Ikke alltid at ting går etter planen, heller ikke her i huset, eller for å si som sant, at det ikke går slik som jeg har planlagt.
Det er nå ei annen historie, kan faktisk potere et par blogger om den saken.

Men, som sikkert mange fikk med seg, ble jeg jo onkelponkel pus til ett lite føll i sommer, noe du kan lese mer om her. 

Det gikk ikke helt problemfritt i etterkant, som jeg poterte litt om her.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så langt alt vel, og både føll og mammaen skulle dra på en lang beitesesong, og kose seg sammen med mange andre hester, føll og helt andre sorter dyr.
Den ferieturen skulle vare til det ble høst og litt til,  noen bilder delte jeg her.

Men så lenge blei det nok ikke.
Etter noen uker med helt purrfekt hesteliv, i en idyllisk heste-flokk, perfekte sommer-beiter, mye god mat, og masse terreng.
Nettopp et slikt sted ett føll trenger for å løpe og trene seg stor og sterk.

Så kom telefonen at føllet var skadet, bare få uker etter beiteslipp.

Føllet hadde skadet en fot, klarte verken å gå eller stå på det. Hva som har skjedd, får vi nok aldri svar på.

Men det måtte tas ut av flokken, for å få ro, og deretter veterinær sjekk og behandling. 
Sommerdrømmen om ett lykkelig og idyllisk hesteliv ble kortvarig. Og onkelferien ble utsatt på ubestemt tid
 
Istedet for det frie hestelivet i skogen, ble det byttet om til ett mer stusselig liv i en liten inngjerdet firkant hjemme. Med alternativ foring, dyrlege, stikking, behandling og veldig kjedelige timer dager og måneder.

Den “lille” tassen ble iallefall flink passasjer i hestevogna, etter flere turer til dyrlegen, selv om belønningen ikke ble noe annet enn enda mer stikking.
Ett så lite føll drikker bare melk og spiser litt gress. Ingen andre godiser som det gikk an å trøste han med, annet enn masse kos, selskap og noen trøstende mjau underveis.

Han ble iallefall godt undersøkt fra topp til tå flere ganger. Ingen utvendige sår, men betennelse i foten.
Men en så liten føllmage er følsom på medisiner, og for mye smertelindring gjorde at han ble for aktiv og ikke hvilte foten nok.
 

Så da måtte man ta tiden og tålmodigheten til hjelp.

Det ble mange turer i pusedrosjen hit og dit. Enten det var mat, eller vann, eller behandling og tilsyn.
Kunne jo ikke risikerer at også jeg skulle få såre poter ved å løpe att og fram så mye, nå som jeg skulle være sykepleierpus på deltid, i tillegg til heltids musejeger.

Men heldigvis så var han alltid like nysgjerrig og glad når vi kom trillende, og fant seg i det meste han måtte gjøre for å bli frisk.
Det aller kjedeligste var å stå helt i ro lenge, altså over 1 minutt.

Men etterhvert ble alt en daglig rutine, og han kunne stå i ro i så lang tid at jeg omtrent sovnet av, på utsiden av gjerdet, mens jeg ventet.

Det dukket opp små gjerder i hagen og andre steder her, så de fikk spise litt grønt, uten å måtte gå for mye.

Ganske stillegående gressklippere i grunn, og langt triveligere enn den andre gressklipperen på hjul, som bråker som et fly som går inn for landing rundt hushjørnene.  Da ser man bare en rød strek etter Kaspergutten, som gjemmer seg kjappere en lysets hastighet og sin egen skygge.

Men disse firbeinte gressklipperne synes han er langt triveligere å ha i hagen, og eksosutslippet derfra, er faktisk bare koselig å høre på.

Å hompe rundt på 3 bein på en så liten plass, er fryktelig kjedelig. Og spesielt når man er ung og spretten, og lysten til å leke og løpe rundt er større ett vettet.
Så da fikk han heller litt andre leker å sjekke ut, eller aller mest tror jeg han synes det meste er fint å bite i, en fotball, ble en biteball.

