hits

januar 2018

Fordeler og ulemper med snø

Nå har vi snø i mange kattemeter, altså i fra marka og opp til magen min, og den når langt over haletippen, selv om halen står rett opp.

Men vi har vært mye på lufteturer, og mange steder som det er kjørt opp pusongeløyper som vi kan gå i, uten å få fullt av snøballer i pelsen. 
For, det går jo ikke an å bare ligge inne i kurven min å vente på våren. Tror neppe den kommer hverken denne eller neste uke, iallefall.

 


Kasper har vært på tur i all slags vær, nesten hver dag.

Ellers hadde han nok ikke bare revet kurven sin og min i gulvet,  men både gardiner, og det som finnes på veggene her.
For er det en dag han ikke får nok trim, da furter han med  å sitte på stuegulvet å mjaue, eller synger stygge katteviser. 

Dette er absolutt selvlærte vaner, så det er nok et medfødt talent han har, æresmjau!
Forstår godt at far ønsker jula i reprise, med hørselsværn øvers på ønskelista.

Ikke så nøye å gå alltid, mye bedre å sitte på sekken.

Siden jeg er en erfaren fjellpus, var jeg med på en lang lang fjelltur her om dagen. Bittelitt kaldt noen ganger så da gjemte jeg meg ned i sekken i ullpleddet mitt.
Men i ly av vinden var det helt greit å tasse litt i løypen. Og veldig god utsikt, kunne se nesten helt på andre siden av terrirtoriet mitt, sånn omtrent helt til neste fylke iallefall. Lite mus i sikte, bare ryper og harepuser.

Sol når vi dro på tur, men jammen kom ikke månen og mørket før vi var hjemme igjen. 

Kasper har hatt litt problem med å forstå hvilken retning han skal gå når vi er på skitur. Han har heller ikke helt fått med seg at det er skiløypa han skal følge.

For på fjellet er jo alt som en stor hvit slette, og da synes han at han likså greit kan gå alle veier.
Litt forståelig da, det er jo ikke alltid ting er like kattelogisk, at man skal liksom følge to streker i snøen, når man har fire poter.

Men etter noen turer i skog og langs vei, har det så smått begynt å klarne noen ideer oppe i hode til Kasper på hvordan ting fungerer om vinteren.
Kanskje hjelper det på at skogen også er delt i to liksom, trærne på en måte har gjerdet inn løypen.

Men han går ikke så fort.
Og det er ikke fordi han ikke kan løpe, men har er ikke så tøff som en annen bekjent katt. Og i skisporet lukter det masse hund,  og noen ganger har en elg eller tre-fire tråkket rett over skiløypa.

Så da lukter han ganske mange ukjente og litt skumle lukter, og trenger litt tid til å føle seg trygg på slikt.
I tillegg så løper han nede i et spor med høye snøkanter. Da har han veldig dårlig oversikt over omgivelsene sine, og føler seg nok litt liten og utrygg.

Men nok trening vil nok gjøre susen, for den lille pusen.

Kasper har jo heller ikke erfaring i fullfart ned bakkene på ski, og føler seg nok veldig utrygg på om sjåføren har kontroll, og det er såvidt han tørr titte opp bak ryggsekk kanten...

Men det er jo noen fordeler med mye snø, for eksemple slipper man å grave seg et do.
Det meste synker jo uansett så langt ned i all snøen, at det er bare å la det stå til.

Og alle haugene kan brukes til utsiktposter over hele territoriet. 

Er det mye snø kan man og tenke litt smart, for eksempel sende lillebror i forveien og be han teste løypa.  Med passelig skryt, så på en måte brøyter han litt vei for meg.
 

Ulempen er også at snøen ofte benytter anledning til  å dale ned når man sover.

Så her om dagen da jeg skulle bare ta en liten ettermiddagtur ned til småkompisene, etter en liten ettermiddaslur, gikk jeg meg fast i all snøen.
Eller egentlig var det slik at all snøen gikk seg fast i meg.

Iallefall kom jeg meg ingen vei, og mor måtte hente en redningskattemobil, som dro meg opp og så fikk jeg stå på den hele veien hjem. 

Vel jeg måtte bæres inn, for det var jo helt umulig å gå. Det hang ca.1 tonn og vel så det, med snø i pelsen min. Det føltes iallefall slik.

