Så var det lørdag og helg igjen, og det hadde faktisk ikke snødd i løpet av natten, for en gangs skyld.
Vi kunne tasse ut på gårdsplassen uten å vasse i snø lang opp over potene , inn i pelsbuksene og det som verre er.

Kasper kom hakk i hælene mine ut, og passerte meg på trappekanten.
Jeg studerte været, og han studerte snøen etter skumle spor som kunne vært på nattbesøk.

Vi var ute og inne, og inne og ute, og ute og inne, som så vi katter bruker å gjøre. Og noen ganger blir vi jo lei av å gå inn katteluka, så da vil vi gjerne komme inn vinduene. Du vet , forandring fryder og gjør tingen straks mer spennende. Er jo tross alt skikkelig morsomt å gå ut av huset på nersiden, når vi ellers alltid går  ut på øversiden. Det er jo nesten som å komme ut i en ny verden.

En liten tur inne på formiddagen og varmet potene i kurven min, Da oppdaget jeg etterhvert at alt, absolutt  ALT av godiser på lagret var låst inn i bokser.
Helt 100% kloresikkert, og umulig å klare å bite på også. Og det verste av alt, er at alle boksene er gjennomsiktig så jeg kan se alle godsakene som ligger inni der å frister.

Dette var noe av det mest tullete mor har gjort i dag, faktisk hele denne uka og månden!

Må jo selvsagt prøvesmake posene så jeg er 120 % sikker på at det er beste kvalitet vi sender avgårde.
Jeg vet hvor alle godisposene er, og du finner de her; GODIS

Med all snøen som er her, er det lite å finne på, annet en å løpe inn og ut, og rundt på gården. Så Kasper mjauet til meg om vi ikke kunne finne på noe spennende i dag, for en gangs skyld..
Måtte tenke meg litt om, mens jeg vasket poten min.

Tja vi kunne jo ta oss en tur i bygda, kanskje?, mjauet jeg til Kasper.

Er det ikke slik at vi storebrødre er gode på å finne på skikkelig spennende ting for småsøsken?

Jeg vet jo om en skikkelig gammel og mørk bygning, som har det meste av skumle opplevelser en katt kan oppleve, iallefall når det er mørkt. Til og med Nissen bor her, for han spiser alltid opp grøten vi setter ut. Her er det grevling, rev, andre katter og tror jammen det er noen hodeløse musespøkelser som flyr innom.

Sån omtrent 11.30 ( røde ringen) vandret vi avgårde på spøkelse jakt, jeg først og Kasper kom like etter, altså den blå streken, ved siden av røde pila.

VI gikk innom gjerdet til hestene, der er det nemlig en sti vi kan følge, innnom naboens pipsrestaurant. Allerede det synes Kapser var skikkelig skummelt, livredd for at naboen skulle oppdage at vi satt på pipsbrettet hans.
Jeg prøvd å mjaue til han at naboen er en hyggelig kar, men Kasper mente bestemt at han ikke likte karer fra andre fremmende steder.

Så vi hoppet ned og fortsatte videre litt på veien og litt i skogkanten. Måtte jo passe på at vi ikke gikk på veien, om det kom biler, siden de ikke har kattevett og kjører alt for fort uten å ta hensyn,  og at jeg har en liten lillebror som ikke kan en eneste trafikkregel.

Men oppe på grøftekanten akkurat i skogkanten var snøen hard og fin å gå på.
Etterhvert dukket den gamle låven opp langs veien. Snø overalt, men foran de store tunge låvedøra var det en glippe under hvor vi kunne krype inn. 

Selv om det var lyst ute, var det ganske mørkt inne på låven, siden det ikke var vindu. Kasper synes allerede at det var skummelt her, og kom krypende etter meg bare halvparten så høy.

