos deg nå med Kasper-bror og familien! Store puseklemmer fra Frida, Tiger og Pelle ❤

Sissel Johannessen

12.11.2017 kl.07:40

Flink du, Aina - til å sette ord på kattetanker og bruke kattespråk😊. Vi lever oss helt inn i Jespers liv og tanker. Tror du må skrive en bok👍

Berit K. Helgedagsrud

12.11.2017 kl.09:04

Athene her. Glad du ble reddet av menneskene dine. Jeg skal fortelle hva som skjedde meg for noen uker siden. Her på gården kom det en rev som ikke var så lur. Jeg ble skikkelig sinna på denne inntrengeren rett ved huset mitt. Jeg skrek og brukte klørne på denne inntrengeren og jaget den avgårde. Reven var ikke så smart, og hadde retning trappa på huset der jeg bor. Matmor hørte nok spetakkelet og hadde opp døra og ropte på meg. Jeg var kjempestolt av at jeg ryddet unna fantepakket og fikk masse skryt av marmor da. Reven forsvant og har heldigvis ikke turt å komme tilbake enda. For her er nemlig jeg sjefen!!

Marit

12.11.2017 kl.10:31

Så godt at mor fant deg❤️Dær ser vi hvor viktig GPS er🐾👏

Hege

12.11.2017 kl.11:31

Uffameg , for en forferdelig opplevelse du har hatt ! De revene er ikke og tulle med! Så godt og lese at det endte bra. Gps er jammen smart ! Nå må du passe på så ikke reven kommer igjen ! Kos deg inne med Lillebror og mor og bare en liten tur ut 💐💐

Anne Marie Pedersen

12.11.2017 kl.15:13

Hurra for GPS.Pas endelig på,når du er på musejagt.Frygteligt,hvis der sker dig noget🐾🐾🐾🐾

12.11.2017 kl.21:12

Holdt nesten pusten i mens jeg leste om denne opplevelsen du Jesperpus har hatt, så bra at det gjikk fint og at du hadde GPS.

Kathrine dekke

12.11.2017 kl.22:28

Så bra det gikk bra med deg , kan tenke meg du var veldig redd. Veldig bra du hadde GPS på deg. Snille familien din som kom å hentet deg. Nå må du hvile å sove godt. ❤️ Klemmer fra Son

MoKath

13.11.2017 kl.23:35

Så flott at det gikk bra.

Stripapus

28.11.2017 kl.20:42

Så bra mjau at det har gått bra.jeg hoper at jeg ikke blir jaget avr rev mjau

Skriv en ny kommentar