Etter at en hel haug med snø var fjernet fra pelsen min, fikk jeg ligge i ullpleddet og tine av meg resten.
Så så da har jeg kanskje lært at jeg må sjekke værmelding etter jeg har sovet, og legg ikke ut på tur ned til småkompisene ute følge.
 

Men, ikke tro at vi har glømt pipstelling og musejakt, vi har ansvar for både kontroll og matauk.

.....og tar stadig noen tusleturer rundt huset, så ikke kroppen og beina blir helt stive av å ligge i kurvene...


Må og ta med at vi hatt litt musejakt i kjøkkenbenken igjen, men denne gangen var det kun et lite arbeidsuhell.
Jeg mistenker at Kasper har vært å knabbet den, siden den er helt forduftet.

At samme Kasper stadig gjør som han er der å leter, tror jeg nok det er et mest skuespill han bedriver. EN mus kan jo ikke bare forsvinne slik av seg selv, så den har nok helst forsvunnet ned i magen hans.

Selv om mor er litt mistenksom på hvorfor vi stadig var under kjøkkenbenken, måtte jeg bare mjaue til henne at det var skikkelig lenge siden jeg hadde vært akkurat under der, hadde jo nesten glemt hvordan det så ut.. 

Jeg prøver å true ut av Kasper hvor han har gjemt musa, men det er ikke en eneste pip i han om den saken.

Kasper skjønner ikke hvorfor mor bare har så små matskåler, og han klager over at hun burde ha en fontene med slik melk som han har vannet sitt i. Noen ganger sitter hele matskålen fast i snuten hans, og da er det melk utover hele bordet og i pelsen hans.

Resultatet er en som blir småirritert og en som blir veldig fornøyd. 





Mjau fra Jesperpus.

 

Jesper Olympus snart i toppform

Siden det ofte har vært bilder av Kasper på tur, og dere har etterlyst meg, så er altså jeg også på tur.
Det er bare det at ikke alltid vi er med begge 2 på samme skitur, det er heller sjelden.
Jeg er hverken syk, lat eller ute av form. Alt er akkurat som før.

Når Kasper er på tur, har mor mye bedre tid til å ta bilder og sånt, for han er ganske treg i løypa.
Og til de som sier at man skal bare skaffe katt nr 2 fordi det er ikke mer arbeid, hallo, DE TULLER!

Det er minst dobbelt så mye jobb, om ikke mer, da i tillegg til mors arbeid, sysselsetter han meg også.
Og Kasper må trimmes, mens jeg som er mer voksen og ansvarsfull, bestemmer litt selv hva jeg vil, som katter flest. Det er ikke alltid jeg vil være med på tur nemlig, og akkurat for tiden synes jeg det er mest morsomt å være i stallen med småkompisene.
Så da må mor ta med Kasper på tur først først, og så må hun være med meg til stallen etterpå. 

Om jeg og Kasper har hengt sammen hele dagen, har ikke jeg noen som helst behov å dra på trimtur med han i tillegg.
Jeg er ikke avhengig av den tassen, da ligger jeg heller hjemme å nyter stillheten.

Men i helga hadde jeg lyst å være med på tur, og var med både den ene og den andre dagen.
 

Siden det var både snøvær og vind, satt jeg i sekken til vi kom i ly.

Dessuten var det bare oppoverbakker, og det er skikkelig kjedelig og tungt å gå i når det er mye nysnø. 

Lar bare bildene fortelle turopplevelsen denne gangen:


Og her en videosnutt:

------------------------------------------------------------------

Neste gang var vi på tur i skogen, var det er mer spennende.

Tenk å få se en masse harepuser som hoppet hit og dit foran oss på skiløypa, og de lurte nok helt sikkert på hva slags tiger som kom tuslende.
For de hoppet rett til skogs når vi kom tuslende. Mor sa det var for at jeg ligner en rødrev, tullprat - Tiger!

Men lurer på om det har usynlige vinger, de flyr liksom bortover snøen. Jeg prøvde å snuse i sporene over brøytekanten, men jeg forsvant nedover i snøen, nådde ikke bunnen engang. Mot måtte løfte meg tilbake i skiløypa og børste av meg all snøen i pelsen.

Vi fulgte en litt annerledes løype på denne skogsturen, sånn en evighet rett frem, så langt som jeg klarte å se med ett skarpt tigerblikk.
Det er ganske kjedelig, jeg ser jo akkurat hvor langt jeg må løpe. Så da tar jeg pauser nesten hele tiden.

