Nå nærmer kåringen av Norges Dyrehelter seg slutten,
og det har vært ett virkelig ærefulllt oppdrag.



Tenk å få lov å lese om alle de flotte dyrene som gjøre en heroisk innsats for alle menneskene, eierne og samfunnet.
Noen jobber frivillig og andre har det som en jobb.
Noen dyr er spesial trent, andre har medfødte egenskaper som gjør dem egnet.

Noen har blitt dyrehelt tilfeldig, for andre har det vært ett mål.
Noen dyr har ett handicap, andre dyr jobber med noen som har handicap.

♥ Felles for alle, - de gjør det med hjertet, glede og engasjement.♥

For det er den følelsen man sitter igjen med, når man har lest side på side med dyrehelt-nominasjoner.

Alle dyrene er nominert med stor takknemlighet for den innsatsen dem gjør, fra eiere, førere, brukere eller andre som vil uttrykke glede for bidraget fra de firbeinte.

Alle landets dyrehelter, både de som er nominert, og de som ikke er kommet frem blant årets utvalgte, utgjør en verdi som ikke kan erstattes med noen andre, ikke engang med mennesker.
Det er vanskelig å prissette denne innsatsen i en sum, men vet bare at den summen blir stor.

Fordi kjæledyrene utgjør en stor helsegevinst, en samfunnsnytte.
Om det er narkotikahunden hos politiet, eller kosepusen til den eldre ensomme mannen, så utgjør dyrene en ressurs som ingen andre kan bidra med, 
fordi dette dyret er unik på sin måte.
For eier eller fører er dyrehelten en viktig del av dagen sin, tillit begge veier, gjør dagen god og trygg. 

Dette dyret, gjør akkurat dagen i dag, litt bedre og mer verdifult.
Denne dyrehelten byr på sine kvaliteter, som ingen andre kan erstatte.

Derfor vil vi i pusongehuset også rette en stor takk til Agria, som setter søkelyset på disse firbeinte hverdagsheltene våre på sin engasjerte og postive måte.

Agria får frem unike, flotte, hjertevarme historier, om ekte norske, små og store dyrehelter, 

Så glad for at det kommer frem i "lyset" de flotte egenskaper og jobben vi firbeinte gjør.

Alle de ulike dyrene som bidrar på sin måte, og alle verdsettes like mye der de bidrar.

Takk Agria for at dere har denne kampanjen.

Det er en positiv og engasjerende måte å få frem alle de flotte dyrehistoriene på.
Ikke bare vi, men også mange andre setter pris på kampanjen.

Det fremmer godt dyrehold, og forståelse om hvor viktig dyr er for svært mange.
Og ikke minst dyrene fortjener oppmerksomheten!
Vi tror også at denne kampanjen er med på å bidra til bedre dyrevelferd.

-​ Kanskje en slik kampanje kan inspirere, at mine firbeinte kollegaer verdsettes med større takknemlighet . 
- Kanskje det blir mer rom, aksept og forståelse for hvor mye positivt kjæledyrene bidrar med.
- Kanskje det gir håp for at flere mennesker kan få litt pelsglede i sin vanskelige hverdag, feks ved besøksdyr.

Også takk til Agria for at vi fikk lov å ta del i denne juryjobben, det har varmet pusongehjerte mange ganger å lese så mange fantastiske dyrehistorier,
om enestående mennesker og dyr, samspill, respekt, rørende og sterke historier med hjertevarme og ikke minst omsorg for hverandre. 

Vi har fått ennå større respekt for den innsatsen, alle våre Norske firbeinte Dyrehelter gjør for andre, og ikke minst alle de eiere/førere som bidrar like mye av sin tid og kunnskap.

Selv om det er utrolig mange gode kandidater og så mange som fortjener litt ekstra oppmerksomhet.

Så vil jeg bare mjaue litt her til alle dere som ikke ble valgt denne gangen, 
- Dere gjør en alle en stor forskjell for noen, en viktig og verdifull hverdagsopplevelse.

