hits

april 2017

Litt om hvordan vi katter sanser på tur.

Har du tenkt over at vi katter oppfatter verden rundt oss anderledes, enn du på to bein gjør?
 
At vi ikke ser de samme fargene?
Ikke ser like tydelig på avstand?
Ikke har samme oversikt i terrenget?
og vi bruker lukt og hørselsansen mye mer, fordi det er så mye bedre en synet vårt og alle dine sanser?

Hvorfor trenger du å være klare over det, tenker du kanskje?
- Jo fordi verden oppfattes og oppleves helt anderledes for oss katter enn for dere mennesker.
Dere må vite hvordan vi ser på verden for å veilede og tilpasse turen og inntrykkene best mulig for oss.
Det kan kanskje gi deg svar på hvorfor vi noen ganger ikke vil gå og andre ganger vil gå andre veier enn hva du hadde tenkt.
Da vil du skjønne hvorfor, istede for å irritere deg over at vi ikke gjør som du tenker.

Best å følge med på skogsveikjøring, kan komme ei mus over veien..

Vi går ALDRI på tur i fra pusongehuset, vi kjører alltid på andre steder for å gå på turer.
-Det er fordi Kasper skal ikke lære seg å gå bort fra pusongehuset-
.

Det vil si at vi alltid er utenfor vårt territorie på tur.
På en del av turene vises ikke jeg, men jeg er med, bare sover i sekken.
Mens Kasper må trene på pusongelivet uten meg, men jeg er aldri langt unna, dukker gjerne fram i matpausen. 

Kasper får være min demostrasjonskatt i dag, siden han er en fersking ute i den store verden, er det tydeligere å bruke han.


Mor bruker ofte en slags App (ut.no) på telefon sin, som hun ser  hvor hun er og hvor hun skal gå.
Hun husker nesten ikke noe, det er flere ganger vi har gått oss bort fordi hun ikke har like god husk og sanser som oss.
Bare skarvlesansen, men den hjelper oss sjelden på rett vei.

Vi katter har på en måte en slags app inne i hodet vårt, som vi hele tiden oppdaterer med lukt, lyd og synssansene våre.
Den bruker vi for å orienterer oss hvor vi er og hvor vi skal. Så vi katter fant i grunn opp denne appen lenge før dere.
På en måte lager vi oss ett kart med bilder, lukt og lyder i, alle steder hvor vi er.
Der lagrer vi også gode og dårlige minner, for vi har en enorm lagringskapasitet og god husk.

Jeg kan ligge i sekken å slappe av på tur, plutselig nede i sekken kan jeg kjenne igjen lukt og lyder som forteller meg akkurat hvor jeg er, feks at det er omtrent 300 meter igjen til bilen, så da hopper jeg ut av sekken og løper siste rest av turen. Dette skjer på steder hvor jeg er ofte på tur. 

Først litt om kattesynet.
Vi ser ikke farger slik som dere mennesker, og heller ikke skarpt på lang avstand, selv om vi har tigersyn altså
Så når dere ser ett bilde med mange vakre farger, kanskje vakre blomster og planter, og den røde/hvite stompen til Kasper

Så ser vi katter ett ganske kjedelig bilde, kanskje bitte litt grønntone og en anelse blåtone,
og alt det som er langt borte ser vi litt uskarpt, men også det som er helt helt nært.
Derfor om du noen ganger gir godbit i hånden, så må vi lete litt med nesen for å finne den,
eller den agurkfilmen, hvor mange katter blir skremt,
rett og slett bare fordi vi ikke er helt fokusert, og skarpsynet er på. Så det er litt dårlig gjort å skremme eller erte oss for slikt.

 
Fine blanke rødfargen til Kasper vises ikke på bilde vårt, bare den stolte stompen, mer trenger jeg igrunn ikke å vite om han.
Derfor kan en stor stein eller en busk se ut som noe skummelt for oss på avstand.
Ikke lett å se om det er en stein eller hund som står i ro.

Men derimot er bildet vårt pyntet med vakre lyder fra fristende fulger, insekter, kanskje en mus,
potene til Kasper og båndet hans i lyngen, (Rød prikker)
Og for ikke å nevne om alle luktene, 
over alt er det lukt, all slags delikate lukter, som vi sniffer inn i den fantastiske gode nesen vår.
Det er lukter i fra planter og trær, insekter, kasper, potene hans, sporet hans og båndet hans. (blå prikker)
Så når vi legger inn alle lydene og luktene våre i bildet så blir det like vakkert som ditt synsbilde, synes vi.

Så vi ser ett vakker bilde vi også, bare på en helt annet måte. Ett sansebilde kan det kanskje kalles.

Derfor er det ikke sikkert vi ser akkurat det samme som du ser, og oppfatter verden helt anderledes pga av alle luktene og lydene.
Så om det kommer en hund i møte med oss, så ser ikke vi hvor stor eller liten den er før den er ganske nær, kanskje den lager lyder som du ikke hører? eller at vinden går fra meg, så jeg ikke kjenner igjen lukten av hunden. Det ville fortalt meg om det var en kjent eller fremmend hund. 
Men for sikkerhets skyld hopper jeg opp på mors skuldre, eller på annen måte i sikkerhet.
Jeg er nemlig veldig vàr på slike ting vi møter, hører det kommer noen lenge lenge før mor,
og vil omtrent alltid i sikkerhet før mor har oppdaget at det kommer noen.

Men nå er snøen snart borte og Kasper må lære å gå, ikke bare sitte i sekken.
Ikke alltid han er like enig, er nok blitt godt vant til å hvile stompen i høyden.
Så i starten og litt ennå, går han bak mor, mens hun lokker han etter seg, så får han ros hver gang han kommer.
Litt etter litt blir han oppmuntret til å gå foran mor.
For det er mer oversiktlig for mor, at han går foran i båndet sitt, men mer skummelt for Kasper.


Men har du tenkt over at når han skal gå der fremst?,
- skal han være den som først møter verden.
Det er jo helt nye lyder og lukter for han, som kan være ganske skummelt, og han trenger masse masse oppmuntring og støtte for å ha nok selvtillit til å gå fremover. Møte opplevelsene.
 
Og så må han lære å følge stien, fordi det er ingen selvfølge at det er akkurat på stien han skal gå.
For Kasper er det like naturlig å smyge seg ute i lyngen nemlig.
Hvorfor skal han følge streken fremover, når det er 1000 spennende ting til høyre og venstre?
Det har han spurt mor ganske mange ganger om, uten å få ett ordentlig svar.
Mor må fortelle han hele tiden hvor han skal gå og hvor det er rett plass å gå.

Og det er skikkelig pinlig å høre på, da kryper jeg godt ned i sekken min. Iallefall om det kommer folk.
Dem tror sikkert hun er helt gal og prater en hel masse tull med en katt.
Men på videoen hører du galskapen, og ser du hvor Kasper går i rykk og napp etter som han gjør seg kjent med området, lagrer nye lukter og spennende lyder. Legg merke til halen som slår side lengst i spenning. når han får ros så går han fremover og halen til værs. 
og alle ganger han stopper for å se mor, å vil ha bekreftelse på at han er flink og det er trygt å fortsette.
Turene bort fra bilen går alltid slik i ryk og napp, masse ny info med lukter og lyder som skal lagres underveis.

Kanskje dere er som mor, ikke alt dere fikk med dere?
Da skal du få se en ny film hvor alt vises bedre!
 I starten ser dere hvor Kasper snuser på alt, noen lukter for kartlagring og noen lukter fordi de var ny og ekstra spennende.
Han stopper og snuser, går, stopper og snuser og går hele tiden.
Mens på slutten av filmen går vi tilbake til bilen. Ser dere forskjell i tempoet?
Han stopper omtrent ikke, bare går målbevist rett frem på stien, bare registrerer i sansekartet sitt, inne i hodet at han er på rett vei.
Derfor har han mye større tempo hjemover.
 Ikke fordi han savner hjem, men han slipper å lagre alle nye luktene  og han kjenner seg rett og slett igjen med sansekartet sitt.
Denne stien er nok lagret i appen hans i mange mange år.
 

hJWpMssvDrE

Og nesen er så god at selv om det er flere timer siden vi gikk samme sporet,
så lukter han lett hvilken vei som er riktig hjemover,
selv om vi kommer til steder hvor det er nye stier eller stier som skrysser hverandre.
Så nå kan vi se at Kasper, snart 7 månder, begynner å trene på sansene og ikke minst bruke dem,
Men han har mange månder og timer med trening for dem finspisset skikkelig.
Men det er ennå lenge til han har så mange bilder i hodet sitt,
at retningssansen er godt utviklet til å ikke rote seg bort, som mor. 
 