Han skulle jo ikke overbelaste de andre fotene, så han ble for fort sliten.
Ble ikke mye muskler av ett slikt liv.

Mye av tiden i det fine været ble brukt til å hvile, eller sove. Stadig lå han i det myke sommer gresset å slappet av.
Vil tippe at han synes det var utrolig mange kjedelige dager i sommer.  Og det selv om både jeg og Kasper svinset gjennom gjerdet stadig, eller underholdt han med en ekte mus. 

Det hendte også at han ikke orket å reise seg opp når han fikk selskap, da kunne mor sitte sammen med han å bare leke litt liggende, likså greit.

Eller han ville bare å ha noe som passet godt på mens han sov på plenen.
Så kunne han i det minste drømme om å løpe med hesteflokken sin, opp og ned alle bakkene i skogen, eller leke med det andre føllet, som ble hans beste lekekompis de få ukene de fikk sammen.  
God søvn og hvile, er godt når man ikke har det helt greit. 

Jeg vet jo utmerket hvor både vondt, å kjedelig det er å være syk, og jeg kan mjaue at det er like kjipt som når dere tobeinte er dårlige.
I alle fall, ingen synes det er noe som helst greit å være alene, når ting ikke er som det skal være med kroppen. Vi vil jo alle være friske og ikke ha de vondt noen steder, både dyr og mennesker.

Da kan det være fint å være sammen med noen som bryr seg.

Trenger hverken å snakke mye eller gjøre så mye, bare det å vifte bort en flue om så. Trenger ikke å være så mye mer.
Eller bare å være der.
Det å vite det at det er noen som bryr, seg kan hjelpe på humøret og gjøre dagen litt bedre, når det meste føles kjipt.

Å ha noe der når man sover, som passer på at man sover trygt.
Gjør det godt å våkne.
Nesten som han hadde glemt hvordan foten var, men må strekke seg godt opp i lufta med beina i været, mens han klør seg litt på ryggen som en liten hund i sommergresset.

Men sånn gikk sommerukene, og sommeren blei til høst. 

Endelig kunne vi si at dette kom til å gå bra, og føllet blei stadig friskere, og nå kunne han ha få lov å gå korte turer langs veien, eller løpe fritt på jordet, slik som føll skal gjøre.
Løpe så fort de små beina klarer.

Når farts-testing av de lange føllbeina pågikk, måtte jeg holde meg helt på kanten av jordet. Så nemlig at han flere ganger mista kontroll på bremsene.

Livsgleden og ablegøyene kom frem etterhvert som det ble mindre smerter og mer gøy i hverdagene.

Titt og ofte måtte jeg bortom å se hvilke ablegøyer han drev på med.

Og han løp både morgen og kveld, tross alt hadde han en hel sommer med løping å ta igjen.

Etter måneder med ro, fikk han være med på turer i skog og mark, for å både trene foten, kroppen og ikke minst hode sitt.

Fikk masse mat, så han skulle ta igjen alt det tapte av muskler og få overskudd til å løpe enda mer… 

Tenk at det går an å få til med bare gress og melk, jeg har nemlig ikke sett han har spist noe annet, ikke ei fjær en gang!

Og nå storkoste han seg på turene. Skikkelig tøffing som tørr å gå helt fremst.

For noen uker siden, var han helt friskmeldt, og fikk dra på sine første utstillinger. 
Selv om det var mye hopp og sprett, så fikk i han iallefall vist at alle fotene virker helt supert i alle tempoene og alle retninger!
Både nede på grusen og litt oppe i luften.

Så det var i grunn greit at dommerne ikke skulle se hvor lydig han var, eller ikke var da.
Men fikk flotte omtaler på begge utstillingene.
Selv om han brydde seg lite om det, bare var storfornøyd med å få se så mange hester igjen.

Så når alt endte så bra, var det verd å være en ekstra god sykepleierpusevenn i mange dager og uker, mens det sto på som verst.
Men det aller beste er at han er blitt frisk og kan løpe så fort de små beina klarer å bære han frem over jordet.

Mjau fra Jesperpus.