Pipstelling.
Ja, jeg burde faktisk hatt æresmedlemskap i fugleforeningen, så mye som jeg sitter på pipsplassen i utkanten av Tigerskogen min.
Der studerer jeg og følger med på pipslivet og smådyrlivet.

Viste dere en video på søndag, og da var det bare litt liv på utepipscafeen min. For her pips i alle fasonger, og farger for enhver smak.
Og nei, puseæresord og klorekors på hasen, jeg har ikke rørt en eneste pips siden i sommer en gang.

Selv om de er fristende lekre, vakre, mener jeg, så er jeg faktisk ikke så overbegeistret for disse fjærkledde små biffene. Å spise iallefall.
Men jeg kan sitte i timevis å studere de, enten i fra kjøkkenvinduet mitt, eller inntil det store ekorntreet mitt i cafeen.

Og alle pipsene vet jeg er der, men de bare holder ett lite ekstra øye med meg, når de inntar en av de mange serveringsautomatene.
De føler seg nok ikke helt trygg og det forstår  jeg godt, er jo tross alt en skikkelig tiger. 

Hver eneste dag er jeg der. Etter stallarbeidet om morran, går jeg å mor som regel dit for å fylle på frokost, lunsj og middag på en gang, i alle  automatene.

Og der er minst 15 slike spisebord fordelt rundt omkring på cafeen vår. Slik det er alltid ledig plass til alle pipsgjestene mine.
Noen gjester vil helst spise borte ved trærne og andre kan gjerne spise litt fra atuomatene utpå plenen, mens stor pipsen spiser fra den snødekte marken.
Her er så mange bord, og pips, at jeg nesten har gitt helt opp å passe på alle. Bare sitter å stirrer på alle som kommer flygende å forsyne seg av dagens servering.

Kasper bruker å komme innom en tur eller ti, men da tar jeg han bare med på en tur innover i TIgerskogen, så han ikke skremmer pipsene.

Han har ennå ikke lært at vi egentlig ikke har lov å rør de.
Men mor har plassert alle automatene slik at Kasper blir helt forvirret av pipsene, fordi han klarer ikke å jakte på alle bordene samtidig. Og pipsene er ennå litt smartere en han.

Men han blir ofte igjen nede i Tigerskogen mens jeg går hjem og setter meg inntil stammen på stor ekorntreet og fortsetter å nyte både sola og alle de fine lydene pipsene lager.
Fornøyd kvittring idet de flyr til nærmeste gren og hakker i seg medbrakt mat.

Espen Ekorn og fru Petronella er også innom.
De 2 ekornunger de har fra i år, er mer beskjeden og forsiktig. Sitter bare øverst oppe i trærne.
Bare en sjelden gang når jeg sitter i kjøkkenvinduet, kan jeg se hele familien rote rundt i automatene etter godbiter.
 

Noen ganger blir jeg fristet og må ta en liten smakebit av det pipsen har fått servert.
Tenker at med den iveren de viser, må det jo være fryktelig godt. Men det kan jeg mjaue betryggende at det har jeg smakt, og her behøves det ikke noe stort testpanel for å svare, bare tørr mat og kjedelige frø.

Men det er også en helt annen grunn for jeg sitter på pipsplassen min, en liten pusehemmlighet nemlig.
Det er noen som stjeler pipsmaten, som jeg jakter på, noen som spiser smulene. Og de dukker opp både dag og natt.

Mus, selvsagt, små brune kjappe mus.
Det er faktisk de jeg egentlig er på jakt etter.
Derfor kan jeg sitte i timesvis, og venter  og venter, på at en mus skal stikke frem av kvisthaugen.
Noen ganger kan ventetiden bli skikkelig lang, da er det nemlig midt i blinken å ha ett yrende liv rundt meg, ikke en eneste mus som mistenker at jeg sitter midt i pipscafen.
Et helt genialt jakstriks, så ikke fortell det til noen.
Noen dager klarer jeg å snappe flere mus, og andre dager må jeg ta til takke med tørrfor inne.

Det er nemlig en populær spiseplass for mus, en helt hardtråkket sti av stamgjester med mus som er innom å snikspiser av all  maten som har ramlet ned.

Måtte bare vise bilder av stien av mine faste pipsgjester  i Jespers pipscafe, helt hardtråkket.

Mjau fra Jesperpus.