hits

november 2018

Forskningsrapport av det enkle slaget.

Forskningsrapport nummer en, og den eneste.

I dag har jeg gjort super smart katteforskningsforsøk.
Siden det sjelden er stor glede å observere når jeg ankommer pusongehuset med fersk og nyfanget kjøttleveranse, som regel stikker sjefskokka av med kjøttet.
Hvor det blir av, har jeg egentlig ikke peiling på, spist eller nedgravet i en fryser regner jeg med, bare det kommer til nytte, så er jeg fornøyd.

Men hva vil katteiere spise om de får velge selv, men kun av det jeg satte frem iallefall.
Som jeg tidligere har meddelt i dag, sørger jeg og Kasper for grundig kvalitetssjekk når handleposene kommer innafor dørstokken. Der er det ofte litt av både ditt og datt, og spesielt mye det siste.

Jeg blei derfor enstemmig enig med Kasper, at her måtte vi trå til med mat og fôr-forskning. 

Så da kommer det en rapport fra Kattforsk, avd. Løten:

2 typer menneskefôr fikk hun velge mellom, derav ingen kjøttprodukter, for det spiste vi opp selv, faktisk. 
Det blei vi fort enige om at det har neppe noen større betydning for Kattforsk-resultatet ett stykke ned på siden.



Den til venstre var mye frukt, litt drit-dyrt og jeg måtte i tillegg bli kjørt ganske langt til nærmeste fruktbutikk for å handle.
I grunn håper jeg ikke hun velger dette.
Da må jeg jo dra ofte på nesten langtur for å handle mat til matmor, alt for tungvint og tidkrevende. Den tiden kunne jeg heller brukt  på pipstelling for eksempel.


Den til høyre var under halve prisen, og på sjappa rett borti veien her. 
Vi leste ikke ingrediens oversikten så nøye da, sto jo POTET på framsiden og lå i en mathyllle. Og om det er det samme som POTTIT, som naboen her sier, så det er helt sikkert en type sunn grønnsak og helt greit for mennesker å spise.

Dere er jo ganske altspisende.
"Alt går i grisen" har jeg hørt, og gris og mennesker er vel ikke så ulike i matveien heller regner jeg med.


Når man driver forskning, er det visse regler for oppførsel som må følges, prøvesmaking er IKKE lov!
POTEKLASK nummer 1 !!

Heller IKKE tyvstart på prøvesmaking!
POTEKLASK nummer 2 !!


Alle biter må legges pent tilbake før testforsøket kan starte i lovlige former igjen.
Om ikke: POTEKLASK nummer 3 !! 


Tyvstart er også ukattelig forbudt!
POTEKLASK nummer 4 !!

Nå er det like før testkaninen i matforsøket mitt får rødt kort og må gå å legge seg uten mat!


Etter nøye opptelling, mangler det ingen biter, heldigvis for noen, og nedtelling til start kan starte!

Klar....ferdig... forsk, nei SPIS!

- Vil super enkel katteforskning fra Kattforsk avd. Løten, gi svar på hvilken mat mennesker kommer til å velge først.
- Vil det f'ôret de velger være det som er beste egnet for at de skal kunne holde seg frisk og rask lenge.

Det er jo greit at de holder seg på beina så de kan gi meg det beste stellet i årene som kommer.


Faderrullan, her gikk det unna.  
Det var litt voldsomt her, skåla er bortimot helt renska. 
Kan det være at denne testpiloten ikke har sett at det er en skål til her... eller som mor bruker å si, gud hjelpe å trøste å bære seg.


Altså... der var skålen nesten støvsugd og vrengt, og det er ikke så ulikt når Kasper har vært i tørrforet sitt å spist.... mer utafor enn inni tilslutt.



Da har vi på Kattforsk, avd. Løten funnet ut at ved superenkel forskning vil:

Mennesker helst vil ha den maten med potetgull....


De kan sikkert fortsatt spise det i ukene og månedene som kommer.