-Stå på og fortsett og bidra..

Jeg har jo møtt mange ulike personer i ulike settinger, men også Kapser har fått lov å prøve seg som besøkskatt.

Det er sterkt å se hvor  pris-satt ett slik  pelsbesøk på institusjon er.
Hver lille sekund og lite pelsstrå nytes maks av. 
Den gleden over en liten Kasper på besøket i sitt fang, er verdien i god livskvalitet, uten tvil.
Virkelig rørende!

Vi vet dem teller dager og timer til de får besøk.
Vi vet følelsen av gleden når de får stryke fingrene gjennom myk pels, eller får kjenne snuten i hånden sin.
Vi vet hvor mange gode minner det vekker i dem, fra kjæledyr som har betydd mye for de tidligere. Selv om vi ikke erstatter de tidligere dyrene, så minner vi dem på alle de gode stundene de har hatt.
Vi har blitt sunget og danset til, i ren glede over pelsbesøk, det er stas.
Vi har gitt ro til dem som har hatt vonde indre tanker og uro i kroppen.
Vi har gitt dem litt smertelindring og hvile for tankene en liten stund, fordi de kan nyte øyeblikket og drømmen seg bort ett pelsøyeblikk.
Vi har gitt dem noe å prate om, selv om de ofte ikke sier så mye.
Vi har åpnet mennesker som er innesluttet og sliter.
Vi har gitt glede i en vanskelig tid
Vi har gitt omsorg, til dem som ikke har tillit til mennesker.
Vi dømmer ingen, ei heller stiller vanskelig spørsmål, vi er der, tilstede og lytter.
Vi holder på alle hemmeligheter.
Vi kan ta gjemme bort de vanskelige tankene.
Vi vet hvor godt der er å bli verdsatt, selv om det bare er for en liten stund.
Vi vet hvor mye verdi det ligger i små magiske øyeblikk.

DU vet du trenger ikke å si noe, fordi vi føler tankene dine og vet hvordan du har det.

Vi vet det finnes utrolig mange som bidrar så mye mye mer enn hva vi gjør, i direkte kontakt med ulike grupper mennesker med mange ulike behov.
Dag etter dag!
Vi er imponert, men også veldig glade og stolte over den innsatsen dere gjør.

Takk Agria for en fantastisk purrfekt kampanje, takk alle Norges Dyrehelter for innsatsen dere gjør!

Purr fra Jesperpus.

PS:innlegget er ikke sponset, men hverdagstanker på musevaktpost.
Æres den som æres skal!

Så ble det fredag, og uten at det var avtalt, kom den alt for fort på meg.

Jeg hadde jo planlagt en fin runde ute i det fine været, men er var det Oslotur på programmet.
Først biltur i buret, og har jo egen slitsom pelskrage med meg.

Kan mjaue at han utnytter slike turer for det fulle til å stjele all den pelskosen han klarer å snike seg til hos fra meg,
Helt fra nøkkelen vris om og bilen starter, til vi er hjemme igjen.

På tog-stasjonen har jeg en liten plass hvor jeg bare må gå selv, sånn helt inntil veggen, langt unne togsporet.
Rundt svingen, lenger bort bruker det nemlig noen ganger å sitte en due eller to. Men i dag var det ikke en eneste fjærkre som satt der.

Ett stappfullt tog med flere ski-par (birkenrenn i helga), enn folk ombord, var det greit med egen bag å ligge i.

Kasper var selvsagt strålende fornøyd.

Ankommet togstasjonen, syntes Kasper det ble i meste laget med folk og lyder, og dukket godt under magen min. 
Har jo ennå skikkelig vinterpels, som helt sikkert fungere ypperlig som lyddemper på han når jeg breier magen min utover hodet hans.

Men jeg var nå mest nysgjerrig om det dukket opp noen kjente fjes, men den gang ei.