Dessuten var det mye mer dyreliv som må sjekkes ut her, både pips, mus, rev, hare og rådyr har brukt samme spor som jeg skal gå i.
Da er det ikke så lett å bare tusle fremover uten å snuse litt her og der, både i snøen og ut i den kalde luften. Det er både litt spennende og litt skummelt.
 

Jeg synes det er veldig fint å tusle på slike steder som det ikke er så mye folk. For ofte i de andre skiløypene, der det er det mye folk, er det også løse hunder.

Og da blir det ofte skikkelig utrivelig.
Det er ikke få ganger vi har blitt angrepet av løse hunder, og jeg i siste liten har blitt puttet opp i høyden på trygg avstand fra hundeglefs.

 

Men i dag skjedde det noe helt annet. Kan mjaue at jeg ble både overrasket og nesten litt sjokkert.
Vi møtte hund, eller, det var egentlig slik at hundene og eierne tok oss igjen.

Jeg lå helt urørlig og usynlig i skisporet og hund nr 1 passert uten noe tull, bare litt nysgjerrig. 
Men hund nr 2 derimot, fikk plutselig lyst å snuse på meg.
Hallo altså, man løper ikke rett på meg og liksom skal snuse. Så jeg satte meg opp i løypa, helt plutselig, og Æresmjau, jeg klabbet ikke til han med poten!
Bare bitte litt da.

Men hunden oppdaget at jeg ikke var en hund, men en katt, og det oppdaget hunden desverre før eieren!
Da gjorde den ett skikkelig uelegant byks opp i snøskavlen, altså jeg freste ikke til han en gang.....  bare litt.

Så ble det plutselig veldig kaos i løypa, hundeeier, hund, ski, staver og hundebånd i nærmest en haug, midt i løypa.
Alt skjedde på bare to blunk, og der lå eieren med nesen i snøen, funka mer som en sporhund plutselig, og hunden stirra som omtrent den hadde sett et spøkelse.
Altså så bustet er jeg ikke i pelsen min.

Men den hunden hadde nok mest lyst til å fly fra åstedet, forskrekket av en spøkelsekatt, mens eieren lå alle veier i skisporet og hadde mista retningssansen litt. 


Mor spurte om de trengte hjelp, men det var ikke svar å få. 

Jeg kikket skikkelig strengt på mor, fjåtthau, skulle hun liksom rote seg bort i det kaoset. Og da hadde vel den hunden fløyet herfra fra stedet på et blunk.
Men til slutt sto alle mer eller mindre oppreist, mens hunden satte avgårde, og på ett bitteliteblunk var den forduftet, omtrent som noen tryllet den vekk.

Tror det ble ny verdensrekord tilbake til bilen den dagen på den hunden, ja om den klarte å stoppe da.
Men om noen har hørt noe om et strek med snute og hale som har passert svenskegrensa i det siste, kan den være den hunden.

Så da kan det være en fjellvetthunderegel nr 1: Hold hunden i bånd, den trenger ikke å snuse på alle!

Uansett beklager jeg så mye, men jeg hverken delte ut poteklask eller fres engang i tigerklassen. Ikke meningen å lage katta-strofe helt på slutten av turen deres, håper både staver og ski er like hele.


Men som sagt, det jeg liker mest for tiden, er å være i stallen med småkompisene. Eller med de på tur.

Her sjekker jeg alle musehullene, kveldsmaten til hestene, prøversmaker litt kaninfor, og tar en kvalitetssjekk på gresset hestene står å tygger på hele dagen.


Kasper derimot, han har vært på bytur, besøkt gamle damer, litt shopping, men handlet ikke bymus med seg hjem en gang.


Så er han fast nede på piprestauranten og passer på at pipsene har nok mat. Han har sin faste pipsautomat som han har ansvaret for.
Den ligner litt på han selv, rund som en ball, med masse solsikkerfrø i pelsen

(Den finner du i nettbutikken her: https://jesperpus.shop/fuglemater.html   - reklame.)


Og så sitter han i timesvis å jakter på snømusa hver eneste dag. Like før han kan få en tålmodighetsmedalje nr. 2.


Før han kommer inn med pelsen full av snø. Men det er lett å vaske seg, når han bare slenger baklabbene oppå pc-skjermen, så de ligger stødig, mens han slikker av snøklump etter snøklump. Innimellom når snøen smelter og renner inn i potene og kiler han, rister han skikkelig på potene, så det spruter snøvann utover tastaturet.

