hits

september 2018

Rapport fra dagens morratur

Fordelen med å gå på en frisk morgenluftetur med pus er mange, veldig mange, og det kan faktisk kan være både en innholdsrik og frisk start på dagen.

Altså det er jo ikke mulig å være morgensur lenge, når man går bak en slik fornøyd stomp som vaier til begge sidene i takt med småpotene som lusker i vei. Og det selv om han har jamret og maset sånn omtrent siden kl.05.00 og til 7. 30 om å få komme ut, i ett kjør, og ganske høylytt! 



I tillegg til frisk morratemperatur, såpass at man kjenner etter 100 meter at stillongsen var et dårlig valg, alt for tynt klesplagg. Vi er jo i årstiden da inne- og utetemperatur har skilt lag.

Men derimot, man får alltid mange pauser, ingen fare for høy puls og hastig gåtur rundt i nabolaget, PUSletur i territoriet kan det vel kalles.



Og turen starter helst med øvelsen rulling og gnikking rundt og helst ned i åkeren der det for få dager siden har beitet en flokk med sau, med det som var en morravasket og en ren pels for noen øyeblikk siden, men som nå lukter mer sau en katt!

Så da får man tørket opp en morgen-hes stemme, mens man skifter over til en kanal med adskillig lysere babyplutre stemme, og en masse plutreord som hverken finnes i ordliste eller i babyspråket.

Og akkurat da hører seg selv forskremt, i denne bubbeduppensnuppelurenkoseklompem-språket. Etter at man for ørtende gang har bedt Snuppeluppgogutten om  "Nå må du opp å gå litt", kikker man seg kjapt rundt, for å forsikre seg om at ingen av naboene er ute henter avisen, lufter hund eller venter på bussen....

Det kan nemlig være slik at de hører og ser alt, unntatt katten da...... og at påfølgende og passende diagnose spres på ryktebørsen.


Man slipper også å gå på harde asfalt veier, og vær sikker på at ikke en eneste morgentur har samme rute. Derimot kan man bli tuslende langs bondens åkerkanter, som heldigvis enda er i morgenfjøset.
Gjerne gjennom naboens hage, som man inderlig håper ikke er våknet enda. Så uoppdaget på kne, krypende under og mellom buskene i bærhagen, tar vi oss sakte videre, mens turfølget er kosete og har gnikket det meste av åkeren av på stillongsen. Og ikke minst er gjødsla som naboen har lagt under bærbuskene, nå på knærne på stillongsen! Den longsen har virkelig krympet siden siste sesong,

Med håp om at avstikkeren er en bevart hemmelighet, går turen videre. Om ikke, vil han antakeligvis frikjenne stæren, som den skyldige for å ha knabba det meste av ripsbæra i år - også...

Omveien ender på baksiden av garasjen, ved komposthaugen, der det ryktes være gode muligheter for mus, og der en håpefull turkamerat med næringsvett, tenker at det kan bli et godt tilskudd til en ventende frokost. Der blir man sittende å vente, like tålmodig som en elgjeger på post, mens "elghunden" sonderer terrenget i en lurvete bakside i naboens hage. Men man slipper i det minste all bjeffingen!
Her er det jakt på et helt annet elegant nivå, 

I forbifarten kan man og konstatere, at selv de fineste hager, også har en bakside. 
Drite på naboens plen er ingen bekymring iallefall, det vil nok bli godt gjemt i ett blomsterbed, rett inn i næringskjeden og bør mottas i takknemlighet.


Det kan forekomme ett par ti ganger antydninger til diskusjoner om veivalg, også det på "koselompensnuppelurenspråket".
Og egentlig helt unødvendig, mer som vane, da man ca 99,05% av gangene taper den diskusjonen.

Mens pusen derimot fortsetter fornøyd runden videre, uansett resultat.
Også gjennom steinur, hvor man enkelt trår joggeskoen fast nede i sprekk og tråkker i siget videre i sokkelesten noen steg, og rett i den aller største ruka en ålreit sau har klart å prestere, døgnfersk!

Så på en fot må man stå, for å få dratt av lesten og barbeint på med den ene joggeskoen, mens katta drar som en husky i andre enden av båndet på tur etter noe som kunne ha vært et ferskt musespor fra ei uka tilbake. 
Språkføringa dro plutselig på den andre siden av skalaen, eller for å si det slik, hadde det vært på TV, hadde det ikke blitt teksta heller. 


Men, tilbake i bedre lynne igjen, glemmer man ikke at pus må være lydig. "HOLDT" -  stopp å stå i ro - øvelsen er innøvd, og det  til og med på avstand.
Ja, unntatt om det skulle dukke opp eller bli observert  noen villpips i horisonten.