Og som vanlig, etter tog er det biltur, til vi var framme der møte skulle være.

Denne gangen hadde vi fått et helt møterom for oss selv, og ingen fremmede folk. 
Men begge ærestantene var selvsagt der, vi skulle nemlig legge en liten plan fremover.

Den må bare få litt mer musebiff på beina, inntil da får den være en liten hemmelighet.

Hjemturen var jeg ganske så uthvilt, å nøt utsikten og solen i hovedstaden litt, før det var fullfart med toget hjemover igjen.

Lillebror henger med hele veien, side om side, selvsagt, til vi sovnet av.
Og plutselig våknet opp i vår egen bil.
Da var det jo bare en liten biltur unna museinspeksjon. 

Men mor fikk ikke kjørt lenge før, det ble nødstopp på ett passende sted, 

Ett viktig ærend som presset seg på og mor måtte bare sette på nødlysene og komme seg i huiogihast til en passende utkjøring.
Full galopp med lillebror på slep bak, til det dukket opp, akkurat det mest purrfekte stedet til å hive stompen ned.

Lillebror satt pent med ryggen til og på betryggende avstand!

Vel hjem, var det god tid til en tur i Tigerskogen på meg, mens lillebror slappet av på hjemmebane.
--------------------------------------------------------

Tacobildeseanse.
Det må da være bedre med 100 mus på kjøkkenbenken enn en fugl på taket. 

Tenk å komme tompotet hjem fra musefangst, og til en slik kjøkkenbenk.
Kunne nesten ikke tro mine egne pusongeøyner, iallefall ikke vanskelig å se fornøyd ut.

Men så kom jo den andre lille tassen, som har makk i stjerneraua si.
Først skal han jo selvsagt leke med musene, så skal han jo rote med pynten min.

Da er min tålmodighet brukt opp og sender avgårde ett par skikkelig veltreffende poteklask.
Det får være måte på, ett sted går grensen.

Men tasser fram og tilbake, beveger seg helt på kanten, bokstavelig talt, denne gang på kanten av kjøkkenbenken.
Merkelig nok, uten at han ramler utenfor.

Tilslutt får han endelig plassert den lille kaviarstjerna si, pent ved siden av meg.
Men ett lite smil klarer han ikke å få frem, men presterer gjerne mange ulike grimaser.

Etter en litt lengre seremoni, ble det ett passelig ordentlig bilde av oss begge, med og uten skjev propell.
Endelig, så vi kunne få servert våre kjøttbiter.

Resten av helga, ja hva har jeg gjort - i grunn bare sånnejesperting.
Kost meg ute i det fine været, litt musejakt, men tok ingen med inn da.
Og slappet av på terassen og inne i senga min.
Stjelt noen godisposer og bare kost meg, er helt sikker på at våren nærmer seg nå. For det er nesten for varmt å være ute i solen, med all pelsen min.
Blir skikkelig døsig.

Mens Kasper har fullt opp med aktiviter inne. Han er begynt å glede seg til sommerens telttur, som jeg tror han har lest om i boka mi.
Han har øvd seg på å være på telttur på gjesterommet  hele helgen. 
Til og med sovet i teltet sitt i flere timer.

Når vi kommer inn på besøk til han, bare åler han seg utenfor teltet og maler storfonøyd mens han ruller rundt alle veier.

Så har han kjørt bil hit og dit og tilbake igjen, uten at jeg er med, noen småturer i vårlig terreng. Det synes han er skikkelig spennende,
Han bruker masse tid på å se, lukte og lytte, og virker veldig forundret over hva som skjer ute for tiden.

Også en liten tur på musejakt i ett av mine musejaktsteder. Skal si det ble fart på karen.

Litt merkelig forresten det der, vi har jo ikke kommet til det kapitlet i musekursene ennå.
Tror det er en en liten knapp som skruer seg på inne i Kasper, når han lister han seg frem, snuser og lytter, kikker inn i alle hull og lister seg stille på potene sine.
Men det ble ingen mus på han i dag.