FXTZNOEV2aQ
 

En annen ting dere kanskje legger merke til er at vi katter hele tiden vil opp på steiner,
stubber  og matmors skulder, for å få oversikt.
Kasper er ikke noe unntak..., nesten ikke til å rikke ned av utkiktspostene sine

 


Det er ikke så rart når vi går helt nede på lyngen, der ser vi faktisk veldig lite og føler oss skikkelig sårbare.
Når vi ser lite, har vi dårlig kontroll på hva som er i våre omgivelser. Det liker vi ikke, iallefall på fremmende plasser.
Man føler seg liten og litt usikker.
Noen ganger er det best å bli båret til man kommer til ett mer åpent område.
 Eller få sitte på skuldrene eller sekken til man har fått oversikt.

 
u3twiN8WGWk
 

For jeg ser mye bedre fra matmors skulderperspektiv enn nede i lyngen hos kasper.

 
LySrmQIW6LU
 

Kanskje det var litt forklarende til hvorfor vi katter ikke alltid bare løper i vei på tur,
Vi har ganske mange inntrykk som skal lagres underveis. 

Vi er hverken lat eller dumt, tvert i mot.
Vi opplever og møter verden ganske anderledes enn alle eierne våre,
Når du ser verden i fra vårt ståsted og i vårt tempo.
Så opplever du så mye mye mer,
og ikke minst du er blitt ett klokere menneske!

Og det er noe å tenke på når dere tar med ut katten på tur. Det er ikke bare sele og line den skal forholde seg til, men  også alle inntrykkene.
Gå derfor ut med katten når den er opplagt og uthvilt.
Og sansebruk er verdens beste middel for katter med masse energi, og ungdomskatter med masse overskudd, innekatter som trenger mer mosjon.
Kasper blir iallefall både fornøyd og sliten etter alle inntrykk.



Siden dere har lest helt hit, skal dere får litt bilder fra gårdagens tur:  


Min tur å sitte på utsiktposten.


LIten pause, med klatring og utsikt.



Før vi fikk masse snø og haggel og kom i ly. Skikkelig godt å få varmet potene i ullgenseren min.

Kasper skulle også ligge inni her, ikke særlig god plass altså.











Mjau fra Jesperpus og ferskingen Kasper.




 








  

Kasper har kommet over vannskrekken.

Ja  endelig er han kommet over skrekken for det våte elementet i alle varianter.

Værre er det med kattefolket, snakk om å vri seg i stresslessen og frese sure meldinger utover tastaturet, over å se at Kasper bader.
Tror nesten kattefolk har like stor vannskrekk som Kasper.
Eller som bare MÅ absolutt skal fortelle alle merkelige grunner for at kattene ikke skal vaskes.
Tydelig mange myter om bading av katt ute å løper.

Selv om han ikke akkurat er noen badenymfe, så godtar han å bli våt og vasket.
Gjentatte ganger i karet med litt vann, så har han funnet roen.
Nå er klørne inne og ingen høylytte vræl, som om mor liksom prøver å drukne han.

Jeg satt nemlig selv på vasken rett ved siden av og så med mine egne pusongeøyner at han kun hadde vann til litt oppå potene.
Dessverre klarte jeg ikke å filme dette med mine egne poter, men det er igrunn ikke så mye å vise, tror de fleste vet hvordan en redd katt høres og ser ut.
For akkurat slik var det. 

Hvorfor må Kasper bade?
For Kasper sin del er det flere ting.
En del av opplæringen å akseptere å bli vasket når han blir voksen blant annet.
Det er mye enklere å vaske en voksen katt som er vant med det siden den var liten. 

Kasper har  hatt skikkelig vannskrekk.
Å la han få leve slik med angst for alt av vann, er ingen god mestringsfølelse og gjorde at han tok helt feile valg / hadde feil adferd.
Når vi var på tur, skulle han snu eller stikke, hjemme var det snakk om kvasse klør eller mindre vakkert sangkor på vaskerommet.

Men han har sett meg gå over bekker, sølepytter og å bli vasket, har det økt nysgjerrigheten hans til å utforske vannet. I alle fall litt mikroskopisk!

Jeg har gjort det mindre dramatisk og ufarlig, når han ser jeg går over, han vil jo aller helst henge i halen min,
så da var valget enkelt for han, lukke øynene å la det stå til.
Han har blitt utfordret til å ta raskeste veien over søla i stedet for rundt.

Noe som har økt selvtilliten hans og at han gjør ett fornuftig valg i stede for å få panikk.
Nå kan han også spasere rett over sølepytten, i stedet for å snu på flekken å løpe inn.
 

Så det er mestringsfølelse og styrking av selvtiliten hans.

Det er ikke bare mennesker som trenger det, men også Kasper som var en redd liten pus,
er det ekstra viktig med slike erfaringer som styrker selvtilliten hans.
Så han kan gå med den bustete halen sin stolt til værs, ikke krype langs marken som en ål.
Han skal jo bli en stolt voksen og fornuftig katt, som meg. 

Så med å motivere Kasper til å endre adferden, til å ta rett valg som gir han belønning med ros, godbit og samvær med meg.
I stedet for å flykte, en adferd som gir stress, frykt og kan få han inn i dårlige opplevelser.
Da lærer han å vurdere en situasjon, ta valg på egne poter og ikke minst ta de rette valgene.
Dette kalles livsmestring i pusongelivet.

Slike valg må han ta fremover selv. Det gjelder ikke bare på bading. Men nå har vi fått noe av det på film, også når vi er på skogstur, der har han lært ting som jeg skal potere om en annen gang.


Kasper trenger ikke å bades, Katter vasker seg selv!
Hvordan kan de vite slik som aldri har truffet Kasper?
Nei han vasker ikke hele seg slik han burde, faktisk. 

Kanskje han som kattunge fikk mindre opplæring og ro til pelsstell pga av redsel og stress som villkatt med familien sin?

Nå har han fått mye lengre pels, mer voksen pels og har ikke helt fått dreisen på ordentlig kattevask, ennå.

Derfor han har fått litt hjelp til å ha en pels som floker seg mindre, noe som gjør det er enklere for han å gjøre pelsstellet selv.
Dere har jo selv sett flekken på nesen med mat som han har hatt, bryr seg ikke om en skikkelig snutevask etter måltidene engang.


Dyremishandling å bruke såpe i en kattepels, det ødelegger fettlaget og han kan ikke være ute!
Det er ikke dyremishandling å vaske katten i såpe som er beregnet for katt. Dyremishandling er ett begrep som bør brukes når det utøves vold eller dyr påføres lidelser.
Ikke vask av en katt! 

Både jeg og Kasper har egne såper for katt som vi bruker, kjøpt hos veterinær, og det er ikke farlig for katt.
Både huden og pelsen har godt av det og det er ikke farlig selv om vi slikker oss tørre etterpå.

Om vi blir vasket med lunket vann (37/38 gr) en gang i blant ødelegger det ikke fettlaget, ei heller om det brukes mild såpe som er beregnet for katt.

En gang i blant, er kanskje omtrent 1 pr mnd, det varierer alt etter hva vi skal ut på.
Vasker man veldig ofte, og bruker mye schampoo/balsam, da går det ut over fettlaget. 
Spesielt de som velger å bruke shampoo for mennesker, noe vi ikke anbefaler, blant annet fordi vi slikker pelsen mye etter vask.

Andre bruker grønnsåpe, og det finnes mange typer grønnsåpe på markedet.
BRUK ALDRI GRØNNSÅPE SOM ER KJØPT PÅ DAGLIVAREBUTIKK, som man vasker gulvene med.
Kan bruke en medisinsk grønnsåpe, som kan kjøpes på apotektet, Barnengens grønnsåpe, ca 80 kr for en flaske. blandes ut i vann før bruk, 1 skje pr. liter vann.
Det er en rein grønnsåpe uten fargestoffer, baktericid eller parfyme.

Zalo er det også noen som bruker, vil ikke anbefale å bruke denne heller, da den ikke er beregnet for katter,  men vask av kjøkkenutstyret.
Både grønnsåpe og zalo fjerner fett, dvs. disse fjerner fettlaget i pelsen også. 
Men om katten din har fått en oljeflekk i pelsen, kan disse brukes for å fjerne oljeflekken, men skyll godt etterpå i vann.

En del katter, spesielt ukastrerte hankatter får fettlag ved haleroten som kan med fordel fjernes med en vask i blant.
 


Min katt på 16 år har aldri måtte vaske pelsen sin, veterinæren skryter over hvor fin pelsen er. Unødvending å vaske!

Vi som har langhårete pels, synes det er godt å få litt hjelp til pelsstellet.
Enten børsting eller vask som fjerner løse hår, så vi slipper å slikke i oss masse løspels, spesielt nå på våren.
En ren pels floker mindre og er lettere å holde rein.

Dessuten er viktig moment er at både jeg og Kasper er ute å representere katter på ulike arrangement, også besøk hos folk som lett kan bli syk, og da må vi være velstelt og ikke minst skikkelig rene.