Da kan man nesten se aner av en perfekt fuglehund  inni den rødnøsta kattepelsen.. Gode jaktgener uten tvil. En fuglehundeieres drøm!


Innkalling fungerer også utmerket, "snuppeluris" kom på plass, terningkast 5, .... med rasle litt masse i godisposen, terningkast 6 - tvert. 


Og kanskje det aller beste....han bekrefter høflig at det er helt i orden å gå morgen tur i stillongs!
Helt normalt.
Og en ullsokk på foten og en tilgriset i hånden.
Helt normalt.


Selfietime.... det er viktig, veldig viktig, for å dokumentere at man er oppe å trimmer før fuglene fis...



Han synes det er skikkelig stas med et tobeint selskap på tur, og bekrefter gjentatte ganger høflig at han setter pris på selskapet.


I alle fall, om du prøver å få oppmerksomhet med å prate på babyspråket til snuppelurekompis, samtidig kremter ett par ganger, og så trekker ett par ganger kraftig i båndet.. bekreftes det hvor tilfreds man er, med et skarpt tigerblikk tilbake til "stilongsen" i andre enden av båndet...

Etter å ha hentet pelsen med innhold ned fra stubben etter ganske tålmodig venting, fordi man kjenner at stilongsen er betraktelig tynnere enn pelsbukser, er det på tide at vi starter på hjemturen....

Mens pus passer på at man ikke må stresse for mye, med å legge seg kjapt bokstavelig flat, legger inn en helt nødvendig hvilepause....igjen.



Men noen trøstende klapp og oppmuntring klarer man å få overtalt pus til å holde ut de knapt 50 meter som gjenstår til ankomst hjemme, dog i svakt PUSletempo med antenna rett opp, sånn i tilfelle om det skulle dukke opp noe som bare MÅ sjekkes ut.



Og selvsagt, bare for å markere bokstavelig talt, nok en dotur, heldigvis ikke i naboens hage, 



Og det beste av alt, han graver ned alt selv, trenger ikke å ha med pose, selv om man absolutt burde ha hatt med en, til hjemfrakt av lest m/sauelort.

Og selvsagt kan han gå fot, helt perfekt.......... i ca. 

...... 6 sekunder, helt til han hører det rasler i gresset........men hadde vel tenkt å la han slippe å gå fot lengre uansett.

Og når du nesten har nådd ytterdøren, slengt lesten utafor trappa noen meter før framkomst, så er pus klar for en tur til....

Man konstaterer at både ullsokk og stillongs trenger en vask.... og nå snakker vi ikke kattvask.
Men ullsokken dro rett i søppla, og ny stilongs noteres på ønskelista. 

Snuppelurekompisen derimot, er garantert klar for ny tur i morra!

Mjau fra Jespepus.
 

Det er lov å synes det er trist å ta Siste Farvel.

Siden mange har lurt på hva som skjedde med småkompis, kommer ett lite svar

NB: Bilde av siste favel/død pelskompis i innlegget. Bildene er siste døgnet de hadde sammen. 
Det å ha kjæledyr gir utrolig mange gleder, gode minner og øyeblikk, livserfaringer og ikke minst utfordringer på godt og vondt.
Det å kunne ha en å dele litt av det dagene byr på, - en som som bare er der uansett om man er sur eller glad, om det er regn, sol eller om en har en god eller dårlig dag.
-  Kjæledyrene er der, uten å dømme eller irritere seg.

Men det kommer en dag -  når  man må ta farvel til sitt kjæledyr, sin venn og sin pelskompis.

Det er en av de viktigste beslutninger man tar som dyreeier, når dyret er sykt, skadet eller sliten av alderdom. 

Når dyrevelferden ikke er god nok til at ditt kjæledyr kan ha et fullverdig og godt liv uten smerter.
Når tiden er inne for å gi kjæledyret en verdig avslutning på livet eller lidelsene.



For noen er det bare en hest, papegøye, eller en katt eller hund.

For andre er det meningen med livet, en livs-venn, en arbeidskamerat, hobby eller hverdagsgleden,
Hvert dyrehold er ulikt.

Det er også sorgen som føles når pelskompisen en dag er borte, sorgen føles ulikt, og bearbeides ulikt.
Ingen sorg skal føles feil, og alle kan få lov å føle akkurat slik de måtte ønske det, uten å skamme seg.

Om det er sorgen
- som føles i å ta det vanskelige valget  
- eller når dagen er kommet og dyret skal avlives
- over å være eller ikke klare å være tilstede
- eller tomheten i etterkant.

Det er mange prosesser som kan føles vanskelig og det er lov.
Ikke la andre fortelle deg hva du skal føle, eller ikke føle.