Så Kapser har jakt-instinktet ferdig montert, må bare finpusses, og det ganske mye!

Men han var uansett skikkelig fornøyd når han kommer inn etter sanseturene sine ute.

Typisk Kasper posisjon etter ei lita økt utendørs.

Og jeg må bare innse at noen mus-servering på frokostsengen min, er det ennå lenge til.

Dette ble alt Kasper klarte å fange i helga, en skikkelig tampips.

Kasper synes det kan være godt å få hvile, når han skal lære så mye om utelivet sitt. 
Det er ennå lenge lenge til han kan gå ut alene, uten hjelp fra mor eller meg. Han skjønner ikke hva som er farlig og ikke farlig.

Og reagerer ikke på omgivelsene som han bør, noen ganger kan han bli redd ting han ikke behøver, og løper redd avgårde uten å se seg for.
Men heldigvis har mor bånd i han og kan få tak i han lett. og da er det en som blir skikkelig glad over å bli berget. 

Når han løper slik i redsel, kan han løpe over veien foran biler, eller løpe bort så han ikke finner veien hjem.

Så han har nok mange timer igjen med vindusturer, dagdrømmer om utelivet og musejakt i Tigerskogen, mens han sover under mors trygge hånd.
 

Mjau fra
Jesperpus.

Når ting hoper seg opp får vi ta ei kjapp oppsummering av siste uken.

2 Katter er akkurat dobbelt så mye jobb, dem som påstår noe annet, gjør lite med kattene sine. 
Kasper skal ha sin tid, jeg skal også ha min tid og så skal vi ha felles tid med mor.

Kasper  går turer oftere uten meg, så han lærer seg å gå og være litt selvstendig.
Nå dilter han jo bare rett inn i halen min, og får ikke med seg noe som helst. Ellers så ligger han i sekken eller oppe hos mor å sover.

Så en del av tiden går til bare Kasper, så han får egne erfaringer og mor kan bare bruke tid på å vise han nye turer og opplevelser.

Men vi er jo på tur sammen også,
Kasper har ikke lært seg å gå riktig vei eller på en sti.Så vi kan i grunn trygt si at noen langtur er han ikke klar for ennå, da tror jeg det hadde blitt knute på båndene våre.
Andre ganger løper han bare rett til mor og klatrer opp på skuldra, og henger der å sover.

Men pausene er nok det han synes er aller best, da kan han snike seg til pelskos hos meg og ligger gjerne helt inni pelsen min, og roter den til.

Boksignering på Flisa:
Norli Bokhandel og Åsnes folkebibliotek hadde ordnet til ett koselig arrangement, hvor det ble bokbad, med mulighet for de frammøtte å stille spørsmål mm.

Skikkelig trivelig ettermiddag med utrolig mange som kom. Alltid trivelig med god tid, og bokbad er en hyggelig ting å gjøre. Da har vi mer tid til dem som følger oss, og alltid flott å kunne svare, så godt det lar seg gjøre på spørsmål.
I tillegg var det jo ordnet med kaffe med noget attåt. Ikke verst!
Takk både til arrangørene  og alle dere som kom!

Kasper var selvsagt med, med småduppet seg gjennom seansen han.
Mulig den der lagerjobben hans på dagtid er slitsom, så han sliter med å holde seg våken utpå ettermiddagen.

Og Kasper ja, hvordan går det med han?
Jo, tannfelling er over, så det er ikke så mye biting.
Men derimot har han vokse på seg enorme mengder selvtillit, og dukker opp over alt.
Og som før, helst der han IKKE skal være.

Og ligger gjerne i hælan på mor, i grunn rart hun ikke har tråkket han flat flere ganger.
Derfor får han montert på seg en bjelle engang i blant når han er som mest klengete for å unngå å bli tråkket på.