Det var i såfall veldig enkel fôring av testpersonen som ble mett, men litt usikker om det er rett kosthold. Sikkert greit nok.

Skal jeg stole på at katteieren vet hvilke behov de har for næring utfra testforsøket?

-tja ikke mitt problem vel, -tar meg en tur i Tigerskogen å finner meg litt skikkelig kjøtt!

Med hilsen på vegne av Kattforsk, avd. Løten
JESPERPUS
Forskningssjæf.


PS!
Forbudt å bruke til markedsføring av potetgull uten kildehenvisning.

Sjefsmonsen på egne Skogsekspedisjoner

Siden jeg nå er blitt sånn helt voksen helt på ordentlig, sånn omtrent 5 år, så gjør jeg litt akkurat som jeg vil. 
Både inne og utendørs.

Det kan jeg mjaue klart om at det IKKE er like populært hos alle.
I alle fall ikke hos mor, hun er nemlig fortsatt i trassalderen, etter oppførsel hennes å dømme. Når er mennesker ferdig med slik trassalder egentlig?



Det vil si at jeg helst vil bestemme selv hvor langt jeg kan gå når jeg er på utflukt, og at jeg kan gå hvor som helst og over alt.
Så denne sommeren har jeg benyttet meg av mine friheter og vært på helt egne langturer. 
Ikke med telt, kløvsekk og matpakke, bare med meg selv og med god tro på at jeg høstet matpakken underveis.

Retten og sletten bare utvidet territoriet mitt med egne turløyper.
Om det ikke er så populært, så er det helt normalt at vi katter på denne alderen utforsker mer av områdene og mulighetene rundt i territoriet vårt, spesielt om sommeren.


Vet de har mange ganger sittet foran skjermen hjemme i spenning for å se hvor jeg tar veien, hvor jeg stopper, hvilke bygninger jeg er innom, om jeg passerer andre territorier, og hvilke ruter jeg velger å komme hjem.

Utover sommeren mor hatt mange alvorsmjau på stubben i Tigerskogen om disse turene mine.
Og ja, jeg har vært tilstede, på stubben i alle fall, og hørt på skvaldret.

Hun mener fast bestemt at det er noen steder jeg absolutt ikke får lov å tasse i vei.
Joda, noen steder har jeg nemlig blitt arrestert fordi jeg har vært for nært skumle bilveier, selv om jeg mjauet og lovet å skulle se meg for.
Eller andre steder som ikke er spesielt egnet for nysgjerrige pusesnuter.


Og jeg får ikke lov å starte for seint på dagen, selv og jeg ikke har egen klokke, innebygd Pus-ur.
Både for at det ikke skal bli mørkt før jeg kommer meg hjem, men av sikkerhetsmessige hensyn til redningsgruppen som leter etter meg, det skal jeg potere om mer utdypende om lenger ned.


Men iallefall kan mor sitte rolig hjemme å se at jeg har ganske kontroll og en knallgod retningssans.
For det er jo ikke slik at jeg trenger kart og GPS slik som mor. Der trengs det peileutstyr med en gang hun kommer halvmeteren utafor hagegjerdet hjemme.

"Alt er helt flatt og likt her på Hedemarken" ... liksom. Kan røpe at hun gikk seg bort bare noen 100meter uti Tigerskogen en gang, ble ikke middag på henne den dagen!

Mens jeg klarer til og med å orientere meg i terrenget, selv om jeg må traske hundrevis av meter gjennom en kornåker for å komme meg hjem, ser ikke en kvekk. 


Det er fordi nesen min fungerer som ett kart, alle duftene jeg passerer, plasseres i mitt eget minnekort.
Så husker jeg hvor alle luktene er og i hvilken retning hjemme er.
Vi katter har normalt sett en bedre luktesans enn en gjennomsnittlig hund har. Så jeg kan snuse ting som du ikke har nubb-sjans på å lukte.