Han er blitt en skikkelig mammadalt og henger etter henne hele dagen, noen ganger henger han fast i henne, i stil-longsen, sånn omtrent midt på låret.
Med 4.5 kg musejeger hengende der, hyler mor av glede og løfter han helt opp.
Så får han litt ekstra kos tror jeg, hun kikker iallefall veldig på han mens hun lager skikkelig grimaser.

Men den stillongsen, den ser ut akkurat som det gamle klorestativet mitt som ligger ute i vedboden - oppbrukt. 


Videosnutt fra skogen:





Mjau fra Jesperpus
 

Litt av hvert, til og med en Kasper fjert.

Plutselig kom det besøk igjen!

Nå synes jeg de der tobeinte brødrene mine er skikkelig ofte innom, plutselig kom jammen meg skikompis på besøk igjen. 
Det er skikkelig kult for da får jeg gjøre som jeg vil, sitte hvor jeg vil, spise nesten hva jeg vil. Ja, og for ikke å glømme, tigge så mye som jeg vil.

De er jo erfarne i å få det som de vil, så de har alltid noen triks å lære meg. Selv om jeg tror jeg begynner å komme i den gruppen for "erfarne pusonger som får det som de vil".

Og Kasper synes det er like trivelig hver gang. Men fordi han alltid gjør som han vil - uansett, tror det er helt normalt. 

Vi har i alle fall laget mye rar mat, men helt ærlig, lite som var godt i grunn.
Skjønner ikke hvorfor menneskene skal lage så mye mat som smaker rart og merkelig. Blander og roter i hopes, jeg synes faktisk at de ødelegger all den gode maten.
Men nå vet jeg jo at menneskene har veldig rare smaker, de liker ikke en gang fersk mus. Så overrasket er jeg ikke.

I helga var det skiløp, og da fikk Kasper være med 2 dager på rad. Og det er ikke fordi han plutselig er blitt så ski-interessert.

For han har jo ennå ikke skjønt at man ikke skal gå sikksakk i skiløypa. Kanskje det var for han skulle få ett par tips eller to, betrakte så mange som skiløpere mulig. 
Og de kom i reprise stadig vekk, eller runder heter det visst.
Men hørte rykter om at han skulle få teste seg på lyder og masse folk iallefall.

Han fikk gjemme seg litt i sekken inntil han hadde fått kommet over sjokket over alle menneskene som var i skogen denne dagen.
Han har jo for det meste vært alene i skiløypa, men nå var det nesten ikke plass til han. 


Her var det små, store, rare og bråkete hunder i alle fasonger. Dompap-lyder, kjøttmeis-kvitter og annen pips-skrål var byttet ut med jubel og heiarop.
Ikke rart øynene til Kasper holdt å å ramle ut, har jo aldri vært på skirenn før. Og aldri sett de tobeitne flokkdyr oppføre seg slik.
Han mjauet bestemt at det noen ganger hørtes mer ut som skikkelig kattejamring på egen dialekt, bortimot sånn som nabokatta lager. 

Men litt skryt skal han da få, Kasper'sen hold seg på utsiktposten sin, uansett hvilke utfordringer som dukket opp, både av folk og rare lyder.

Fikk til og med en grønn lapp limt på selen sin, blei veldig fornøyd pusonge da, kanskje fordi jeg sa det var æresmedalje for god oppførsel og stor tålmodighet med alle inntrykk på arenaen.
Tørr aldri å mjau til han at det egentlig er et parkeringsmerke til bilen....

Men skikkelig stolt over sin første medalje på skiarenaen og har siden vandret rundt i hele pusongehuset med stompen til værs.



Men så skjedde det en kveld, det vi hadde ventet på igrunn ganske lenge.

Kasper har jo isbjørnpels på hele kroppen og pelsbuksene har jo vært både bustet og ufriserte en stund.
Men, nå kom han akende på stompen ut av toalettet, over dørstokken og gjennom gangen. Med store øyner som pekte rett opp og pelsrøvå klistra til gulvflisene som en sugekopp.

Og det bare ante meg at det var bremsespor i samme retning som han kom akende, og duften av en kraftig skikkelig Kasperfjert bekrefta antakelsen.
Potespor er jo hyggelig, men de der ake-sporene til Kasper er ikke akkurat like velbekomne.