I tillegg bruker han mor som klatre stativ.
Ifølge mors ansiktsuttrykk ligger smertegrensen på ca 2,5 kg katt i klofeste på låret akkurat nå for tiden.
Så hun trenger ingen akupunturbehandling det nærmeste året, alle lidelser i lår og legger har Kasper fikset allerede.

Så kan vel trygt si at han er både høyt og lavt for tiden.

Han er jo innepus, så noe må han jo brukes til, når han er inne og jeg er ute på musejakt.
Så derfor er Kasper ansatt som lagerassistent noen ukedager, og det har vært fin trening for han i å undersøke nye ting, lyder og lukter.
I grunn super trening.

Men nå begynner han å mase om lønnspålegg, mens mor bestemt mener det får holde med at vi får hver vår godispose til jobben,
som deles etter smak og behag.

Noen dager blir det likevel ekstra lønnspålegg, når jeg fikser fersk mus til han for god innsats.

Men han er blitt en skikkelig luring på å snike seg til pelskos for tiden. 
Og tro ikke at han spør om lov, her er det snakk om snikende pelsteppe og tilfeldigheter, f.eks. at han ramler ned i samme kurv som meg.

På dagtid er vi atskilt slik at jeg får min egen tid, og han må være for seg selv.
Når vi da treffes utpå dagen blir han over-seg-lykkelig, og aller helst omfavner han meg med høylytt malende purr.
Litt i drøyeste laget for min del.

Og den siste uken har jeg jeg kommet ut av tellingen, på hvor mange ganger jeg har våknet fra mine dypeste musedrømmer, for å oppdage at den der sniken å slumrer inni pelsen min, storfornøyd.

Til og med når jeg ligger i min lille purrsonlige kurv, så har jeg våknet fastklemt, med den sniken oppå meg. Og han hardnakket påstår at han har blitt kastet dit i søvne, og husker ikke noe som helst fra gjerningsøyeblikket.
Heldigvis kommer mor til unnsetning og fjerner han og legger han i sin egen kurv. 

Vi har jo hver våre kurver å slappe av i, men han er stadig å rydder på bordet, hele bordet.
Ja han har nemlig en egen turnering oppi kurven sin. Ikke enkelt å se hva han driver på med, men tror det er en type kampsport, og han later som kurven er en skikkelig hardbarket motstander, som får kjenne på både tenner og klør.

Det er blitt nesten dagligdags, at både kurven og han deiser i gulvet, sammen med både blomster og annet bordpynt, midt i kamptreningen.
Heldigvis så er jeg så pass tung, at jeg berger meg oppå bordet uten at duken tar meg med i samme slengen.


Så har jeg holdt ett par musekurs for han og ett lite fiskekurs-
Fiskekurset blir nok en utfordring siden det inneholder vann.
Og han hater jo vann, og fisken var jo skummel.
Men han turde tilslutt å snuse på fisken, og å drikke av vannet.
Det var i grunn alt og evig nok på del 1 for han.

Musekurs...12 eller var det 13: Spising av mus med høylytt knurr.

Nok til at alle i flokken holder god avstand, mens jeg får ha musen for meg selv, og at selveste Kasper holdt rimelig avstand, godt gjemt blant stolben,
mens han studerte musen han gjerne kunne tenkt seg, ble spist opp.

Ja, også mus nr 2 ble spist opp....
Mye mulig Kasper synes disse kurstemaet i dag var ganske kjedelig da, men inngår da i læreplanen.

Og helgetur var vi selvsagt på.
I skikkelig solskinn, til og med såpass varmt at Kasper var ute å tuslet litt der snøen var smeltet.

Bare i pausen lå han litt i sekken å små sov.
Snart vår tipper jeg!

Og tacobildet selvsagt. 
Går jo bedre og bedre. Men han har forskjellige påfunn, denne gangen hørte han en lyd fra stuen.
Trodde det var godispose lyd, men det var en potetgullposelyd som gjorde at han mistet fokus. 