Tillatt deg å ha de følelsene uten å måtte være flau eller gjemme de.
Det er lov å være trist, gråte, sint, like greit som å le eller kose seg på alle de fine minnene og øyeblikkene som har vært.

Hver sorg er like ulik som hver dyreeier og hvert vennskapsbånd mellom kjæledyr og menneske.
Sorgen er gjerne en refleksjon over hvor sterkt vennskapsbåndet føltes. 

Døm ikke eller latterliggjør andre som synes det er trist å miste sitt kjæledyr.
Tilby heller en klem.

Det kan bety mer enn hva du aner og koster så lite.

.

Å ta avgjørelsen om å avlive sitt kjæledyr kan være svært så vanskelig, men noen ganger finnes det ikke andre alternativ, det kan være sykdom, skade  eller alderdommen som er vond.
Da står man over 2 tunge byrder.
Både det å skal ta avgjørelsen med tidsfrist,  og innse at hesten, katten, kaninen ikke varer evig. 
Noen ganger får man litt tid på å "venne" seg tanken, andre ganger kommer det brått på.

Ikke alltid lett å vite når tiden er inne, da kan ofte veterinæren være behjelpelig med gode råd om når det ikke er god dyrevelferd for ditt kjæledyr å leve videre.
Ofte føles det godt og trygt at en som kjenner deg og ditt dyr, støtter og gir deg råd i ett vanskelig prosess.



For småkompis var det både langtidssykdom som viste seg å være mer omfattende og i tillegg akutt smertefull sykdom, som gjorde at det beste var å gi henne en verdig avslutning på livet, og selvfølgelig i samråd med vår veterinær.
Tidspunktet ble avtalt og ga oss litt tid.
Så hun fikk noen ekstra gode øyeblikk på nytt beite med den lille flokken sin.


Og vi puser og tobeinte hadde henne hjemme på plenen med smakfullt hagegress og koselig stund.

Og slik som jeg ofte gjorde, spesielt på vinteren, sitte på ryggen til småkompis å varme potene.
Eller trygt bak på vogna på kjøretur, mil etter mil.
Alle turene i stallen, morgen og kveld, eller hver dag på beite i sommer sammen.

Om vi ikke snakket samme språk, så trivdes vi i felles selskap og med hverandre.
Vi verken vrinsket eller mjauet om galoppturer eller musefangst, vi bare var der, sammen i hverdagen, som hverandres pelskompis.


Mange sier at døden er fryktelig, og vi både mjauet og diskuterte om bildene skulle deles.
Og kom  til enighet at bildene deles for å vise at den siste stunden og dagen, kan være vakkert og minnerikt øyeblikk, på en fin og verdig måte.
♥-Akkurat slik det var-♥.


Småkompis fikk sovne fra smertene, fredfullt, stille og vakkert med  noen av sine nærmeste tilstede og en dyktig veterinær.
Spiste eple som hun likte.

Vissheten om at de siste dagene var akkurat slik hun satte ekstra pris på, og vi var med henne hele veien.
Gjorde hele prosessen til en vakker og verdifull stund, og ga henne og oss en verdig avslutning på livet som ponni og pelskompis, fri fra smertene.

Kan dyr sørge?
 Ja vi kan det, på ulike vis, og jeg fikk mine minutter på å ta "farvel".

Kasper derimot, han hadde ingen forhold og ingen interesse av småkompis, han var mest intressert i musjakt.
Eller som mor sier, han er omtrent som barn flest, ganske rasjonell tankegang.




Etter å ha snust gjentatte ganger, og sittet sammen med småkompis, akkurat så lenge som jeg ønsket.
Alt var stille, ingen bevegelser, ingen pust, helt tomt, bare et spist eple som beveget seg når mor kom borti det med foten sin.

Så gikk jeg,
og mor.
En kompis mindre, men ett vakkert øyeblikk sammen.



Hva som skjedde i dagene etterpå får jeg potere om senere.

Mjau fra Jesperpus.

 Og pusen takk for alle de fine meldingene og omtanken.  Det setter vi stor pris på!

Høsten er kommet.

Høsten er kommet og alle jordene rundt oss er nyslått,
de brukes som løpebane, distanseløp, bryting og musejakt.
Vi kan løpe så fort vi orker og så langt vi bare orker
og enda er vi ikke kommet til motsatt ende


Til og med hestene får løpe og strekke på beina, men skulle tro de hadde vinger,
på ett lite blunk flyr de over åkeren med hopp og sprett til andre siden.
og like fort er de tilbake igjen.