Vil tro at når dere tobeinte skal ut på noe spesielt, har dere på rene og pene klær.
Vi vil også gjøre ett så godt som mulig inntrykk på vegne av alle katter.

Spesielt siden vi lever livet ellers, så er det fint å være ekstra ren når det trengs, i alle fall når vi besøker personer som er syk eller lett kan bli syke. 

Og de som har stjålet litt pelskos, vet vi har en vakker og myk pels. 
Ikke fordi mor børster oss hver dag, men godt tørrfor fra Eukanuba og mye kjøttmat ellers, i tillegg til en ordentlig kattevask med shampo og balsam i blant.

Det gjør pelsen lettstelt og når solen er fremme skinner det blank og fint i pelsen. Det er ett godt tegn på at vi har det fint og er friske.

En liten videosnutt, der det ikke er vanskelig å se endring i adferden til Kasper, fra litt store skeptiske øyner og mjauing, til han slapper mer av og undersøker det mor driver på med.

Men aller helst vil han kommer bort til meg som sitter å følger med han til høyre for skjermen.
Jeg sitter der å holder han med selskap til han ferdig, og det føles litt greit for han.

6daNBunbDEU

Ikke lett å få med alt på video, siden fokus er på Kasper, 
Men bading foregår i flere punkt, og for hvert punkt skal han slappe av før mor går videre til neste.

1. Opp i karet
2. Ha i vann
3. Fukte pelsen
4. Unngår hodet
5. Schampo i 
6. Skylle godt
7. Balsam
8. Skyller flere ganger
9. Hånduk rundt
10. Løftes ut
11. Tørkes med håndkle.

Så bading er ikke en jåleting, det er mange årsaker til at Kasper bader, og det har aller mest med viktig mestringslæring å gjøre, og lære seg å stole på mor og håndtering.
Og renslighet da, siden vi noen ganger må være ekstra rene.

HER KAN DERE LESE LITT OM NÅR JEG BADET FØR UTSTILLING

Men det er mange som ikke vil vaske kattene eller som trenger å vaske kattene sine. og det går helt fint. 
Så lenge de klare å ordne pelsen sin, så kan mange katter klarer seg fint uten en ekstra vask.
Det trenger ikke å være noe som helst dårligere katteliv.

Men langhårete katter må man passe ekstra på, slik at ikke pelsen floker seg, da blir den skikkelig vondt å gå med.

Men hos oss er det også andre ting som betyr mer en akkurat selve vasken. 
- at Kasper skal også lære seg å svømme, akkurat som meg.

Og da må han være fortrolig med- og i vann, og  nok mestringsfølelse til at han tar valget selv til å svømme.
For selv om katter ikke liker vann, så kan de aller fleste katter svømme.

Når han har funnet ut det, ja da er han klar til sommerens fjellturer og fisketurer.
En liten sikkerhet å vite at han vet han kan svømme, om han er uheldig å faller ut i en bekk/elv.


Her er noen videsnutter fra når jeg svømmer:







Ha en renslig helg!

Mjau fra Jesperpus


 





 

- Blogg - 7 kommentarer

Vi har fått oss ekte enepusbolig!

Vi katter er jo skikkelig fæn av esker til å leke og  sove i. 

Det er jo reine julaften når mor kommer hjem med store esker med varer til nettbutikken.
Da er ut med alle puppiaseler og annet katteutstyr, og full lek i pappeskene.

Men nå har vi fått oss ekte pappeskehus, i fine farger og skikkelige vinduer og ordentlig dør tilogmed

Fort deg mor å få opp ett hus da!
Skikkelig spent på hvordan det ser ut!

Bruksanvisning er med, men jeg vet da virkelig hvordan jeg skal bruke ett hus!

Men Kasper derimot, er ikke helt sikker, tror det meste er liggeunderlag.

VipsPips - første hus ferdig, mitt selvfølgelig!

Kasper har bare så lyst å prøve, men han er lillebror, så han får vente til jeg er fornøyd med min prøving.

Heldigvis er det ikke plass til han inne i huset, så han prøver å ligge på utsiden, selv om han overhodet ikke er fornøyd med det.
Selv om det gamle papphuset står ved siden av, så var ikke det godt nok lengre.

Så mor må montere opp ett til hus i full fart til Kasper.


Tenker det er beste jeg kommer ut og hjelper til.

Og vips, der smatt Kasper inn i huset mitt.

Vet ikke hvor mange ganger jeg mjauet til Kasper at han ikke får ta inn mus i mitt hus, tenk om den stikker seg under kjøkkenbenken min f.eks!
Men tror du det nytter å mjau til han?

HgwSgan38Rw


Gulvet innvendig, eksklusivt gulvbelegg med moderne mønster.


Bitte litt klipping og liming så vindu og dørene som er åpne får litt fint pynt og farge.

Ekte dørhåndtak

Sklisikker grunnmur.

HoHoHo...Kasper trodde han skulle ligge i mitt hus, så må han flytte i eget hus !

Fornøyd huseier av en enepusbolig!

Disse husene får du kjøpt i nettbutikken vår, http://jesperpus.com/produkter/​

ROSAHUS KJØPES HER

BRUNT HUS KJØPES HER


Mjau fra Jesperpus og lagerassistent!

Blogg 2 kommentarer

Påskehelga kort oppsummert!

Påskehelga kort opp-pusert!
Skikompis kom på overraskelse besøk, så da fikk vi oss en ekstra fin og vårlig tur i skogen. Kompisen min er verdens mest snilleste pusongevenn,
Kasper fant fort ut akkurat det samme som meg. Vi har verdens beste kompiser, selv om de bor langt borte.
Men da er det ekstra stas når de kommer innom.

Og jeg er lovet at snart skal jeg få treffe begge to, til og med med bestevenn, som det er lenge siden jeg har truffet.
Kasper har aldri truffet han. Så han kan bare glede seg, og gleder meg til å vise bestevenn min lillebror.


Sjekk hvor stolt Kasper er som får min skikompis helt for seg selv!


Og Svartpus kom forbi her en dag. Han har jeg ikke sett på mange måneder. Men han har det like travelt som alltid.
Stadig på vandring etter nye eventyr.


Jeg løp etter han nedover veien, men han hadde bare tid til en liten snutesnusing, før han labbet i vei.
Men jeg får jo ikke lov å gå like langt som han.
Så jeg satt midt på veien, å så at til slutt ble Svartpus bare en liten svart flekk langt borte til han forsvant.


Vet ikke helt hvorfor det begynte å snø så fælt, kanskje fordi skikompis er her?
Men det var snø i alle retninger, og jeg som har begynt å skifte til sommerpels, ble det kaldt. 
Så har holdt meg i stallen en del disse dagene. Dessuten er ikke musene heller ute i dette været.


Det er jo ett slit bare å komme seg i stallen, kanskje jeg burde klage til kommunen på dårlig brøyting, det har jeg hørt alle de andre snakke om, og at det bruker å hjelpe å klage litt.


Ja og Kasper har fått lov å være med meg i stallen. Men er snar om å rope på mor om hun gjør noe annet.
Han er ganske mammadalt i blant.



Kaninene har han fått hilse på mange ganger.

Ellers er han over alt, høyt og lavt i stallen og i alle rom der. 
Samler edderkoppvev i halen og barter.


Kasper begynner å bli ganske tøff med småkompisene. Og lurer svært på hvorfor de spiser noe annet enn han.
Sitter alltid mye å studerer hestene når dem har fått maten sin.




 

Hjemover måtte han slite med all snøen, og før han kom seg til pusongehuset, var han dobbel så tung, med alle snøballene på magen.




Ellers har jeg passet på å banke han litt ute, må jo sette han litt i respekt her.
Tross alt jeg som er eldst og min eiendom.
Og i tilfelle han blir større en meg, så er det greit å banke han litt for i dag, og for noen dager fremover i samme slengen. 
 

Og mer tur i dag.
Før løp kasper når selen kom frem, mens nå vet han at det blir tur ut.
Prater alltid når selen kommer frem

5z6UzAGRQfM

Så en liten tur i dag ble det, før helga var over. 
Fortsatt vinter, så godt å komme i hus underveis å få varmet potene.
Jeg kan jo liksom ikke skifte til vinterpelsbuksene mine nå
.









Kanskje kommer våren neste uke?

Vintermjau fra Jesperpus.

Blogg Én kommentar

Drikker katten din NOK vann?

Vannet er ikke bare for å vaske seg utvending, det skal faktisk vaske kroppen min innvendig, eller rense kroppen min for uhumskheter, som det heter for pene bypuser.

Da må det være en viss sirkulasjon, ett samspill mellom hjerne, hormon og nyrer, slike fæncy organer jeg har inni meg.
Det trengs godt med vann for rensing innvending, det må sirkulerer jamt og trutt, både inn og ut.