På et lite sekund spann han av kjøkkenbenken og fløy ut i stuen, så tacoting og annet greier fløy rundt på benken.
Og der satt jeg ensom i rotet hans, atter en gang.

Men litt ekstra servering ble det på meg, mens Kasper, dukket opp litt slukøret over at det ikke var godisposen, som laget fristende lyd på stua.
Han er jo ganske påpasselig at han han ikke skal gå glipp av noen måltider, selv midt i tacobildetseansen passer han på slikt.

Men Kasper sover også....hele nettene. Og for det meste i sengen med mor, heldigvis!

Senere skal jeg majue litt om da Kapser var på besøk på omsorghjem, faktisk.
Og at han var skikkelig flink pus!

Og Kasper holder sine dorutiner godt vedlike. Sparker og graver sand, så det er godt fotfeste på hele vaskerommet.
Fortsatt i den blomsterluktsanden, slik at det lukter blomster av hele tassen etter doturene sine.

Eneste i huset, av oss katter, som fiser velduftende hvitveiser, det er i allefall sikkert!

Oppsummerende purr fra
Jesperpus.

Takk for alt av tilbakemeldinger som kommer.
Alt blir lest, men rekker ikke å svare eller takke for alle.
Håper det går greit.
Får heller klaske til med en felles "Takk" i blant.

De siste dagene har jeg og mor bestilt varer til nettbutikken. Det er ikke lett å vite hva dere vil ha, men det er bare å gi ett mjau til meg, så skal jeg klore ned ønsker og bestillinger.
Men jeg er utrolig heldig som har tålmodige kunder, for det er ikke enkelt å drive butikk, når det ofte blir mer fristende å dra ut på musejakt.

Enn å sitte oppå det varme tastaturet. Men er jo genialt med en miniassistent som har lært at esker er katters store hobby. 
Og når posten kommer med levering, løper han ikke å gjemmer seg lenger, men er straks på jobb å sjekker ut eskene både utvendig og innvendig.


Tror at han noen ganger forstyrrer mor, for det  har hendt seg at hun har glemt noe, og da høres det helt ut til pipsplassen, hvor jeg tålmodig venter med ett av musehullene. Da er det beste å ta potene med seg, å labbe inn å hjelpe litt til.

Ja, og i går var den store skinkekontrolldagen. Den hadde jeg nesten glemt av. 
Men at det fantes så innmari mange skinker har jeg ikke visst om. Men nå er skapet fullt av slike, så da skal de blir rikelig med frokostbilder med skinkepålegg og en aldeles liten godbit fremover tenker jeg. 



Mjau mjau, og boksignering har vi og fått tid til.

Lørdagen var satt av til Notabene på Kongsberg, og Kasper skulle gå være med på sin første langtur og boksignering.

Selv om han ikke skjønte så veldig mye, det nytter jo ikke å forklare han ting som han ikke har opplevd.
Så han må bare ta ting som de kommer, likså greit.



Buret var fylt med både mat og vann, men når mor er på butikken åpner hun alltid buret så vi kan strekke på potene.
Men jeg går ikke så langt, bare rett utenfor buret, for å ligge litt på setet.

Lurer egentlig på om jeg har lim i pelsen min, for det er nesten som Kasper sitter fast i meg, han henger på meg ut og legger seg ved siden av meg.
Til mor kommer tilbake, da er det inn i buret igjen.
Før vi fortsetter bilturen.



Kasper har ikke lært seg å si i fra ennå når han vil på do, så vi har fått ett nød-dass i baksetet.
Er jo klart, at når han sover, spiser og drikker så mye, så kommer det ut i den andre enden.

Men Kasper fant fram til doen og har dermed gjort det samme som hjemme, pommelompet i farta. Bare i dag var det mer fart enn hva han klarer hjemme.

Bare han ble dotrengende nok, måtte han bare ta valget å gå i kassen, da uten blomsterenglukt, som hjemme.