Det blir liksom omtrent samme ampre stemning i rommet, som når jeg ankommer med mus. Bare at nå er alle bombesikker på at dette stikker ikke å gjemmer seg, ei heller Kasper.
På enden av akesporet, slenger han seg på ræv og setter punktum, samtidig som han strekker de hvite bakpotene langt til værs, langt  bak busteøran.
Altså, han inntar den beste og mest ubeskjedne yogastillingen vi katter kan få til. 

Mor henter frem røvsaksa og diverse andre pelsremedier, og Kasper ender på rygg, med de lange spagettibakfotene i været, mens selveste stjerna får seg en solid stuss, inklusive naboområdet, helt ned til de lange hvite raggsokkene hans.


SNØ.
Det snør og det snør og det snør enda masse mer. Hver eneste dag snør det, og hver morgen er pusongestien fylt opp med en hel kattemeter med snø. 
Uansett om jeg går helt ytterst på potespissene mine, når snøen helt opp til magen min. 
Og hver gang jeg kommer inn, henger det en hel klase hvite snøballer i pelsbuskene mine, mens stort sett hele Kasper er full av snø. Han ser mer ut som en snøball som kommer trillende inn kattedøra.


Men dette været kan da upuselig vare evig, så jeg har sjekket puseværmeldingen på yr.

Og det ser ut som det blir elendig musejakt vær, omtrent for en evighet framover, i alle fall hele denne uka.
Så da tar jeg i bruk den ene pusevær-regelen, grav deg ned i tide, og vent til bedre tider.



Siden det ikke er bare mye snø, men også kanskje kaldt, har vi fikset skikkelig vintermat til småpipsen.
Hver morgen er vi der på pipstelling, snuser på alle serveringsstedene i pipsresturangen.
Men aller viktigst er den evige jakten på snømusa.
I dag satt vi dobbelvakt for å se om vi klarte å lure ho til oss, mens ho er oppe å vake i døråpningen på snøhula sin og snapper til seg noen solsikkerfrø som er ramlet ned i snøen.

Kasper har fått skikkelige ullsokker på vinterpotene sine.

Med mye snø og lite å gjøre, henger Kasper mammadalt på mor til han sovner av.
Det er en av grunnene til at det noen ganger er mange snutter av Kasper. Det er bare fordi han er ung, har masse energi som må aktiviseres bort.
Jeg er jo blitt skikkelig voksen og ansvarlig sjefspus og har nok kattevett til å slappe av i kurven min. 

Men Kasper slapper av han også, etter noen timer med tur eller annen aktivisering. Aller helst skal han ligge oppå mor, og er han våken tripper, han hele tidene i hælene på mor, som om hun har fått en bustehale på slep.
Tror han er litt redd for det skal skje noe som han kan gå glipp av.





Snømjau fra Jesperpus.
 

1 år med Kasper, mimrevideo

Nå har Kasper vært ett år hos meg.
Det har vært 1 år med mange mange opplevelser og prøvelser for Kasper. Fra å være en hjemløs redd kattunge senhøsten 2016, til å komme til meg like etter nyttår 2017.



Har han fått ta del i det livet og de opplevelsene jeg har,  men også noen opplevelser og prøvelser som han har gjennomgått for å stå stødig videre i pusongelivet sitt og for å for å takle andre og kanskje større opplevelser.  

Videoen viser:
Første bilde er helt i fra starten når Kasper var fanget inn og bilde nr 2 er når Kasper kom til oss.

  • De første dagene Kasper kom og jeg tok forsiktig i mot lille Kasper.
  • Første gang jeg viser lekene mine og leker med lille Kasper
  • Kasper første treningsturer med bilkjøring
  • 1 av Pusenvis av ganger han plager meg
  • Kasper første skogstur sammen med meg
  • Tilvenning i bilbur
  • Hos veterinær
  • Første lange tur i skogen
  • Første togtur i bagen til Oslo
  • Første tur til småkompisene
  • En av de første musene jeg tok inn til Kasper
  • En av flere snikkoselur inntil meg
  • En av mange skiturer
  • Første møter med vann
  • Kastret
  • Lært å gå på do i pose
  • Traff hund
  • Vært på Lindesnes
  • Truffet mange av våre flotte følgere på boksignering
  • Kaspers første svømmetur
  • 17. mai
  • Fisketur i Femundselva
  • Første egen fanget mus
  • Tur på Hedmarksvidda
  • Tur på Hardangervidda
  • Vøringsfossen
  • Topptur i Femund
  • Overnattet i telt i Femundsmarka
  • Fiskefangst i fjellvann
  • Hesteslipp
  • Fisketur 
  • Fjelltur i Ringebu
  • Langttur til Nederland
  • Fikk treffe min storkompis hest som jeg ikke hadde truffet på mange år.
  • Behandling hos veteropat
  • Skyterstevne for å venne seg til nyttårsaften
  • Nye fjellturer
  • Første mus med inn
  • Reise til Harstad med fjelltur og båttur
  • Mere hund
  • Oktober 2017, sesongens første skitur
  • Fast jobb som lagerassistent
  • Fast utsiktspost fra ryggsekken
  • Ertekråke
  • Mer boksignering
  • Juletid