I tillegg har jeg en fantastisk god hukommelse. 
For mange kan dette kanskje høres litt merkelig ut, men det er fordi vi har mye bedre hørsel og luktesans, og oppleves verden mest gjennom nesen og ørene, og ikke via øyene som dere mennesker. og når vi i tillegg har slik kattehukommelse, så er vi eksperter på å navigerer oss frem og tilbake, hit og dit, uforstyrret iallefall.


Når jeg går ut på tur, legger jeg igjen hele veien duftspor langs stien av potene mine, i tillegg til at jeg er borti med pelsen og snuten min på det meste.
Hver lille microcelle som kan være ett dufttegn, kan jeg snuse.

Jeg har jo trent nesen min på spor fra ungdommen av, og er en sporsøker i eliteklassen.
Er det behov for å legge igjen ett lite visitt kort her, og litt der, gjør jeg det gjerne.
Det betyr at "her gikk jeg" og til alle andre, "her har tiger'n jeg vært". 

Men jeg holder meg til steder hvor jeg har lure gjemmesteder og ikke er så synlig.
Det er ikke alltid at jeg vil at de andre kattene som bor i området skal vite at jeg er i nærheten, da tar jeg iallefall ikke sjansen på å legge igjen ett visittkort, før jeg tråkker ut av deres territorium.

Holder meg godt unna åpne marker.
Går alltid rundt alle markene, selv om det er store omveier. Det er tryggest.
I tillegg er jo det ett yrende museliv langs åkerkantene som frister!


Men holder meg for det meste inne i skogen, på stier, eller lager mine egne veier. Og jeg går akkurat samme vei tilbake igjen, iallefall nesten.

Slike utflukter kan være fra 5 til 15 kilometer og varer i 4 til 6 timer før jeg er hjemme. Eller det vil si noen ganger kommer mor i møte med meg så slår vi følge siste stykket hjem over.


Det er ganske vanlige at vi voksne katter tar litt rundturer, og da er det greit at de hjemme har litt kontroll på hvor jeg er, om jeg skulle havne i trøbbel.

For det er ikke rart at katter kan komme på avveie på slike utflukter. Om vi blir skremt, så må vi løpe ut av sporlinja, finner kanskje ikke tilbake, eller bruker fryktelig mye lengre tid på å finne veien hjem. Eller kanskje må søke tilflukt andre steder.

Så på GPS'en får mor alltid varsel er jeg er på egne poter, og følger med meg. Blir det for sent på ettermiddagene før jeg somler meg hjemover, kan du være brennsikker på at det er ikke lenge før jeg har selskap av henne, om så langt til skogs.

Da er det viktig å virke helt overrasket, og ikke minst veldig utsultet, så godisposen kommer fort frem, og det før slurva tar laus!


Nå er det jo slik at jeg er jo ikke helt alene i skogen. Der er jo sauer, og noen ganger traff jeg på småkompis. 
Men de er ikke de eneste dyrene jeg treffer.



Her er jo masse rådyr, og de er ganske lettskremte. Selv om jeg lister meg på potene, så klarer de å høre at jeg kommer.
Men når mor er i nærheten, da løper de vettaskremt i alle retninger.

I sommer har jeg hatt mye selskap av ett rådyr med 2 kalver, Da har beitet på åkeren, mens jeg har tuslet langs åkerkanten. Nesten blitt slike avstandsvenner!

Så har jeg masse elg i skogene mine og som jeg ofte ser på utfluktene mine.


Men ikke si til mor at at jeg forteller dette, men det handler om ho der, en gang hun var på leiting etter meg, og skulle gå gjennom en ganske tett småskog og der gikk hun rett på skogens konge, som lå å dura og sov.

Hvem som ble mest redd vet jeg ikke, men mor ropte iallefall høyest, ganger fem.
Siden han blei litt småsur over å bli brå-vekt midt i middagshvilen sin, var mor ikke helt sikker på om hva som var lurest, løpe eller stå stille.
Men side det ikke var trær i nærheten som kom til å holde henne, i tilfelle panikken skulle prøve på en klatreøvelse, ha hadde sannsynligvis det hele endt med en større redningsaksjon for å få henne ned igjen.