Fra den tiden vi levde i ørken, konsentrerte vi urinen.
(Kort forklart, vannet som kommer til nyrene, tilbaketransporteres til blodet, istedet for ut i urinblæren, på en måte ett slags gjenbruk av vann.)

Det gjorde oss i stand til å overleve på små mengder vann, vel og merke ganske nødvendig i vårt opprinnelige habitat.

Slik virker faktisk kroppen vår fortsatt, selv om vi ikke lever i ørken eller kun av byttedyr.

Det kan dessverre gi oss kattepuser noen helseproblemer, det er altfor mange katteeiere som ikke tenker over hvor viktig vann er, for oss puser. Som f.eks. kanskje bare spiser tørrfor, overvektig, for lite aktivitet, eller bare rett og slett altfor lite fristende vannskåler.

Med drikke, menes vann.
Du må huske på at vi katter ikke skal ha vanlig melk, mange katter reagerer på laktose i melken.
Men en liten "goskvett" med laktosefri melk, kan godt gis en gang i blant. Finnes egne typer kattemelk, beregnet for katter.

(Det er ikke så nøye at din oldemor bare ga katten melk og den ble 19 år, vi vet bedre idag. Oldemor sin katt drakk nok vann ute, eller i drikkekaret til gokua)

-Jeg synes av og til melk er godt, sånn omtrent en gang i måneden kanskje.

Vet du hvor mye din katt skal drikke?
Det er veldig greit å følge med på hvor mye katten din drikker.
Drikker den for mye, eller for lite i forhold til normalt, er det ofte tegn på at noe kan være galt med pus.

Jeg vet iallefall hvor mye jeg drikker, og får i meg i løpet av en dag. Litt ulikt på hva jeg spiser, aktivitet og tempratur, men nesten 2,5 dl faktisk.
Jeg drikker litt vann mange ganger i løpet av dagen, så får jeg væske gjennom maten, både musefangsten og maten som serveres inne.

En potemål på hvor mye væske pr døgn katten trenger er:
ca 40 ml x antall kg, dvs en katt på 4 kg skal ha ca 1.6 dl væske pr døgn, noen drikker litt mer og noen drikker litt mer, det er bare ett utgangspunkt.

- Viste du at vi katter ikke har det samme tørste instinktet som hunder, vi drikker ikke om vi har løpt, lekt mye og peser, slik som hunder gjør.
Vi katter har rett og slett en litt dårlig utviklet tørsterefleks, og konsentrerer urinen istedet for å drikke. 

- jo mer urinen konsentreres, lettere vil mineralene i urinen danne urinkrystaller.
- jo mer konsentret urin, jo større mengde bakterier blir det.

Derfor må vi fristes til å drikke mer, slik at det blir gjennomstrømning av væske, og får alle disse ulumskhetene ut av kroppen, i stedet for at den samles opp og lager trøbbel.

På vinterstid må katteeiere tenkte over at om dere stenger katten ute halve dagen mens man er på jobb, og hele natten når dere sover, da gir man ikke katten nok muligheter til å få i seg nok vann. Vannet utendørs er gjerne frosset. Vinteren er derfor en årstid hvor det er viktig at katteiere er nøye med å ha vann tilgjengelig, aller helst åpent husrom, med varme og vann selvfølgelig.
Det samme gjelder om man bor på områder uten naturlige drikkekilder. Sett ut vann til katten også om sommeren.



Katter som drikker for lite vann over tid, kan lett bli dehydrert, noe som kan føre til urinveisproblemer og nyresykdom.
Urinveisinfeksjoner/stein er mer utbredt enn hva katteeiere er klar over, og jeg har hørt at det skal være fryktelig vondt!

Noe eiere oppdager aldri symtomene, fordi katten gjemmer seg bort når den har smerter, og andre oppdager det for sent.

Her er skal jeg potere ned noen tips du kan se etter om vi katter har urinveisproblemer (kan også være symtomer på andre helseproblemer)

Vi katter er jo kjent med at vi har mange særegenheter med vann.
Noen putter poten i vannskålen, å slikker vannet i fra poten, andre drikker helst fra kranen
Noen velter vannskålen, og drikker i det nye fine vannspeilet på gulvet
Noen vil drikke av vannglass, og ja, andre drikker i fra toalettet. 

Jeg liker helst en bred vannskål slik at jeg slipper å krølle bartene nedi skålen for å nå vannet.

Og jeg kan mjaue noen forklaringer på det til dere, vi katter er i grunn renslige dyr
- Katter vil helst ha mat og vann og toalett på adskilte steder. 
Fra naturens side, så er det forurensende å ha byttedyret eller toalett i nærheten av vannkilden.
Det samme gjelder fasinasjon med rennende vann.
Vann i bevegelse er gjerne friskere (mindre bakterier, bedre smaklighet) enn stillestående vann.

Selv om jeg ikke akkurat kan mjaue noen god forklaring på hvorfor sølepytten utenfor kan være fristende. Eller at noen drikker av toalettet, hugh!
Det er bare en hemmelighet vi katter har, enn så lenge.


Vi kattepuser er jo ekspert på god hverdagskomfort, vi vil ligge mykt, gjerne høyt med god utsikt. Vi vil ha servert delikate godbiter.
Vi vil ha vannet servert på hver vår måte. så om du har flere katter så er det ikke sikkert at alle liker å drikke av den samme vannskålen som du serverer vannet i.
Jo mer tilrettelagt det er, jo mer vann drikker vi.
Men det viktigste er at vi har nok friskt vann tilgjengelig. .




Husk du kan føre en katt til en vannkilde, men du kan ikke tvinge den til å drikke, derfor må vannkilden være attraktive.
Drikkenkilden må være fristende for at vi skal oppsøke den ofte nok.
Her er noen tips:

Her er tips på hvordan jeg og Kapser får i oss nok vann:

Hos meg har vi vannfontene, nå fortrekker jeg å komme inn å drikke, selv sølepytten på gårdplassen hopper jeg pent over på tur inn.


Vannfontene kan du kjøpe her:
CATEMATE
eller her
CATIT SENSE
Begge typene som er med i videosnutten.

Og vi får iallefall en ekstra middagsporsjon, med masse vann hver dag.( i tillegg til at tørrforet står fremme.)

En skål med lunket vann og vom:

Litt mer tørrfor oppi:


og litt våtfôr med kraft:

Middag servert:

Bare smuler igjen til Kasper:

 

Vannskålen av metall jeg bruker, er lav kant med bred åpning, slik at jeg får stort vannspeil å drikke av,
Da slipper å presse bartehårene mine ned i en trang skål. Bare hater å drikke med krøllet bart!

Tillegg er det gummi under, hverken lett å tippe eller skli.
Den finner du her:
METALLSKÅL


Mjau fra Jesperpus



 
Blogg 2 kommentarer

Årets Dyrehelt ble den sjarmerende besøkshesten Liva!

Norges Dyrehelt er kåret,
- og i år ble det en meget sjarmerende ponni som ble kåret til Norges Dyrehelt hos Agria.

Det var så mange gode kandidater, hunder med viktige arbeidsoppgaver for mennesker, med dyktige sanser og urokkelig samarbeidsvilje, terapigeitene, katter med stor omsorg og hester som teraputer.

Dere kan lese mer om alle delvinnere som var med i hovedkåringen her ⇒ TRYKK HER

Så hvordan skal man klare å velge ut bare 1, når det er så mange gode og ulike kandidater. Det føles ganske kjipt, og man sitter å leser og leser, om og om igjen, for å være sikker at den man poterer ned er den man mener og føles riktig. 

I år ble det Liva:
-Besøkshesten Liva, en dansk miniatyrponni på ca 80 cm, som sprer glede rundt seg på sine besøk.
En gledesspreder med pels og hover faktisk.
En helt anderledes besøksgjest, enn hva man er vant til. Det å være anderledes kan være utfordrende, og når man høre ordet "hest",
kan det gjøre noen og enhver skeptisk, til ett slik formål iallefall. 
LES mer på agrias sider her om Liva ⇒

Når man ser videoer og hører/leser tilbakemeldinger så er det ikke vanskelig å la seg berøre av herlige lille Liva, sin utstråling og vennlige vesen. 
Det finnes selvsagt mange hester som bidrar positvt, men dette er anderledes, unikt og godt gjennomført av både hest og eier.  

Det å ta inn ett hest i slike omgivelser, må være gjenomtenkt. For en hest som ikke har myke poter,det krever det trening å gå på hardt underlag,
Hun må bevege seg rolig og stødig å for å ikke gli. For Liva ser det så enkelt ut, at folk flest tenker ikke over det. 

Uansett om det er applaus eller en nyskjerrig hånd som stikker frem med en gulerot, så er hun like stødig og rolig, bare ørene som rører seg, og ett lite blikk opp etter en bekreftelse på at alt dette er helt greit hos matmor.