Tross alt bedre ,enn å la "det" gå i de puskete pelsbuksene sine. Ja, for der er ikke grodd mye ut siden den store nøttefjernedagen hans.
Hverken nøtter eller pels.

Flere slike kjøreturer så kanskje han slutter å forlange slik blomsterlukt i dokassen og tar til takke med det han får servert.


Kasper synes det ble vel spennende å kjøre handlevogn og være på kjøpesenter.
Men han fikk lov å ha med bagen sin, og det var ingen av oss som fortalte han at dette var noe skummelt.
Det er bare en helt vanlig ting å gjøre.
Så Kasper lå helt i ro og var skikkelig snill på tur.
 

Masse trivelige folk var kommet. 
Og det er skikkelig stas å få møte mange av dem som følger oss og har fulgt oss lenge, både på siden og i hverdagen vår.
Vi var jo litt i siste liten, det er jo ingen overraskelse, så mor var vel ivrig på den heiskjøringen nemlig.

Da sto mange allerede å ventet på oss der vi ankom i handlevogn.

Noen lurer litt på om det er slitsomt å dra på slike ting, men faktisk så er mor mest sliten, jeg kan jo bare ligge å slappe av på ett bord.
Mens hun tar seg av arbeidet, men det er jo derfor jeg har ansatt henne.

Faktisk så er det mer slitsomt å dra på tur i skogen, for da må jeg være på vakt hele tiden. 
På signeringer ligger jeg jo å sover til og fra i bilen og slapper av underveis. Eneste er noen ganger det tar skikkelig lang tid, da kan jeg bli litt lei.
Eller om for mange sniker seg til å roter i pelsen min, det liker jeg heller ikke.

Det er jo selvsagt skikkelig gøy, og vi er alle ydmyke for at dere har tatt så godt imot boken når den endelig kom ut.

Da skulle bare mangel at ikke vi skulle gi litt av vår tid til litt samvær med flotte bokkjøpere og følgere.

Noen ganger har vært veldig hektisk, fordi det har kommet mye folk Og da kan vi føle at ikke alle de som vil snakke/spørre om noe, har fått muligheten til det.
Det føles litt kjipt.
Men vi prøver å strekke oss så langt som det går.

Og heldigvis er det noen som lurer på ting, som venter til slutten, når det er mindre folk. 
Vi har kun en eneste gang måtte gå, ellers så tar vi oss tid til å snakke med dem som har tid å vente til slutten. Det er alltid like koselig.
Mange flotte historier, mange flotter bilder og ikke minst ting som er laget til oss. Alt er blitt tatt godt vare på.

Og noen ganger det har blitt masse masse kattegodis, da har jeg delt med med noen dyrevern-organisasjoner.

Og alle plassene jeg har potesigneringer, legger vi igjen noen signerte bøker i butikken. Så om det er noen som ikke rakk å komme, er det noen eksemplarer i butikken med potehilsen i.


Og når alt er over er det litt innkjøp av reisemat, før hjemturen starter.

Og igjen kjører vi heis hit og dit.
Ingen kjøpesenter er like, så mor mener det ikke er så enkelt å huske hvilken etasje man er i og hvilken etasje bilen er i.

Men det blir god trening for Kapser å kjøre masse heis også, i det minste.




Vel hjemme er det litt ekstra godt til kvelds, for god kattegjennomføring av dagen.
Og Kasper sitter ennå som limt inntil meg, må jo spise opp min mat før han begynner på sin egen mat.
Helt merkelig at han ennå er sulten, kom ut av telling hvor mange ganger han var å spiste mens vi kjøre bil.



Og siden Kasper har et overskudd med energi for tiden, skulle han få trå til som modellpus. 

Men det er ikke enkelt å få tatt bilder av han.
I det ene øyeblikket sitter han purrfekt, og i det neste ligger han på rygg, før han har klatret og helst revet ned alle de hvite bakveggene.