    Og da er ikke alle turer i tigerskogen, og alle musefangst tatt med.
    Videosnutt kommer her:


    Mjau fra Jesperpus og Kasper, som har mimret seg gjennom det siste året sammen

    Husk: Kalenderen er på pusetilbud nå trykk link:: https://jesperpus.shop/jesperpus-products/kalender.html

Ridetur i vinterværet

Når det er masse snø og kaldt dag etter dag etter dag blir jeg mye inne, og da kjeder jeg meg ganske masse. Ikke så innmari mye spennende å finne på inne i kurven akkurat. Jeg får jo ikke lov å ha med mus inn, ikke ha med pips, skikkelig stusselig inneliv i kulden. Jeg er jo noen få kjappe turer ut noen ganger, men det blir fort kaldt på potene, så da løper jeg inn kattedøren å for varmet tigerpotene.

Men jeg bruker å være med mor i stallen nesten hver eneste dag, for der er det noen mus som jeg ikke har fått has på enno, og kan drive der i flere timer. Musejakt innedørs er helt geialt i vinterværet, har bare ikke funnet en lura måte å overmjauet mor til å forstå at det hadde vært genialt med mus hjemme også.

Skal iallefall dele noen bilder med dere fra turen.

Hestene vet at de også får komme inn når vi kommer i stallen, men de venter tålmodig siden det alltid er jeg som får gå først inn.

I dag hadde nemlig mor lovet at jeg skulle få være med ut på tur med hestene. For da kan jeg sitte i teppet, varmt og godt, og titte på alt som skjer rundt i bygda mi, eller der vi drar på tur uten å bli kald på potene mine.


Hesten derimot klager aldri på at den blir kald på sine poter, men den knirker skikkelig når den går i all den kalde snøen. Så en ting er iallefall helt sikkert at det går ikke ann å ta noen ,musejakt fra hesteryggen. Vi høres sikkert på hundrevis av meter. Det eneste jeg kan observere av dyr er noen katter som løper avgårde når de ser meg på høyt på ryggen av en stor svær hest, og noen ganger møter vi på noen nyskjerrige hunder. 

Etterhvert kom også solen frem, og nå kan man faktisk kjenne at solen varmer, Iallefall når jeg sitter høyt oppe på en varm hesterygg.

Igjennom skogen hang greiene nesten helt ned på stien, fulle av snø. Og pipsen hoppet fra gren til gren rundt oss. De er nok ikke vant til at vi er så mye her nå som det er mye snø, så de var nok nyskjerrig på hvor vi skulle og holdt et våkent øye med oss hele veien. Også rådyrene løp av stien foran oss og inn i skogen å gjemte seg. De er nok også vant til å ha hele skogen for seg selv på denne tiden av året. 

Hestene fikk komme inne å spise maten sin, mens jeg tak resten av pelsvasken min hjemme.
Fornøyd med å få tittet litt rundt i bygda, fraktet på egen taxi, uten å bli kald på potene. 

Liten videosnutt:
 


Iiihaaa - mjau Jesperpus.

1 års jubileum og hverdagen

 

Tenkt at Kasper har bodd hos meg i 1 år allerede og jeg har vært storebror til den lille tassen så lenge. Det er jo stas med litt ekstra liv i pusongehuset, selv om han kan være en liten pøbel iblant. Nå som vi skulle feire kaspers lille jubileum kom min aller beste bestevenn hjem for å feire sammen med meg og Kasper.
Reist helt fra det store utlandet og hit, for å være sammen med oss. Og som i de gode gamle dagene stekte han musepølser til kveldskos, eller det vil si han spiste og jeg bare kontrollerte stekingen.