Og Liva utstråler et behagelig vesen, øyner som er nyskjerrige, ørene strutter fremover gir oss ett inntrykk av at hun gleder seg like mye over jobben sin som hun gleder andre mennesker. Og hun er garantert tålmodig, som er ett must hos besøksdyr.
Det er noe med hennes sjarmerende ytre som fanger oppmerksomheten, det lille ekstra vises så tydelig hos henne. Ikke rart det er mange som stråler når hun kommer på besøk. 
 



Ett leietau fra Livas grime henger i en slakk bue bort til matmor Mette,
like slakk, uansett hvordan omgivelsene er,  Liva følger med hva matmor gjør, stopper å kikker seg litt rundt, og står lydig ved matmors side.
 ett sterkt tillitsbånd mellom dem, det er ikke vanskelig å se. 
Veltrent og høflig ponni, bare det gjør henne til ett forbilde for mange ponnieiere.

Hva ialledager har en hest å gjøre som besøksdyr tenker mange, folk tror at katter og hunder er mye koseligere.
For mange er et dyr, ett dyr uansett hvordan det er pakket inn, om det har mule og hover, eller snute og poter,
det har ikke så mye betydning for dem som får besøk.
Det gir akkurat like mye hverdagsgleder, og gode minner. Kanskje minner fra tiden dem hadde hest selv eller ett annet kjæledyr. 
Liva skaper samme aktvitet, glede og engasjement på sine besøk, som dem med poter og snuter. 

Alt dette er skapt av en dyktig matmor og eier av Liva, Mette Pia Lyng. En ressursdame med god erfaring på hest og mye kunnskap om målgruppen for besøkshesten, det er med på å gjøre besøkshesten Liva og de andre ponniene godt egnet til formålet.

​Og en velfortjent pris, heder og ære til Liva og eier matmor Mette Pia Lyng!

Dessverre ble det krasj for oss for å komme på prisutdelingen, men vi gratulerer så mye, og ønsker dere all lykke til videre med besøkshest-arbeidet og heldige er dem som får dere på besøk.




Les mer om besøkshesten her ⇒

Vil du støtte organisasjonen "besøkshesten" slik at flere institusjoner kan få deres besøk, 
kan det gjøres via vipps: Vipps til 75894
eller grasrotandelen: Foreningen: Besøkshesten, Orgnr: 917923310


Mjau fra Jesperpus og matmor!



"Kasper som besøkspus"

Blogg Ingen kommentarer

Hverdagsliv 10.04.2017

Ny uke og ny muligheter.
Heldigvis, for i går var jeg og mor skikkelig uenig.

Jeg er nemlig voksen nå og synes jeg kan gjøre som jeg vil, akkurat som Skikompis og Bestevenn.
Men neida, så enkelt var det ikke.

Det gjelder visst helt andre regler for katter her i huset, men jeg skal nok tenke på de reglene og legge inn noen forslag om endringer.
Kan jo ikke finne meg i hva som helst, er jo ikke lenge til jeg faktisk er 4 år, og da må jeg få lov å gjøre som jeg vil.

Men heldigvis så krangler vi ikke lenge, bare sånn omtrent 3 sekunder.
Da dro hun meg motvillig av tastaturet, selv om jeg gjorde meg skikkelig tung. 

Så i dag har jeg ligget på tastaturet i timesvis mens mor dro på jobb, sånn litt over 4 i morrest en gang, til det ble lyst omtrent.
Da fikk jeg det som jeg ville.
Siden mor fikk det i går.

I dag var det skikkelig blåsbort dag, så var bare nede i tigerskogen hvor det er lunt for vinden, bare ventet og ventet til mor kom hjem.
For jeg vet ganske nøyaktig når hun kommer, egen innebygd klokke og den slår aldri feil.
Noen ganger går tiden sakte og noen ganger går tiden fort.
Vips så er det bare å løpe hjem, før mor kommer.

I dag skulle Kasper få lov å være med i stallen.
Han begynner å bli vant til alle luktene og at det ikke ser helt likt ut som hjemme.
Til og med har han sluttet med å stikke å gjemme seg, men undersøker hele stallen, over alt.
Det er snart ikke ett eneste ederkoppnett igjen, alt henger i bartene til Kasper, eller i halen hans.


Så får han lov å hilse på Hopp og Sprett, nå er han snill med dem. 
Han har prøvd å tøffe seg, han skjønte nok ikke at kaninene ikke var en katt.
Men Hopp er ingen kanin man tuller med, og Kasper fikk smake sin egen medisin og litt til.


Kasper bare hilser litt på dem når han kommer, så holder han seg på trygg avstand.
Og han rører iallefall ikke kaninmaten, det gjorde han en dag, og det gjør han neppe igjen.
Hopp er nemlig en myndig kaninmann. liker overhodet ikke at gjestene bare tar seg til rette.


Så Kasper har iallefall lært at kaninene skal være i fred og ikke tulles med.
Eller aller helst studeres på trygg avstand.
Veldig greit at han har respekt for dem, for nå er det ikke lenge til kaninene flytter til uteburet sitt.

Og småkompisene er Kasper blitt vant til, så lenge de ikke kommer oppi fjeset hans, og det er ikke noe særlig.
Det vet jeg alt om. 

Dessuten så griser de mer enn gjerne til i pusongepelsen om de får sjansen.
Enten tørker hesten nesen eller matrester på mulen rett i pelsen min, noe hestlige greier!


Tror Kasper egentlig tror småkompis er en myk seng. Så i fra til å være både sint og redd, så har han funnet ut at hestene kan brukes til noe.


Etter på dro jeg og Kasper i Tigerskogen.
Fullfart.
Hopp og tjoladei.

Har jo mjauet ganske mye om Tigerskogen til Kasper, at å være der, er som å være i himmelen, men mente ikke at han skulle fly til toppen av trærne.
For han løp jo overaltog var helt umulius.
Flere ganger måtte jeg legge han i lyngen så han roet seg, ingen vits i å løpe fortere enn meg liksom.



Å være pusongevakt er skikkelig slitsomt, for små pusonger har nesten utømmelig for energi, 
Kasper klarer ikke å sitte i ro ett øyeblikk, hverken på muspost eller lytte på delikate pipser.
Neida, alt skal undersøkes, snuses og studeres.
Så må jeg løpe etter å passe på.


En velfortjent hvil.

Jupp, i dag måtte Kasper på do ute, for andre gang i livet sitt.
Men så mye mjauing og klaging. Det lukter jo lavendel hele han etter den kattesanden, på tide han klarer å gå på do ute også, selv om det ikke lukter fisefint.

Måtte hjelpe han å grave hull og kontrollere at han traff med stompen oppi.
(se video) ekstra serivce i dag!


Utslitt!


 



Mjau fra utslitt
Jesperpus.
Blogg 3 kommentarer

Helgeblogg med flere videosnutter

Siden det våres mer og mer ute, prøver vi å dra mye på tur i skogen.
Kasper synes det er skikkelig spennende, nye lukter og lyder.
Men skal innrømme at det er litt slitsomt å ha han tråkkende i halen hele tiden. 
Om jeg sitter å snuser ned i ett musehull i lyngen, kommer han å tråkker rett over musehullet, full fart videre.
Da kan jeg bare glemme den musebiffen!

Også hjemme begynner det å bli vår, vi bor jo ikke så langt fra Nordpolen tror jeg, er jo snø her halve året.
Men nå er sommerføret begynt å dukke fram under snøen, og musehusene popper frem langs kornåkeren.
Så da startet jeg likså greit med muselevering innendørs til Kasper, eller rettere sagt, musen kom jo hoppende inn katteluka og Kasper fanget den.

Mor er blitt litt matlei, og liker ikke særlig med mus lenger, ja, allerede i januar var hun matlei av mus.
Men det ser ikke ut som hun lider noen nød ennå iallefall.

Og i dag var jeg innom naboen og fanget en mus, men så jo at mor var på kjøkkenet, så da kunne jeg likså godt ligge under vinduet til Kasper å boltre meg med musebiff til frokost.
Sånn er det å være storebror, og sånn er det å være lillebror.
Det er gøy det!



Og etterpå, når jeg hadde spist hele musen og slikket meg grundig rundt munnen, mjauet jeg ved vinduet, om ikke alle de andre kunne tenke seg å komme ut sammen med meg.


Kasper er begynt å få gå litt ut sammen med oss, med sele, ett lite bånd og bjelle.
Nå snuser han seg rundt huset, det har han lært. 
Og så er det strake veien ned til pipsene, bak garasjen, så nå kan han to veier.



Men var så ivrig etter å komme ned til pipsbrettet og alle de fristende fuglene. 
Etter å ha sittet å studert dem i vinduet i flere timer, satte han opp farten, så hadde han ikke tid å løpe rundt dammen,
men løp rett ut i vannet og labbet over.

