Fordelen med å gå på en frisk morgenluftetur med pus er mange, veldig mange, og det kan faktisk kan være både en innholdsrik og frisk start på dagen.

Altså det er jo ikke mulig å være morgensur lenge, når man går bak en slik fornøyd stomp som vaier til begge sidene i takt med småpotene som lusker i vei. Og det selv om han har jamret og maset sånn omtrent siden kl.05.00 og til 7. 30 om å få komme ut, i ett kjør, og ganske høylytt! 

I tillegg til frisk morratemperatur, såpass at man kjenner etter 100 meter at stillongsen var et dårlig valg, alt for tynt klesplagg. Vi er jo i årstiden da inne- og utetemperatur har skilt lag.

Men derimot, man får alltid mange pauser, ingen fare for høy puls og hastig gåtur rundt i nabolaget, PUSletur i territoriet kan det vel kalles.

Og turen starter helst med øvelsen rulling og gnikking rundt og helst ned i åkeren der det for få dager siden har beitet en flokk med sau, med det som var en morravasket og en ren pels for noen øyeblikk siden, men som nå lukter mer sau en katt!

Så da får man tørket opp en morgen-hes stemme, mens man skifter over til en kanal med adskillig lysere babyplutre stemme, og en masse plutreord som hverken finnes i ordliste eller i babyspråket.

Og akkurat da hører seg selv forskremt, i denne bubbeduppensnuppelurenkoseklompem-språket. Etter at man for ørtende gang har bedt Snuppeluppgogutten om  “Nå må du opp å gå litt”, kikker man seg kjapt rundt, for å forsikre seg om at ingen av naboene er ute henter avisen, lufter hund eller venter på bussen….

Det kan nemlig være slik at de hører og ser alt, unntatt katten da…… og at påfølgende og passende diagnose spres på ryktebørsen.

Man slipper også å gå på harde asfalt veier, og vær sikker på at ikke en eneste morgentur har samme rute. Derimot kan man bli tuslende langs bondens åkerkanter, som heldigvis enda er i morgenfjøset.
Gjerne gjennom naboens hage, som man inderlig håper ikke er våknet enda. Så uoppdaget på kne, krypende under og mellom buskene i bærhagen, tar vi oss sakte videre, mens turfølget er kosete og har gnikket det meste av åkeren av på stillongsen. Og ikke minst er gjødsla som naboen har lagt under bærbuskene, nå på knærne på stillongsen! Den longsen har virkelig krympet siden siste sesong,

Med håp om at avstikkeren er en bevart hemmelighet, går turen videre. Om ikke, vil han antakeligvis frikjenne stæren, som den skyldige for å ha knabba det meste av ripsbæra i år – også…

Omveien ender på baksiden av garasjen, ved komposthaugen, der det ryktes være gode muligheter for mus, og der en håpefull turkamerat med næringsvett, tenker at det kan bli et godt tilskudd til en ventende frokost. Der blir man sittende å vente, like tålmodig som en elgjeger på post, mens “elghunden” sonderer terrenget i en lurvete bakside i naboens hage. Men man slipper i det minste all bjeffingen!
Her er det jakt på et helt annet elegant nivå, 

I forbifarten kan man og konstatere, at selv de fineste hager, også har en bakside. 
Drite på naboens plen er ingen bekymring iallefall, det vil nok bli godt gjemt i ett blomsterbed, rett inn i næringskjeden og bør mottas i takknemlighet.

Det kan forekomme ett par ti ganger antydninger til diskusjoner om veivalg, også det på “koselompensnuppelurenspråket”.
Og egentlig helt unødvendig, mer som vane, da man ca 99,05% av gangene taper den diskusjonen.

Mens pusen derimot fortsetter fornøyd runden videre, uansett resultat.
Også gjennom steinur, hvor man enkelt trår joggeskoen fast nede i sprekk og tråkker i siget videre i sokkelesten noen steg, og rett i den aller største ruka en ålreit sau har klart å prestere, døgnfersk!

Så på en fot må man stå, for å få dratt av lesten og barbeint på med den ene joggeskoen, mens katta drar som en husky i andre enden av båndet på tur etter noe som kunne ha vært et ferskt musespor fra ei uka tilbake. 
Språkføringa dro plutselig på den andre siden av skalaen, eller for å si det slik, hadde det vært på TV, hadde det ikke blitt teksta heller. 

Men, tilbake i bedre lynne igjen, glemmer man ikke at pus må være lydig. “HOLDT” –  stopp å stå i ro – øvelsen er innøvd, og det  til og med på avstand.
Ja, unntatt om det skulle dukke opp eller bli observert  noen villpips i horisonten.

Da kan man nesten se aner av en perfekt fuglehund  inni den rødnøsta kattepelsen.. Gode jaktgener uten tvil. En fuglehundeieres drøm!

Innkalling fungerer også utmerket, “snuppeluris” kom på plass, terningkast 5, …. med rasle litt masse i godisposen, terningkast 6 – tvert. 

Og kanskje det aller beste….han bekrefter høflig at det er helt i orden å gå morgen tur i stillongs!
Helt normalt.
Og en ullsokk på foten og en tilgriset i hånden.
Helt normalt.

Selfietime…. det er viktig, veldig viktig, for å dokumentere at man er oppe å trimmer før fuglene fis…

Han synes det er skikkelig stas med et tobeint selskap på tur, og bekrefter gjentatte ganger høflig at han setter pris på selskapet.

I alle fall, om du prøver å få oppmerksomhet med å prate på babyspråket til snuppelurekompis, samtidig kremter ett par ganger, og så trekker ett par ganger kraftig i båndet.. bekreftes det hvor tilfreds man er, med et skarpt tigerblikk tilbake til “stilongsen” i andre enden av båndet…

Etter å ha hentet pelsen med innhold ned fra stubben etter ganske tålmodig venting, fordi man kjenner at stilongsen er betraktelig tynnere enn pelsbukser, er det på tide at vi starter på hjemturen….

Mens pus passer på at man ikke må stresse for mye, med å legge seg kjapt bokstavelig flat, legger inn en helt nødvendig hvilepause….igjen.

Men noen trøstende klapp og oppmuntring klarer man å få overtalt pus til å holde ut de knapt 50 meter som gjenstår til ankomst hjemme, dog i svakt PUSletempo med antenna rett opp, sånn i tilfelle om det skulle dukke opp noe som bare MÅ sjekkes ut.

Og selvsagt, bare for å markere bokstavelig talt, nok en dotur, heldigvis ikke i naboens hage, 

Og det beste av alt, han graver ned alt selv, trenger ikke å ha med pose, selv om man absolutt burde ha hatt med en, til hjemfrakt av lest m/sauelort.

Og selvsagt kan han gå fot, helt perfekt………. i ca. 

…… 6 sekunder, helt til han hører det rasler i gresset……..men hadde vel tenkt å la han slippe å gå fot lengre uansett.

Og når du nesten har nådd ytterdøren, slengt lesten utafor trappa noen meter før framkomst, så er pus klar for en tur til….

Man konstaterer at både ullsokk og stillongs trenger en vask…. og nå snakker vi ikke kattvask.
Men ullsokken dro rett i søppla, og ny stilongs noteres på ønskelista. 

Snuppelurekompisen derimot, er garantert klar for ny tur i morra!

Mjau fra Jespepus.