Kasper har ikke truffet bestevenn min siden vi var på besøk hos han i Nederland, for ett halvt år siden. Men kanskje Kasper kjente han igjen? For Kasper bruker nemlig alltid å løpe å gjemme seg når vi får besøk, men ikke når bestevenn kom. Allerede 10 minutter etter bestevenn var kommet inn døra, var Kasper på fanget hans. Det var nesten ett mesterstykke i seg selv bare det. Og alle i pusongehuset var like overrrasket over Kaspers vennlighet.  Mens Kasper selv latet som ingenting, og tuslet rundt her med stjerten til værs.

Neste dag sto jeg grytillig opp, tasset ut med nyoppståtte poter i nysnøen og laget skikkelig ferske potespor. Tenkte å overraske bestevenn med ei skikkelig fersk norsk musefrokost.

Etter en liten times jakt, fikk jeg omsider has på en mus, løp hjem så fort potene klarte. Var jo litt redd for at bestevenn allerede var stått opp og hadde funnet seg noe annet kjedelig å spise. Men han var IKKE stått opp, enda det var langt utpå morgenkvisten. Og mor mente hardnakket at han neppe hadde lyst på noe musefrokost. 
Mens Kasper derimot, han var vist veldig sulten. Men jeg knurret høyt og tydelig at han fikk slaske seg ut å fikse sin egen frokost.


Jeg kunne ikke annet en å ønske Kasper lykke til på jakt etter mus i all snøen.


Men jammen klarte ikke Kasper også å hoste opp en mus tildlig på morrakvisten. Nesten uforståelig at han klarte å fakke en mus, mistenker at den musen må ha kom dalende ned fra himmelen eller noe. 

Men tror Kasper ikke har forstått hva man skal med mus, eller kanskje han skal bli en sånn museforsker eller musetolker, ikke vet jeg, men må 
nesten så jeg må ta en alvorsmjau med tassen. så vi får litt sving på poteklaskene. og det ikke blir ville muserykter i bygda.

Bestevenn husket godt når han bodde hjemme at jeg likte esker, og passet på å ta med en eskegave til meg, og Kasper.

Kasper var også strålende fornøyd med gaven, og skjønner at bestevenn vet hva vi katter liker aller best. Men Kasper går nesten ikke ann å dele noe som helst med. Plutselig er man sparket ut av sine egen katteeske, mens han lille slasken ligger å breier seg ut i hele esken og mjauer bestemt at det kunn er plass til en katt om gangen der.

1 års jubileumet ble behørlig markert med fersk kjøtt og høye stettglass med kattemelk. Kasper gnålte "Hæppi Børsdai" til seg selv og koste seg stort.

Mens som alltid blir småtasser trøtt av slike festligheter, og han måtte hvile litt, mens jeg og bestevenn koste oss med kake.

En liten tur fikk vi vært på.

Men like brått som han kom dro han igjen. 

Både jeg og Kasper trodde ikke være egne pusongeører at bestevenn var dratt allerede, Vi har snust i hele huset og på rommet hans og han er ingen steder å finne. Og vi mjauet pusen ganger til mor om hun tullet med oss.  Bestevenner skulle ikke ha hatt lov å bare reiser etter så kort tid.

Jeg har stirret lenge lenge på mor, men hun mener bestem han ikke har gjemt seg. Så da får jeg bare telle pusedager til han like plutselig kommer tilbake.

Også varetellingen da. Det manglet noe poser. Og Kasper mjauet stille at dette kjente han ikke noe til, men kunne fortelle at den grønneposen smaker veldig godt. 

Og at den blåposen var nest best, så jeg ga han en aldeles liten poteklask for all prøvesmakingen han har bedrevet i natten mulm og mørke.

Ellers har mor og Kasper vært på flere skiturer. Og jeg har vært hjemme, av ulike årsaker. Den ene dagen hadde jeg vært på musejakt lenge og hadde fått nok av kuldegrader. Den andre dagen hadde jeg vært innestengt i naboens garasje og var mer en kald nok den dagen, 3. gangen ville jeg ikke være med. 4 dagen var jeg og Kasper bittelitt uenige. osv osv...
 Kasper har fått seg trimturer og friskt luft. mens jeg har kost meg med stillheten hjemme. Her kommer iallefall noen bilder fra turene deres.
kanskje jeg rekker en videosnutt en annen dag,



Mjau fra Jesperpus og Kasper

Vinter og snø

Nå er vinteren her for fullt, masse snø og noen dager ordentlig kaldt. Det er jo ikke særlig kattevennlig ute i det hele tatt. Potene blir kald, ørene blir kald, snute fryser, magen blir kald og pelsbuskene fulle av snøballer.