Og det skjedde ikke bare engang, men flere ganger. Han har ikke lært å se seg for, omtrent som en fuglehund er han, bare løper i vei når han ser pispene.



Så da kan vi lokke han med svømmende ender så lærer han vel kjapt å svømme også.


 

Kasper må og dra på noen turer alene med mor, for at han skal lære seg å bruke alle sansene sine og ikke bare henge i halen min.
Og nå begynner det å gå bedre og han prøver å gå litt selv, til og med foran mor, går han. 

Men aller helst vil han gå i på stiene i skogen, ute i lyngen synes han det er skikkelig slitsomt å gå.
Noen ganger setter han seg bare ned og skal bli båret.
Ordentlig babypus altså.










Så fornøyd blir han når mor løfter han opp. skikkelig mammadalt!

Men når han skjønner at det er på tur hjemover er han mer ivrig å gå, og det er ikke vanskelig å se at det er Kasper som er ute å går, med stompen sin i været som ett stinkdyr.
Skikkelig stolt over å få gå fremst å vise vei.

Det er ofte slik at han har gått akkurat den andre veien, så da kjenner han igjen alle luktene på stien og sin egen lukt.
Da vet han at det er rett vei han går, og svinser så lett i vei.
Bare ser seg bak en gang i blant, om mor klarer å holde følge.







 



Forresten så har Kasper hatt sin første do-tur utendørs, og det kan jeg mjau om at det var ikke særlig populært.
Gjett om Kasper mjauet fælt. og var skikkelig sint på at mor ikke hadde dokassen hans med i sekken.

Han gikk rundt og rundt og mjauet og skrek, her var bare fjorårets lyng, ingen kattesand med en vakker duft av lavendel å plassere stompen ned i.
For det klarte han ikke, han er alt for fisefin til å skulle plassere pelsbuksene, og den halvbarberte røvo nedi lyngen gitt. Så ha sto å tisset!

Da var i grunn den turen ødelagt, han synes det var nedverdigende å måtte gjøre fra seg i gammel lyng. 
Jeg synes de der kattesandprodusentene burde lage en med lynglukt også!
 


Og i dag ble mor stoppet med bilen.
Hun ble nemlig stoppet av Kattetilsynet, som hadde befaring inne i bilen.
Det endte med at hun ble pålagt å støvsuge, vaske den innvendig, og en bot på 50 dreamies for rot i bilen.. 




Så da var i grunn helgen nesten over ....
En liten kveldstur i kveld så alle skulle blir trøtte, altså Kasper!








 

Mjau fra Jesperpus :-)

Blogg Én kommentar

Vårens vakreste eventyr...med kattepiss som svir i nese og snuter!

Ett innlegg med poteklask til de med ukastrerte katter og bilder fra Danmark om vakre Annapus som skal sterliseres! 
Ja det heter vårens vakreste eventyr,
når snøen smelter, i kapp med solens varme,
og musenehusene under snøen popper frem.
Det blir jammen vår i år også.


Men dette flotte eventyret, blir mer ett mareritt for andre,
- De som ikke har katt.
- De som ikke liker katt.
-og usteriliserte katter!

Katter som markerer, pisser, urinerer, skvetter, tisser, miger, late vannet, slår lens - kall det hva du vil, det stinker pyton.
Er en pest og en plage for alle de som får eiendom og eiendeler nedsprayet av katter som markerer sine revir. Kattene forholder seg ikke til kommunes kart og oppmerkinger av eiendommer, Her er det kattpisslukt som svir i både snuter og neser, som setter grensene, ikke dyre hagegjerder.

I tettbebygde boligefelt er det nok av katter som får mulighet å lage duftende grenser, fordi det finnes alt for mange sløve katteiere som ikke steriliserer kattene sine.

Katter blir jaget, slått, sparket og kastet ting etter.
- fordi folk får mer en nok av katter som pisser ned deres eiendeler, gang etter gang.
Og vi forstår frustrasjon, men det er utrolig urett at det er katten som får lide, for at ikke katteeiere tar ansvar.

KATTENE får i tillegg ett dårlig rykte og dårlig omdømme, fordi katteeiere ikke vil vedkjenne seg sitt ansvar til problemet

Katter som ikke er steriliserte, har en stresset hverdag utendørs, hormonell ubalanse, jaget av andre katter og mennesker, slåss og stadig på flukt fra ett eller annet. Jo større kattetetthet, jo større er problemet.

Har potert ned mer om hva katten gjennomgår med å være ukastrert  HER

Mens jeg og mor sitter her å høytleser ulike innlegg og diskusjoner om markeringsproblemet. kan vi liste opp hva folk mener om kattene og katte-eiere:

Hvem tror du får gjennomgå dette?, det er katten - men det burde strengt tatt være katteeieren som ikke tar ansvar for katten sin, som burde få smake noen av disse løsningene. 
Selv om de fleste bare er tomme trusler, så tror jeg nok at en del katter må lide for andre mennesker frustrasjon og sinne (og vi rettferdiggjør ikke mishandling av katter, men forstår frustrasjonene).
Det er nok noen katter som ikke kommer hjem igjen. 
Kanskje den katten som får gjennomgå, ikke er den katten som markerte engang, den bare kom tilfeldigvis forbi, på feil tidspunkt.

Mens Katteeiere "forsvarer seg" og fraskriver seg sitt ansvar under de samme innleggene:

Katteeiere fraskriver seg sitt ansvar for sitt dyr og dyrehold. Man anskaffer seg ikke dyr, for at andre skal ha ulemper med det, uansett instinkter!
Man har ansvar på lik linje som en hundeeiere eller hesteeiere, andre folk ikke skal ha ubehag av dyreholdet ditt.
I tillegg er katteeiere usaklig, ufine, latterligjør og henger ut folk som er frustret over andres katters markeringer, det kalles fakisk mobbing.

Voksne mennesker og katteiere!
Og jeg som katt, skjemmes så værhårene krøller seg baklengs, og halen synker langt under buken over katteieres oppførsel.
Dere har jammen trengt en skikkelig poteklask. 

Hadde bare folk tenkt seg om FØR de skaffet seg katt, om de har tid, økonomi og plass til å følge opp katten.
Er plassen der man bor egnet for å ha katt, kattetetthet og naboskap?

Hadde folk bare vært kjappere med å idmerke og STERLISERT katten fra 12 ukers alder, før den blir 6 mnd. 
- og jeg har mjauet det før, - ikke slipp ut virile dyr. 


Hadde katteeiere bare vært litt mer ansvarsfull, hadde det hjulpet så utrulig mer for en bedre kattevelferd og omdømme,
Kanskje hadde naboen syntes det var koselig med kattebesøk, enn å kjeppjage den, men stokk, stein og masse hat.

For Katteeiere bare motarbeider seg selv, og senker kattens status og omdømme i blant folk, med ikke å ha forståelse og være mer ydmyk for at andre har ett problem med katten din.
Ikke minst være mer imøtekommende, og villig til å gjøre noe med ett problem, ikke bare sitte bak pc, å fraskrive seg ansvaret med at andre folk ikke har peiling på katt og latterligjøre problemet.
Det er ingen god problemløsning. 

Man trenger ikke å ha peiling på katt, for å synes at urinering av ukastrerte monser er skikkelig motbydelig å ha på sine eiendeler!
Folk har like stor rett til å bli irritert over at katten pisser på entreen, som om en hund driter i hagen.
Iallefall blir matmor det, det kan jeg love dere. Igrunn så liker ikke jeg heller noen av delene og kan godt sende i vei en freselyd om det har vært fremmende katter hos meg, eller jeg skal ikke utdype mine pusetanker når jeg løper gjennom hagen på tur hjem, og plasserer poten min dypt i en skikkelig hunde-ruke!

Dagens POTEKLASK til dere. 
-og på vegne av alle oss kattestanden,  kastrerte monser og pusonger beklager jeg oppførselen til ukastrerte monser.
Mens katteeierne får trø på seg skoene og få kastrert kattene. Så tasse over til naboen, med sjokolademus og beklage selv! 

Har skrevet før om kastrering, Kasper blir kastrert kan du lese her
Men tenkte å skrive litt om sterlilisering av hokatt i dag.

Tiden fremover oversvømmes det av ukontrollert drektigheter, og kattehjemmene overfylles av kattemødre, kattunger og forlatte katter, hver vår og sommer, ikke bare i Norge med også alle andre land.

Her kommer en liten historie om hokatten Anne som bor på Kattehjemmet Bæklund på Nord Jylland i Danmark,
Kattehjemmet dekker hele nord Jylland, fra Skagen til Aalborg. les mer på Fbsiden deres HER 


Bæklund kattehjem omplasserer ca 150 katter årlig, men må på grunn av kapasitet avvise omtrent like mange.
Der jobber det 23 frivillige og 3 såkalte kosetanter som kommer innom for en kaffekopp og koser med kattene.