Så heldigvis sto hun helt i ro og holdt pusten, til hun ble helt blå i øverste etasjen og oksen tuslet irritert videre, etter å ha stampet ganske hardt i bakken og frøsa skikkelig gjennom neseborene. 

Noen få videosnutter fra i sommer: 



Her er bilde fra en samtale på stubben
Viktig å holde ett barsk monsenuttrykk så hun skjønner hvem som er den ekte monsen på villmarkstur.




Velkjent  og ukentlig syn i sommer på hjemtur.
Altså, viktig å virke skikkelig sliten, så godisposen kommer ofte opp, for påfyll av energi for å klare siste 100 meterne hjem.


Mjau fra Ekspedisjonspus
Jesperpus

Tvangskos eller bare kosevenner

For en stund tilbake spurte jeg dere om denne filmen som gikk viralt var ekte bestevenner, eller om det var tvunget kos?

Noen lurte på hvorfor jeg spurte på dette?
- om det var ett seriøst spørsmål, fordi man måtte jo se at hunden og katten koste seg i hverandres selskap, og at øyene bare er slik fordi telefonen ringer i bakgrunn. Og at kattens ører ikke ligger bakover nødvendigvis fordi katten er sint, men fordi det kan være en katterase som er født slik (scottish fold).
 


(Skjermdump av filmen)

Hvorfor jeg spør?
Jo fordi at jeg har sett hvor mange folk som kommenterer, i andre grupper og kanaler at dette er en koselig film, og en del som kommenterer negative ting om katt, gjerne deres egen katt eller kattehold generelt. Men heldigvis svarte de fleste at dette var tvang/påtvunget for anledningen på mitt spørsmål.

Joda det kunne ha vært koselig, men det er rart at ikke flere kattemennesker kjenner bedre til dyrenes adferd og signaler.

Det er noen alarmer som burde ringe hos mange, før man hiver seg på likerklikk-knappen og deler slike videoer men hjerte og smilesnuter.

1. ​Unormal måte å slappe av sammen for dyr/hund og katt.
Når dyrene blir fremstilt på måter som det er helt normalt for mennesker å oppføre seg. Noen dyr kan ligger slik, men sjekk litt mer bakgrunn før man hiver seg på likerbølgen.
Her er 3 helt vanlig måter for dyrene å slappe av sammen. Her kan man nesten føle roen og trivsel gjennom bildene mellom hunden og katten.


(Lånt fra google)

2. Uttrykkene til begge dyrene viser at de ikke er komfortable i situasjonene med å ligge så nære hverandre. 
Begge virker anspent, nesten som de ikke tør å røre på seg og ligger absolutt helt i ro, spesielt katten som ligger underst og føler seg nok langt utenfor komfortsonen. 
Ørene er tydelige tegn på at ingen av disse har valgt dette selv, spesielt på katten. Dette er ikke en rasekatt som har slike ører. 

Blikket til begge, hunden har fått kommando å ligge slik og kikker etter den som har gitt han beskjed, med mulighet til å få kommando til å slippe fri fra situasjonen.
Katten har store pupiller og tørr nesten ikke kikke etter en flukt mulighet. Den ser hverken på hunden eller eier/fotograf.

En katt eller hund som trives i en situasjon eller med sin eier, er ikke redd for å søke etter blikk kontakt for å kommunisere. Gjerne ett blikk med smale øyner som blinker ett par ganger før den slapper av igjen. Her er øynene "vid" åpne og store pupiller. Sannsynligvis har den ingen mulighet til å slippe unna disse menneskene og motvillig lar seg ligge slik for å slippe straff og nye forsøk.

Om disse to hadde valgt dette selv, hadde de kommet mer inn i en avslappings-modus og ansiktsuttrykket hadde vært annerledes og øynene mer avslappet. Kanskje strukket på en labb eller gjespet ol. når de ble forstyrret av fotografen.
I denne filmsnutten er begge er med ganske stor sikkerhet plasser slik med tvang, er de ikke tvunget til å ligge slik, burde fotografen ha delt en annen video som viser  deres vennskap bedre, evt fjerne ting i omgivelsene som skaper usikkerheten hos dyrene.