Høyt oppe, over masse gammelt høy og masse støv og gammelt edderkoppspinn, klatret vi.  Herfra kunne vi ha oversikt over låven. Jeg kunne vise han hullet i gulvet hvor grevlingen bor. Der planken er borte i veggen, som reven kommer inn å sover i det gamle høyet, og mange forskjellige katter som bruker å søke ly her.

Ja og ikke minst alle de hodeløse spøkelsemusene som bruker å fly gjennom her når det blir mørkt ute. Kasper satt musestille med store øyner å fulgte med på alle røverhistoriene mine.

Ja det var ikke fritt for at de ble litt i skumleste laget, eller for å si det slik, han hadde ikke mye høy i hatten.

Jeg tenker egentlig det er sånn omtrent 3 katteårs aldersgrense for å høre slike, ikke minst alle historiene om de hodeløse musespøkelsene, kanskje 3,5 katteårs aldersgrense på de.

Men nå var det helg, ikke blitt natt og alt for mye snø for at rev, grevling, katter eller musespøkelser orket og vasse helt hit. Så egentlig var det trygt å ta en snuse runde, eller egentlig var det Kasper som ville det, men jeg synes det var kjedelig og ville hjem. Så vi ble enig om at jeg kunne gå pusesakte hjemover, så skulle Kasper komme etter når det meste var ferdig snust.

Men det skjedde jo ikke, uansett hvor sakte jeg gikk, kom aldri Kasper hjem. Han ble i timesvis nede i låven.( Gps-spor i den røde sirkelen)

Når det begynte å bli mørkt ute, måtte jeg og mor gå på leting etter han igjen. Er jo tross alt en hel uke siden sist. 
Jeg fikk på meg en sele, med lykt på, så jeg skulle gå først inn i låven å finne fram Kasper i mørket. Med lykta på ryggen i pelsen min, kunne mor se hvor jeg tok veien innover låven.
Og Kasper trodde sikkert at det var de hodeløse musespøkelsene som kom og hadde gjemt seg innerst inne bak alt som som kan finnes i en gammel låve, fast i ett gitter.
Men han var ikke redd, bare frykelig glad for å se kjente fjes, så mor løsnet hode forsiktig. og ga han en godbit, mens hun satte båndet på han. 

Mor er bra heldig som har en slik ecellent sporpus, med super nese og to solide langlys midt i ett purrfekt pusefjes.

En bittelitt betutta Kasper, som neppe kommer til å spørre meg om flere spennende opplevelser på en stund.
Tror det holder med spennende pips telling hjemme på gården, en god stund fremover.

Iallefall til neste lørdag, så får vi se om jeg finner på noen nye helgesprell.

Joda jeg mjauet til han at alt jeg hadde fortalt om livet nede i låven var en pusehemmlighet, som ikke mor måtte få vite, da kom vi nemlig ikke til å få godis resten av året, om hun bare fikk en aldelse liten anelse om hva som kan skjer her nede.
En pusehemmlighet, er en pusehemmlighet.

Selv om Kasper var med meg i denne låven i høst, så i grunn  burde han huske veien hjem.

Men siden det kanskje ble en litt for spennende opplevelse (og fortellinger), og trafikken langs veien, gjorde at han ikke turte å gå hjem alene.
Jeg mjauet til han at det er helt vanlig at unge katter som han, kan synes ting ute blir litt skummelt og ikke kan, eller tørr å gå hjem. 

Vel hjemme, etter 6 timers tur på jakt etter litt for spennende opplevelser fikk vi servert beste kost, i skubbsultne pusemager.

Ja og Kasper synes det var greit å ligge helt inntil meg i kveld, sånn i tilfelle han skulle få mareritt om dagens opplevelse eller kanskje ett par hodeløse musespøkelser kunne komme snikende. 
Og som ansvarsfull Storebror var det helt i orden, iallefall i dag.

Nok en helg, med avslappet kveld, takket være gps!
(den finner du info om her)

Mjau fra Jespepus, ansvarfull storebror!