 Kontoransvarlig Kiara (bilde over) og Angel som er internatkatten til hjemmet (bilde under)

Katten Alfred har kose og lekestund med en av de frivillige. Hilly Marie


Mottakelsen hvor det er 7 plasser, Her sitter kattene til de er ferdig dyrlegesjekket.
Er kattene syk, har de 2 adskilte plasser på sykestuen.

I mottakelsen blir man møtt med pips :-) Genialt!

De frivillige sørger for at kattene får rikelig med kos.


Internatet.
Så til Annapus, som er en av flere katter her.

Anne er fra september 2016.
Hun har bodd sammen med sine foreldre, hel- og halvsøsken + flere - 23 katter i alt, hos en eldre person i en alt for liten leilighet i Jylland.

Alle kattene var friske, men hadde lopper og øremidd, kattene formerte seg fritt og det ble for mange individer, tilslutt ble det alt for mye både for eier og leilighet.
Eier fikk av Kattehjemmet Bæklund og Dyrlegen i Sindal medisin til å gi kattene, sterilsering og nye hjem..

Mesteparten av kattene ble internatkatter til videreformidling etter at de var blitt sterilisert, øremerket, vaksinasjon, orme -og loppekur. 
Og ikke minst ble de sosialisert på mennesker på kattehjemmet før videreformidling.

Noe er allerede omplassert og det er håp for alle de andre kattene fra samme plass.
Men Anne, en hokatt som skal inn til sterilisering og øremerking hos Dyrlægerne i Sindal, (besøk gjerne hjemmesiden deres her) 
før hun kan omplasseres til ett nytt hjem.
Har velvillig med litt godis, stilte opp som modell for bilder av sterilisering.


Alle kattene får alltid en helsesjekk før narkosen og sterilisering.

Anna har fått sin dose beroligende og sover tungt.

Kattene lukker ikke øynene i narkose og får påført en øyesalve så øyet ikke tørker ut.


Først får Anna sitt øremerke tatovert i øret sitt, ett registreringsnrummer som er unikt for henne og blir registrert på eier.
Noen steder bruker man øretatovering sammen med chip.
Det er lettere for alle å legge merke til nummeret i øret om katten er på avveie  eller ute på vift.


Enkelt og greit, og lett synlig at dette er en eid katt.

En sterilisering av spesielt hukatter er ofte overdramatisert.
Dette er ett inngrep som gjennomføres omtrent daglig på de fleste dyrlegekontor. 
Her er iallefall bilder fra sterilisering av hokatt, utført på en meget elegant måte. 
Barbering:



Katten blir på ulike måter fiksert så den liker stødig under operasjon, såret er desinfisert.
Og dyktige Tove som er dyrlege på Sindal.







Eggstokk og livmor fjernet.




Såret syes igjen, og det brukes laser på såret så helingen fremmes.



Tilslutt får Annapus oppvåknings sprøyte så hun kommer seg fortere til hektene etter en vellykket sterilisering og klar for å komme til nye eiere etterhvert.
Katter holder dårlig på varmen i narkose, derfor ligger de under pledd til dem våkner.


litt bedugget ennå.

3 timer etter sterilisering og kvikk og våken. Klar for å dra tilbake til kattehjemmet.

Vips-pips så var sterliseringen elegant gjennomført.
Det er selvsagt en risiko med all sedering og operasjoner, men vil påstå det der en mye større lidelse og risiko og la katten gå viril utendørs. Husk den katten påfører også andre katter lidelser, sykdommer, og ennå flere kattunger, som sliter med å få hjem, og i verste fall må leve som hjemløs.
Det fødes 60 000 kattunger årlig. 40 000 dør første leveåret, kun 20 000 har ett hjem! 
Steriliser kattene!

Siste melding fra Kattehjemmet er at Annapus har fått sitt for evige hjem og eier.  Hipp hurra, og lykke til videre i livet ditt!
Takk til Dyrlægerne Sindal, Kattehjemmet Bæklund og modell Annapus, som lot Hilly Marie le Fèvre ta alle bildene fra sterliseringen!


Poteklask og mjau fra Jesperpus!

Blogg 3 kommentarer

Som hund og katt eller?

Fikk en del spørsmål på forrige innlegg.
Så her mjauer vi i vei om våre tanker om hund og katt.

Først vil jeg si at formålet med tilvenningen ikke er at katten og hunden skal ligge i samme kurv, men kunne omgås og være sammen i hverdagen, og i samme rom, uten å være urolig for eller på hverandre.
Det siste steget om å ha nærkontakt får dyrene ta på eget initativ, når de kan omgås uten konflikter, vel og merke.

Ikke alle hunder og katter ønsker å ha nærkontakt, derfor vil det være unaturlig å "tvinge" dem til dette.
Jeg iallefall vil IKKE dele min sekk/kurv med en hund.

Det er en enkel regel i slike situasjoner, det er mor sjefen, uansett.
Hun vet hvordan hunden reagerer eller hva de finner på, og hva vi katter gjør og ikke liker.


Både katten og hunden må være kontrollerbar, og på samme energinivå.
En vilter hund og hysterisk katt er ingen god kombinasjon, mens en lydig, tålmodig og rolig hund og en rolig katt er det beste.
Hunder som hopper og bjeffer skal ikke hilse på en katt, det er en ganske uhøflig hilsemåte hos katter.

På samme vis skal ikke en oppblåst fresende katt hilse på en hund. Det vil mest sannsynlig ikke komme til å gå bra.
Begge to skal være kontrollerbar, hos oss i er det i bånd og rolige og stille omgivelser.

Den eneste plassen som er Kaspers territorie, er pusonghuset. Så Kasper fikk ikke lov å hilse på voffsen innendørs første gangen, det ville være å tråkke langt inn på Kasper grenser.

I stedet gikk vi ut, hvor Kasper ikke har like stor eiendomsrett, der fikk han lov å se hunden for første gang.

Kasper har bodd med hund i sitt tidligere fosterhjem, men det bar han ikke noe positivt preg av. Han reagerte som mange katter gjør, med første syn av hunden. - illsint, blåste seg stor som en gaupe og vrælte som en løve.

Han fikk korreks på dette, to ganger, da det ikke er hans oppgave å varsel hele bygda at det er en hund i området.
3. gangen fikk han tydelig beskjed om dette ikke var akseptabelt med slik oppførsel.
Hunden gjorde ingenting ut av situasjonen, kun Kasper.

Og det var nå jeg kom tuslende, så fikk Kasper sitte bak meg, å studere hvordan man hilser på en fremmed snill hund.
Mor bare snakket ett par ganger til meg, bare for å forsikre meg at det er noen som er på besøk og ikke er en jeg skulle jage bort.
For det hender nemlig at jeg gir noen hunder som kommer forbi på luftetur langs veien med eieren sin, litt ekstra fart oppover veien ett stykke. Sånn helt opp til nabokatten Rex i alle fall, så kan han få disse hagetisserene, som sprayer alle trærne mine og grøftekanten min med gul illeluktene spray. 

Når Kasper hadde fått sett og snust litt i luften, gikk vi på en liten spasertur, alle sammen,
Kasper gikk noen meter bak hunden, før han hoppet opp på mor sin skulder og spionerte lenge og vel på alt hunden gjorde. 

For det er slik vi katter er, når ting er litt skumle er det trygt i høyden. Til vi får undersøkt at det er trygt nok til å være på bakken, hvor vi fort kan være sårbare, iallefall om det er en stor sint hund og ikke en slik liten valp.

Grunnen for at Kasper ikke fikk sitte på skuldra eller ble holdt opp i starten,  er nettopp på grunn at om han ble sint. Mor ville nemlig ikke se ut som det gamle klorestativet vi har hjemme. 

Så mens alle gikk å pratet, eller snuste på det som passerte oss, som på en helt vanlig tur, så skjønte også Kasper fort, at når alle var like rolige og alt virket helt normalt, så kunne han slappe av litt etterhvert han også, bare bittelitt ekstra på vakt.

Hver gang han prøvde å gjøre seg til, altså før han fikk åpnet munnen og laget en den lille hveselyden, fikk han en liten napp i båndet og ordet nei.
det var nok til at han svelgte hvesen og kikket bort på meg.

Jeg var i grunn mest opptatt av de skitne potene mine etter vassing over noen sølpytter. 
Den hunden var iallfall ikke så mye å blåse seg opp over. 
På en liten solvarmet stein ved siden at hunden satt jeg, på min kattemajestetiske måte og gjorde mine pelsbehov og bare overså de nyskjerrige øyene til den lille valpen.
  
På lik linje som hunder ikke skal lære å jage eller bjeffe på katter, fikk ikke Kasper lov å hvese på valpen. Først hilste mor på den, så jeg, så får Kasper hilse når han er klar for det, men siste mann.