Og musejakt er skikkelig risikosport i alle snøen, og det er nesten bare flaks at vi får snusen i noen mus under all snøen.

Det er ingen steder vi kan være ute, fordi all snøen er for løs til å gå på, selv om Kasper har prøvd å liste seg i vei.
Men heldigvis så har han så lang hale at den stakk opp av snøen, så vi kunne lokalisere han og få han tilbake på stien.

For det er måket stier, her og der, slik at vi kan gå til stallen, til pipsene og litt rundt på jordet i helt egne pusongeveier.
Etter veien kan vi ikke gå, for der har vi ingen steder å stikke når bilene kommer.
Og på alle jordene er det bare hestene og elgen som kommer seg frem med sine lange bein.

Men ja, det er måket pusongesti rundt garasjen, tror vi går minst 13 runder hver dag der.

En blind sti ut på jordet som brukes til do, grav seg ned i tide!


Kasper har jo ikke lært ennå at man trenger ikke å gå ut i all snøen, da blir vi full av snø i pelsen. 
En dag var hele Kasper en stor snøball og han kom seg ikke inn gjennom katteluka en gang.
Han var blitt som en stor snøball, kunne nesten ha laget en snøfigur av han i hagen. Men han fikk istedet komme inn på varmekablene for  å tine og få varmen i seg.

En dag det hadde det vært takras, kom jeg meg ikke ut en gang.
Kasper derimot, han hoppet ut, men som sagt, han bryr seg jo ikke om han blir en stor snøball 5 sekunder etter at han er kommet ut.

 

Mor og Kasper har vært på flere turer ute i skogen i all snøen. 

Noen ganger drar de i måneskinn på lange fjellturer, andre ganger små turer til koier i skogen. Her får Kasper børstet av seg all snøen og litt mat, mens de hører på rådyrene som roper ute i skogen på hverandre, og pipsen som tar siste runde med matinnsamling før det blir helt mørkt ute.

Kasper synes alle trærne ligner skumle monster med all snøen, når det begynner å bli mørkt. Men etterhvert har han turt  å gå litt fremst i løypa. Men trenger nok enda mer trening for å forstå og stole på at ikke alt man ser er skummelt ute i skogen.

Jeg bruker bare å ta meg en tur ned i stallen på kveldene, er så mye ute om dagene at jeg får hvile hjemme når mor og Kasper er på tur.
Synes det blir mer passelig kveldstur på meg da. 

På langturer eller når tråkkemaskinene dukker opp å lager ferske pusongespor er det godt å hvile i sekken.


Kasper har ikke helt lært å løpe bare en vei i skisportet, løpet gjerne litt hit og ditt og skal sjekke ut det meste langs løypa. Men han liker aller best,  og i alle nedoverbakkene får han haike på skuldra med utsikt, så det ikke tar hele kvelden før de er hjemme igjen.

Måneskinntur med Kasper kl 23.05

Men husk at katter ikke skal være ute i snø og kulde UTEN selv å kunne velge når vi vil søke tilflukt inn i varmen via egen kattedør,  eller at vi kan slippe inn eller et annet sted hvor vi kan få varmet oss.
Vi katter har ikke pels tilpasset kulde og masse snø, og er gjerne ute i korte perioder, før vi vil inn i varmen.
Noen katter er ofte inne mesteparten av tiden det er kaldt ute. 

Det er ikke noe hyggelig å se katter som sitter på trappen i timevis å venter på at eierne kommer hjem fra helgetur eller en lang dag på jobb på dager det er skikkelig kaldt.
Det viktigst er ikke om hvor kaldt det er ute, men at pus kan få komme inn akkurat når pus vil inn i varmen.

Vi har kattedør og er ute om det er -5, -16 eller -24 grader, men jo kaldere det er, jo kortere blir lufteturen. Og med kalde poter er det godt å ligge foran vedovnen å varme seg, for det garantert blir en eller to lufteturer til før det blir mørkt.

Gi katten husly og varme for vær, vind, snø og KULDE.

Mjau fra Jesperpus og Kasper

 

 

 

 

 

 

 

Mimreblogg fra de første dagene sammen

Siden det å bli Storebror til en Lillebror, har vært en spennende prosess og ett opplevelserikt pusongeår, tenkte jeg å samle bloggene fra de første dagene vi hadde sammen, en sånn mimreblogg.



De første ukene:

 



Mjau fra pelsmafian Jesperpus og Kasper.