(skjermdump)

3. Det var overraskende mange som mente det overhode ikke går å tvinge en katt til å ligge slik.
JO det er fullt mulig å tvinge en katt til dette. Med ingen flukt muligheter og nok irettesettelser eller straff så, gir de fleste seg til slutt. Det er en grense på hvor mye smerte også dyr tåler å bli utsatt for, før de gjør handlinger de ikke ønsker, men gjør det for å tilfredsstille eierne sine og slippe ubehaget som de blir påført når de prøve å komme seg unna.

4. Filmen er fra Kina
Det er ikke slikt at alle filmer med dyr fra den delen av verden, er slik, men det er ikke til å stikke under kattesenga at Kina har ett helt annet forhold til katt og hunder en hva vi har f.eks. her hjemme i Norge.

5. Etter litt snusing så kan man finne en til film av samme hund og katt
Den er publisert en periode før denne filmen, som viser de i en litt annen setting.
Men bekrefter at det ikke er en rasekatt, men en katt som har ører som ser helt naturlig ut. Og at det heller ikke her er noe ønske fra hverken hund eller katt å ligge sammen.
I tillegg er ikke den telefonen i bakgrunn reel, det legges på lyder, musikk og stemmer til videoene, som bekreftes når vi klarer å finne ett nettsted, sannsynligvis for barn/ungdom, hvor disse er publisert ganske tidlig i viralprossessen.
Her ligger det i tillegg en god del andre kattevideoer, som er dubbet med stemmer eller lagt til med musikk/lyd. Noen få videoer viser katter som krangler o.l., ellers viser de flere videoer, deriblant hvor katter slåss, provoseres eller behandles med tvang og mot sin vilje.
(gjør oppmerksom på at den også inneholder slag mot dyr)



Ut i fra videoene som ligger her, er det mye barn/ungdommer som har sendt inne "egne" film-snutter.  Videoene er delt ukritisk videre fordi fotografen kanskje er ung og ikke har nok forståelse for hvordan en katt eller en hund's adferd vil være om de hadde gjort dette av egen vilje og ønske? 

Og med så mange delinger og hyggelige kommentarer og oppmerksomhet, blir de gjerne oppmuntret til å produsere enda flere slike snutter. Det folk flest ignorerer, er at bak disse viralfilmene er det ofte en historie om tvang, smerte og ubehag.

Historien om DOU DOU, en søt liten puddel som løp rundt på bakbeina sine, påkledd, som et menneske er ett godt eksempel på akkurat dette. 
Humanisering av dyr på overdrevet måte kan føre til dyremishandling.

Men vil ikke gi en poteklask å si at akkurat det er en video med dyremishandling. Om dette var de 2 gangene katten og hunden ble tvunget sammen, så var det ikke hyggelig gjort, og neppe verre enn når katter blir stappet i et bur, kjørt til dyrlegen. Noe som også kan oppleves traumatisk nok for mange puser.
Men om hunden og katten lever daglig i en slik dominerende hverdag er det et usunt dyrehold.

Man kan føle kjærligheten og følelsene til en katt, som for et familiemedlem, men man skal ikke få katter (eller andre dyr) til å oppføre seg som menneskelige familiemedlemmer. 
En hund er en hund, en katt er en katt og mennesker er alltid bare mennesker.

Mjau fra Jesperpus
 


 

Kjipt når andre ikke har det bra!

Ikke noe godt når andre har det vondt, men har prøvd å være en sykepleierpus så godt som en pus kan.

Ikke alltid at ting går etter planen, heller ikke her i huset, eller for å si som sant, at det ikke går slik som jeg har planlagt.
Det er nå ei annen historie, kan faktisk potere et par blogger om den saken.

Men, som sikkert mange fikk med seg, ble jeg jo onkelponkel pus til ett lite føll i sommer, noe du kan lese mer om her. 