Hunden synes nok den lille kattungen hørtes mest ut som en liten slange med de små hveselydene.
Det var iallefall nok til at valpen synes det var aller best å leke med eierene sine, enn å bry seg om den lille pelskledde slangetypen som satt borte i åkerkanten.

Kasper vet veien hjem og ville gjerne hjem etterhvert, så da gikk hunden først og Kasper spaserte velvillig etter, med stompen til værs. Selv om valpen gikk fremst, men da hadde Kasper god kontroll på hvor den var og så selv at den kom til pusongehuset hans.


Vel inne, fikk Kasper gå med båndet på seg, først ville han aller helst stikke å gjemme seg. Skulle tro det var en ulv i huset, ikke en liten hundevalp.
Men mor holdt han i båndet til han innfant seg med at hunden, skulle få lov til å være inne i pusongehuset.

Etterhvert når usikkerhet til Kasper gikk over, tok mor av han båndet og satte på han en liten bjelle istede, slik kunne vi høre hvor han var og unngikk at valpen og Kasper løp i hverandre, uplanlagt.

Jeg lå jo å veltet meg på gulvet ved siden av valpen, mens Kasper tittet nyskjerrig inn bak dørkarmen. Han hadde bare så lyst til å komme inn sammen med oss, men turte ikke helt.
Så mor satte seg ned på gulvet ved siden av meg og valpen.
Da kom Kasper tassende modig inn på fanget til mor, og fikk selvsagt godis.
Man kunne se på hele Kasper at han hadde innmari lyst til å snuse på voffsen som lå å slappet helt av. Men turde ikke.


Når hunden slappet helt av, med stompen mot Kasper listet han seg forsiktig bort til voffsen.
For det er tryggest for Kasper, en sovende valp som han ikke må møte snute mot snute og stirrende øyner. Det krever mer mot enn hva Kasper klarer og ingen ønsker å utsette valpen for ubehag.
Det er den sikreste måte å få snusekontakt på.

Hele denne dagen har Kasper vært rundt valpen, i vanlig hverdagsliv. Men kun fram til grensen for Kaspers personlige rom, så nært som han tåler å være rundt valpen uten å føler seg usikker eller reagerer, (ca. 1, 5 meter). Når han har gått nærmere en dette har det vært helt frivillig drevet av nyskjerrigehet, mens valpen ligger helt rolig og med stompen mot Kasper. 


Neste dag er vi på skogstur og gjør vanlige ting.
Kasper aksepterer at den er i nærheten og med oss. Til og med går Kasper på stien etter meg,  som har valpen løpende foran meg.


Inne får Kasper komme nært valpen når den sover, ikke når valpen vil leke og løpe litt. Da får den fri arena til fri utfoldelse.
Den er vanskelig å kontrollere og det fort kan oppstå uheldig konfrontasjon. men så snart valpen er sliten, så er Kasper til stede.

I kveld  tar Kasper selv kontakt med valpen og legger seg ved ved siden av den, med nyskjerrig og ganske våkent blikk.


Hverken valp eller katt er sammen uten at det er noen tobeinte til stede, man ønsker jo at begge skal få trygg og hyggelig omgang.​
Den siste meteren med nærkontakt er det det svakeste leddet som får ta, mellom disse to, var det Kasper som var mest skeptisk.

Derfor var det hans oppgave å ta de siste potestegene til et nærmere samhold med valpen. Når Kapser føler seg klar for det.
Noe som skjedde mange ganger siste kvelden de var sammen.

Hadde de hatt muligheten, hadde de blitt gode venner etterhvert. Med såpass stor fremgang på nesten to døgn. Fra å være en illsint hvesnde pelsslange til å oppsøke hvalpen med den nysgjerrigheten en liten kattepus skal ha, akkurat som det skal være.

Flink både Kasper og den lille valpen!


Men det hadde blitt trangt med to katter og en hund oppi sekken.
Så likså greit at den ikke skal bo hos oss, og bare på besøk men har ett annet trivelig hjem.
Og kanskje kommer den på besøk en annen gang .
 



Så tipset er vel at begge dyrene på være på samme energinivå, og så rolig som mulig. Husk rolige omgivelser.
Og lederen er den på tobeinte, som skal kjenne til adferden til begge dyrene og rose og oppmuntre når det er fortjent og korrigere adferd når det er nødvendig.
Aksepter dyrenes personlige rom, og at det ikke brytes før det svakeste og mest usikre leddet er klar for å ta det steget selv.

Ha ikke som mål at det skal være snutekontakt første dagen, kun når begge dyrene er klare for det.

Mjau fra Jesperpus


 

.


 

 

 

Blogg 2 kommentarer

Kasper møter hund for første gang

Voffsebesøk.

Jeg var på ordentlig langtur, lang  inne i Tigerskogen min, da jeg plutselig hørte det parkerte en bil hjemme ved pusongehuset mitt.

Etter en liten stund høre jeg mor sin stemme, som ropte på meg, da var det bare å labbe hjemover å se hva som hadde skjedd.

Ingen var inne, de var utendørs alle sammen.
Kasper satt oppe på mor, med kulerygg og så litt forskremt ut.
Kunne ikke skjønne hvorfor med det samme, men plutselig oppdaget jeg en pelskledd liten skapning mellom de fremmende bena som sto å pratet med mor.

Og det var ikke noe katt, men en liten hund, minste hunden jeg har sett på lenge!


Herremjau Kasper da, dette var da ikke noe å blåse seg opp for !

Og Kasper hadde blitt en liten hissigpropp, så jeg måtte komme hjem for å hilse på gjestene og lære Kasper hvordan man "hilser" på hunder, det vil si kun hunder som er i bånd og er snille, slik som denne hunden.

Først gjør man seg bare så stor som mulig og gjerne gå litt sidelengs mot hunden, det bruker å være nok for at snille hunder snur seg, og går til eierne sine. 
Trenger ikke å lage så mye som en eneste knurr en gang. Bare se litt stor og skummel ut.



Så later man bare som om alt annet er interessant , og hunden ikke er så spennende i det hele tatt.
Da vil hunden skjønne at jeg ikke er noe farlig, siden jeg ikke presser meg på den, men lar hunden få litt tid på å sjekke ut hva jeg er, på trygg avstand.

Ofte går det ikke lange stunden før hunden slapper av, og ikke er spesielt intressert i meg heller. 

Når hunden sitter pent og slapper av, kan man liste seg så nær man må for å få studert den og snust så mye som mulig.

Da er jeg fornøyd og kan bare sitte i gresskanten å myse fornøyd til Kasper. Slik skal det gjøres.

Kasper både knurret og freste, men det fikk han ikke lov til.

 Alt blir så mye bedre vist man bare gjør det på en litt mer kattemajestetisk måte.

Kasper måtte sitte lenge å se på hvordan jeg gjorde dette, før han fikk lov å komme ned.

Så ble det Kasper sin tur å være i nærheten av hunden uten knurring og fresing, eller stikke å gjemme seg,
Jeg måtte bare mjau noen lure ord til Kapser.





Dessverre ble det ingen bilder, for mor måtte passe på å korrigere Kasper til han gjorde ting slik jeg hadde vist han.
Og han ble veldig flink og kunne sitte eller gå pent i båndet sitt, med hunden rett i nærheten.
Så da kunne voffsen få bli med inn, hvor det er mindre plass til slike hilsesermonier.

Når voffsen slappet av i sengen sin, var jeg først framme å kontrollerte tassen, før Kasper helt av seg selv kom fram og tok en liten sjekk på voffsen. 
Og han freste ikke noe i det hele tatt, bare nysgjerrig.








Kasper ble tilogmed med når voffsen skulle legge seg.

Helt sikkert bare for å sjekke at voffsen hadde det bra og han ikke tok noen av Kasper sine hemmelige sovesteder.

Så Kasper synes det var både spennende, bittelitt skummelt med hundebesøk, men det gikk veldig fint når Kasper skjønte at han bare fikk lov å omgås hunden når han var helt avslappet, og ikke skulle tøffe seg.
Det å ikke treffes i pusongehuset første gangen var lurt, for Kasper tror jo han eier hele huset, og da hadde det nok blitt langt mer fresing.

Nå var det jo bare ekstra spennende å ha besøk,

Og i dag var vi på tur, og voffsen fikk være med.


Men hjemme løper stadig de tobeinte ut med voffsen. 
Må sitte i vinduet å passe på at dem ikke er å snoker ved mine musehull og pipser. for det virker litt mistenkelig at de sniker seg mange ganger ut, 
Vi har jo dokasse inne, så skal nok spionere fra vinduet hva de driver på med.....


Og Kasper sitter i ett annet vindu, så da har vi full kontroll!


En liten videosnutt fra voffsebesøket:



Kveldshilsen fra Jesperpus

Blogg 2 kommentarer