Og i neste øyeblikk leker han dronepus og forsvinner vannrett gjennom rommet, fordi han plutselig fikk så lyst til å kvesse klørne på klatrestativet. 
Så skal han under sengen, og der kommer han ikke fram med det første.

Men så kommer han på at han skal spise, og løper med trappen for å spise, men når han kom frem til matskålen, var det bare dehyderte knupp som ikke fristet. Før han kommer opp igjen som en pil, og hopper midt oppå bukselåret til mor som står å svarer på meldinger.
Og hun setter i ett hyl, igjen.

Lårene hennes ser nemlig ut som en utslitt nålepute, etter at Kasper utallige ganger har klatret opp dem, og jeg mistenker også han han prøver å kvesse klørne litt i samme slengen.










Men det tar noen timer i Kasper sitt tempo å få ordnet alle bildene. Hadde jeg gjort det selv på sikkert 15 minutter, men det hadde jo ikke vært like underholdende.



De fleste morgenene er ganske hektisk, for mor. For vi er alle sulten og skal ha mat samtidig. Men vil ikke ha samme maten, på samme plassen.
Mens mor ja hun har det litt for travelt. tror hun må ta seg en tur til øyelegen, for noe tigersyn har hun ikke, ikke lett å vite opp ned på alt!


Kasper er innepus, og jeg er utepus. Og godt er det, så lenge det varer.

Men han maser overhodet ikke på å gå ut, synes det er ganske skummelt.
Mor bærer han fortsatt i bilen, og vi går ikke tur hjemmefra, kun noen ganger for å gi pipsen mat. 
Og jeg går ut en annen dør enn det han går. 
Så han har ikke skjønt sammenheng mellom dører og utelivet.
Han bare koser seg i vinduet og titter etter meg. Som om det skulle være et stort fjernsyn med egen Jesperpuskanal, sekund for sekund.

Så jeg satser på et det ennå er mange måneder med uteliv alene, før Kasper får komme ut.


For Kasper har ennå masse å lære om utelivet.
Han er så lite selvstendig som det er mulig.
Kommer til å havne i kattekrangel, gå seg bort eller bli revemat før han får sukk for seg.

Han bare løper uten å tenke seg om, eller glemmer seg av. Ett ekte lite surrehode.
Så han har ennå lang lang tid med trening i bånd ute.

Og nå må han også dra på tur med mor, uten meg, både for at jeg skal få slappe av.
Men også for at han skal fokusere på det som hender rundt han, i stede for å bare se hva jeg gjør og hvor jeg er.
Så i dag ble det skitur på han og mor. Mens jeg lå i beste kurven og sov, i freden og roen.


Men turen gikk bare fint med Kasper, han ville for det meste sitte i sekken sin. Og der sovnet han selvsagt av, så mor måtte stoppe litt å vekke han.
Han skulle jo bli sliten av turen, ikke opplagt. Tror ikke han tåler frisk luft lengre.












Litt oppkvikkende kattegodis, gjorde susen. Da måtte han ut å røre litt på labbene sine. 
Så fikk han litt trim til slutt. 
Og satt på skuldra ned de siste bakken, akkurat slik jeg har vist han at det skal gjøres.












Så første turen gikk helt supert. 
Når han kom hjem kom han løpende opp å vekte meg, hadde pusen ting å mjau om.
Så jeg bare veltet meg på rygg mens jeg strakk potene mine i alle retninger så lang jeg er. 
Så lenge varte stillheten.

Før han hørte hva mor drev på med,,, gjorde rein blomsterenga hans!.
Da snurret han seg rundt og for ut døren for å være første pusen til å grave i nyvasket dokasse, det er jo rene julaften for han.


Og jeg ligger her, bare å hører på sandstormen nede.
Kan bare forestille meg hvordan vaskerommet ser ut nå, og Kasper kommer nok tuslende opp snart og lukter blomstereng fra pote til pote.

God natt fra Jesperpus.