Det gikk ikke helt problemfritt i etterkant, som jeg poterte litt om her.

Så langt alt vel, og både føll og mammaen skulle dra på en lang beitesesong, og kose seg sammen med mange andre hester, føll og helt andre sorter dyr.
Den ferieturen skulle vare til det ble høst og litt til,  noen bilder delte jeg her.

Men så lenge blei det nok ikke.
Etter noen uker med helt purrfekt hesteliv, i en idyllisk heste-flokk, perfekte sommer-beiter, mye god mat, og masse terreng.
Nettopp et slikt sted ett føll trenger for å løpe og trene seg stor og sterk.

Så kom telefonen at føllet var skadet, bare få uker etter beiteslipp.


Føllet hadde skadet en fot, klarte verken å gå eller stå på det. Hva som har skjedd, får vi nok aldri svar på.

Men det måtte tas ut av flokken, for å få ro, og deretter veterinær sjekk og behandling. 
Sommerdrømmen om ett lykkelig og idyllisk hesteliv ble kortvarig. Og onkelferien ble utsatt på ubestemt tid
 
Istedet for det frie hestelivet i skogen, ble det byttet om til ett mer stusselig liv i en liten inngjerdet firkant hjemme. Med alternativ foring, dyrlege, stikking, behandling og veldig kjedelige timer dager og måneder.


Den "lille" tassen ble iallefall flink passasjer i hestevogna, etter flere turer til dyrlegen, selv om belønningen ikke ble noe annet enn enda mer stikking.
Ett så lite føll drikker bare melk og spiser litt gress. Ingen andre godiser som det gikk an å trøste han med, annet enn masse kos, selskap og noen trøstende mjau underveis.


Han ble iallefall godt undersøkt fra topp til tå flere ganger. Ingen utvendige sår, men betennelse i foten.
Men en så liten føllmage er følsom på medisiner, og for mye smertelindring gjorde at han ble for aktiv og ikke hvilte foten nok.
 

Så da måtte man ta tiden og tålmodigheten til hjelp.

Det ble mange turer i pusedrosjen hit og dit. Enten det var mat, eller vann, eller behandling og tilsyn.
Kunne jo ikke risikerer at også jeg skulle få såre poter ved å løpe att og fram så mye, nå som jeg skulle være sykepleierpus på deltid, i tillegg til heltids musejeger.

Men heldigvis så var han alltid like nysgjerrig og glad når vi kom trillende, og fant seg i det meste han måtte gjøre for å bli frisk.
Det aller kjedeligste var å stå helt i ro lenge, altså over 1 minutt.

Men etterhvert ble alt en daglig rutine, og han kunne stå i ro i så lang tid at jeg omtrent sovnet av, på utsiden av gjerdet, mens jeg ventet.

Det dukket opp små gjerder i hagen og andre steder her, så de fikk spise litt grønt, uten å måtte gå for mye.

Ganske stillegående gressklippere i grunn, og langt triveligere enn den andre gressklipperen på hjul, som bråker som et fly som går inn for landing rundt hushjørnene.  Da ser man bare en rød strek etter Kaspergutten, som gjemmer seg kjappere en lysets hastighet og sin egen skygge.

Men disse firbeinte gressklipperne synes han er langt triveligere å ha i hagen, og eksosutslippet derfra, er faktisk bare koselig å høre på.



Å hompe rundt på 3 bein på en så liten plass, er fryktelig kjedelig. Og spesielt når man er ung og spretten, og lysten til å leke og løpe rundt er større ett vettet.
Så da fikk han heller litt andre leker å sjekke ut, eller aller mest tror jeg han synes det meste er fint å bite i, en fotball, ble en biteball.


Han skulle jo ikke overbelaste de andre fotene, så han ble for fort sliten.
Ble ikke mye muskler av ett slikt liv.

Mye av tiden i det fine været ble brukt til å hvile, eller sove. Stadig lå han i det myke sommer gresset å slappet av.
Vil tippe at han synes det var utrolig mange kjedelige dager i sommer.  Og det selv om både jeg og Kasper svinset gjennom gjerdet stadig, eller underholdt han med en ekte mus. 


