hits

Litt av hvert, til og med en Kasper fjert.

Plutselig kom det besøk igjen!

Nå synes jeg de der tobeinte brødrene mine er skikkelig ofte innom, plutselig kom jammen meg skikompis på besøk igjen. 
Det er skikkelig kult for da får jeg gjøre som jeg vil, sitte hvor jeg vil, spise nesten hva jeg vil. Ja, og for ikke å glømme, tigge så mye som jeg vil.

De er jo erfarne i å få det som de vil, så de har alltid noen triks å lære meg. Selv om jeg tror jeg begynner å komme i den gruppen for "erfarne pusonger som får det som de vil".

Og Kasper synes det er like trivelig hver gang. Men fordi han alltid gjør som han vil - uansett, tror det er helt normalt. 

Vi har i alle fall laget mye rar mat, men helt ærlig, lite som var godt i grunn.
Skjønner ikke hvorfor menneskene skal lage så mye mat som smaker rart og merkelig. Blander og roter i hopes, jeg synes faktisk at de ødelegger all den gode maten.
Men nå vet jeg jo at menneskene har veldig rare smaker, de liker ikke en gang fersk mus. Så overrasket er jeg ikke.

I helga var det skiløp, og da fikk Kasper være med 2 dager på rad. Og det er ikke fordi han plutselig er blitt så ski-interessert.

For han har jo ennå ikke skjønt at man ikke skal gå sikksakk i skiløypa. Kanskje det var for han skulle få ett par tips eller to, betrakte så mange som skiløpere mulig. 
Og de kom i reprise stadig vekk, eller runder heter det visst.
Men hørte rykter om at han skulle få teste seg på lyder og masse folk iallefall.

Han fikk gjemme seg litt i sekken inntil han hadde fått kommet over sjokket over alle menneskene som var i skogen denne dagen.
Han har jo for det meste vært alene i skiløypa, men nå var det nesten ikke plass til han. 


Her var det små, store, rare og bråkete hunder i alle fasonger. Dompap-lyder, kjøttmeis-kvitter og annen pips-skrål var byttet ut med jubel og heiarop.
Ikke rart øynene til Kasper holdt å å ramle ut, har jo aldri vært på skirenn før. Og aldri sett de tobeitne flokkdyr oppføre seg slik.
Han mjauet bestemt at det noen ganger hørtes mer ut som skikkelig kattejamring på egen dialekt, bortimot sånn som nabokatta lager. 

Men litt skryt skal han da få, Kasper'sen hold seg på utsiktposten sin, uansett hvilke utfordringer som dukket opp, både av folk og rare lyder.

Fikk til og med en grønn lapp limt på selen sin, blei veldig fornøyd pusonge da, kanskje fordi jeg sa det var æresmedalje for god oppførsel og stor tålmodighet med alle inntrykk på arenaen.
Tørr aldri å mjau til han at det egentlig er et parkeringsmerke til bilen....

Men skikkelig stolt over sin første medalje på skiarenaen og har siden vandret rundt i hele pusongehuset med stompen til værs.



Men så skjedde det en kveld, det vi hadde ventet på igrunn ganske lenge.

Kasper har jo isbjørnpels på hele kroppen og pelsbuksene har jo vært både bustet og ufriserte en stund.
Men, nå kom han akende på stompen ut av toalettet, over dørstokken og gjennom gangen. Med store øyner som pekte rett opp og pelsrøvå klistra til gulvflisene som en sugekopp.

Og det bare ante meg at det var bremsespor i samme retning som han kom akende, og duften av en kraftig skikkelig Kasperfjert bekrefta antakelsen.
Potespor er jo hyggelig, men de der ake-sporene til Kasper er ikke akkurat like velbekomne.

Det blir liksom omtrent samme ampre stemning i rommet, som når jeg ankommer med mus. Bare at nå er alle bombesikker på at dette stikker ikke å gjemmer seg, ei heller Kasper.
På enden av akesporet, slenger han seg på ræv og setter punktum, samtidig som han strekker de hvite bakpotene langt til værs, langt  bak busteøran.
Altså, han inntar den beste og mest ubeskjedne yogastillingen vi katter kan få til. 

Mor henter frem røvsaksa og diverse andre pelsremedier, og Kasper ender på rygg, med de lange spagettibakfotene i været, mens selveste stjerna får seg en solid stuss, inklusive naboområdet, helt ned til de lange hvite raggsokkene hans.


SNØ.
Det snør og det snør og det snør enda masse mer. Hver eneste dag snør det, og hver morgen er pusongestien fylt opp med en hel kattemeter med snø. 
Uansett om jeg går helt ytterst på potespissene mine, når snøen helt opp til magen min. 
Og hver gang jeg kommer inn, henger det en hel klase hvite snøballer i pelsbuskene mine, mens stort sett hele Kasper er full av snø. Han ser mer ut som en snøball som kommer trillende inn kattedøra.


Men dette været kan da upuselig vare evig, så jeg har sjekket puseværmeldingen på yr.

Og det ser ut som det blir elendig musejakt vær, omtrent for en evighet framover, i alle fall hele denne uka.
Så da tar jeg i bruk den ene pusevær-regelen, grav deg ned i tide, og vent til bedre tider.



Siden det ikke er bare mye snø, men også kanskje kaldt, har vi fikset skikkelig vintermat til småpipsen.
Hver morgen er vi der på pipstelling, snuser på alle serveringsstedene i pipsresturangen.
Men aller viktigst er den evige jakten på snømusa.
I dag satt vi dobbelvakt for å se om vi klarte å lure ho til oss, mens ho er oppe å vake i døråpningen på snøhula sin og snapper til seg noen solsikkerfrø som er ramlet ned i snøen.

Kasper har fått skikkelige ullsokker på vinterpotene sine.

Med mye snø og lite å gjøre, henger Kasper mammadalt på mor til han sovner av.
Det er en av grunnene til at det noen ganger er mange snutter av Kasper. Det er bare fordi han er ung, har masse energi som må aktiviseres bort.
Jeg er jo blitt skikkelig voksen og ansvarlig sjefspus og har nok kattevett til å slappe av i kurven min. 

Men Kasper slapper av han også, etter noen timer med tur eller annen aktivisering. Aller helst skal han ligge oppå mor, og er han våken tripper, han hele tidene i hælene på mor, som om hun har fått en bustehale på slep.
Tror han er litt redd for det skal skje noe som han kan gå glipp av.





Snømjau fra Jesperpus.
 

2 kommentarer
Kirsten Sønsteby

Kirsten Sønsteby

Takk for alt du har fortalt oss Jesperpus!!

Du må hilse masse til Kasper!!!!

Utrolig bra fortelling er kjempe morro og følge dere

Skriv en ny kommentar