Alle musene på den ferdighøstet kornåkeren er iallefall sanket inn, bokstavelig talt!
Nå er det åkerkantene som patruljeres flittig. 
Musene er stadig på farten så det er titt og ofte at vi kommer over noen på tur,

i må ikke glemme Tigerskogen, der er vi høyt og lavt.
Og vi har fått høstbesøk der.
Mor kaller de ryddepatruljen,
vi mener, og iallefall Kasper at denne patruljen flere ganger har prøvd seg på å rydde bort oss også.

Stadig når vi er på jakt får vi disse sauene hakk i hæl på oss,
og vi må passe oss for at de ikke kommer for nære.
De nemlig roter til i pelsen vårs og noen av de blir litt vel nærgående og hardhendte.
Det har vi erfart både før og i sommer. Hold trygg avstand til beitedyr, det er en grei regel.



Sauene sniker seg stadig innpå oss, jeg har gjemt med under treet og Kasper oppe på stammen.
Slik kan vi stå lenge å studerer hverandre.
Alltid er det Kasper som viker unna først, og da er det bare å løpe, for sauene er snar på hoven etter oss

I
Langt inne mellom greiner og kvister gjemmer Kasper seg, der vet han at sauene ikke klarer å nå tak i han.
Jeg tar bare noen få finter så har jeg lurt meg unna de.Tross alt, er jeg en Tiger.

Så kommer jo ofte mor på besøk og er sammen med oss. Da må vi jo begge to fortelle om hva sauene har gjort med oss.
 Før vi alle tar en liten kveldsrunde eller inspeksjon før det blir helt mørkt.


Det er ikke mange, men noen få blomster holder litt igjen på sommerfargene.

Mens det popper opp mange små brune hatter rundt på skogbunnen, høsten er definitivt tilbake.

Og  fuglekassene som vi hengte opp i vår, har hatt besøk, får mjaue en dag senere om hvordan det har gått.


Høst mjau fra Jesperpus.

Jesperpus blir løve

Reklame | Egen

Når en tiger går inn i en løves univers.

Ja du leste helt riktig!

Tenk at JEG, en liten pusonge fra skogen i Løten, er blitt en del av løveuniverset til Cappelen Damm.
I år, som leseløvenserien har 30 års jubileum, så har de ryddet plass til hele 2 bøker med Jesperpushistorier.

Er ikke det bra STAS?

Jeg både stolt og takknemlig for tilliten. 

Har jo mange barn som følger med på hva jeg gjør, som kanskje har egen katt eller synes det er stas med katter og andre kjæledyr.
Nå kan de få en egen liten kattebok, med ekte historier, ekte bilder, av en ekte norsk huspus.

De voksne kan lese sammen med barnet sitt, lese på sengen, hos bestemor eller bestefar, eller kose seg med i bilturen. Boken er ikke for stor og lett å ha med seg på tur.
Lett lest bok som passer for barn i alderen 6-9 år.

Men det slik skjer ikke av seg selv. 
Det er mange dyktige damer på Cappelen-huset, hvor både jeg og Kasper alltid blir tatt godt i mot. 
Der låner jeg ut Kasper så de får litt pelskos, som dere sikkert husker, jeg vil jo ikke ha masse damelukt i pelsen min.

Så må jeg mjaue noen takkfulle mjau til tæntis Hanne Kristin Rohde. Til tross for at  hun er en travel dame' så har hun hjulpet masse til med å skrive Jesperpus-barnebok, og det mellom krim og pusinnekos.
Regner med pusinnen  har sittet å varmet seg på tastaturet, eller sittet rett ved siden av,
å passet på at matmor holder oppe tempoet på klapringen over tastaturet sitt.

Takk pusinnen! 

Og ikke minst litt fotografhjelp, mjaumjau til fotografene, pusebestefar og skikompis.


Litt om hva forlaget skriver om bøkene:
Jesperpus på skitur
Jesperpus og matmor Aina skal på skitur, og Jesper er lettet når bilturen er over og han kan løpe med sele i skisporet. 
Men plutselig faller matmor Aina og da blir det litt dramatisk!
Boka er lettlest og en søt fortelling om den folkekjære Jesperpus som blir med på skitur.

 



Jesperpus på ville veier!
En dag oppdager matmor Aina at Jesperpus er søkk vekk!
Hun går inn på gps-en og ser at Jesper er langt hjemmefra, og når hun legger ut for å lete etter Jesper, skjønner hun at reven har fått ferten av katten...
En dramatisk og lettlest historie for ferske lesere om Jesperpus. 

Bøkerne kommer for salg ca 20. September!
men kan forhåndbestilles på min netshop:
HER

Bøkene blir selvsagt potesignert av meg personlig.
Er det en gave som man ønsker en spesiell tekst på, så er det bare å sende en mail med ønsket tekst og ordrenr til: admin@jesperpus.no

Mjau fra jesperpus