Det hendte også at han ikke orket å reise seg opp når han fikk selskap, da kunne mor sitte sammen med han å bare leke litt liggende, likså greit.


Eller han ville bare å ha noe som passet godt på mens han sov på plenen.
Så kunne han i det minste drømme om å løpe med hesteflokken sin, opp og ned alle bakkene i skogen, eller leke med det andre føllet, som ble hans beste lekekompis de få ukene de fikk sammen.  
God søvn og hvile, er godt når man ikke har det helt greit. 



Jeg vet jo utmerket hvor både vondt, å kjedelig det er å være syk, og jeg kan mjaue at det er like kjipt som når dere tobeinte er dårlige.
I alle fall, ingen synes det er noe som helst greit å være alene, når ting ikke er som det skal være med kroppen. Vi vil jo alle være friske og ikke ha de vondt noen steder, både dyr og mennesker.

Da kan det være fint å være sammen med noen som bryr seg.

Trenger hverken å snakke mye eller gjøre så mye, bare det å vifte bort en flue om så. Trenger ikke å være så mye mer.
Eller bare å være der.
Det å vite det at det er noen som bryr, seg kan hjelpe på humøret og gjøre dagen litt bedre, når det meste føles kjipt.




Å ha noe der når man sover, som passer på at man sover trygt.
Gjør det godt å våkne.
Nesten som han hadde glemt hvordan foten var, men må strekke seg godt opp i lufta med beina i været, mens han klør seg litt på ryggen som en liten hund i sommergresset.


Men sånn gikk sommerukene, og sommeren blei til høst. 

Endelig kunne vi si at dette kom til å gå bra, og føllet blei stadig friskere, og nå kunne han ha få lov å gå korte turer langs veien, eller løpe fritt på jordet, slik som føll skal gjøre.
Løpe så fort de små beina klarer.

Når farts-testing av de lange føllbeina pågikk, måtte jeg holde meg helt på kanten av jordet. Så nemlig at han flere ganger mista kontroll på bremsene.


Livsgleden og ablegøyene kom frem etterhvert som det ble mindre smerter og mer gøy i hverdagene.


Titt og ofte måtte jeg bortom å se hvilke ablegøyer han drev på med.

Og han løp både morgen og kveld, tross alt hadde han en hel sommer med løping å ta igjen.

Etter måneder med ro, fikk han være med på turer i skog og mark, for å både trene foten, kroppen og ikke minst hode sitt.



Fikk masse mat, så han skulle ta igjen alt det tapte av muskler og få overskudd til å løpe enda mer... 

Tenk at det går an å få til med bare gress og melk, jeg har nemlig ikke sett han har spist noe annet, ikke ei fjær en gang!

Og nå storkoste han seg på turene. Skikkelig tøffing som tørr å gå helt fremst.

For noen uker siden, var han helt friskmeldt, og fikk dra på sine første utstillinger. 
Selv om det var mye hopp og sprett, så fikk i han iallefall vist at alle fotene virker helt supert i alle tempoene og alle retninger!
Både nede på grusen og litt oppe i luften.

Så det var i grunn greit at dommerne ikke skulle se hvor lydig han var, eller ikke var da.
Men fikk flotte omtaler på begge utstillingene.
Selv om han brydde seg lite om det, bare var storfornøyd med å få se så mange hester igjen.


Så når alt endte så bra, var det verd å være en ekstra god sykepleierpusevenn i mange dager og uker, mens det sto på som verst.
Men det aller beste er at han er blitt frisk og kan løpe så fort de små beina klarer å bære han frem over jordet.



Mjau fra Jesperpus.

Pipsresturanten er herved høytidelig åpnet.

Ikke bare kattene trenger ekstra stell og tilsyn om vinteren i snø og kulde, også småfuglene trenger litt ekstra servering.

Endelig er pips-sesongen kommet sigende, og derved så ble uterestauranten til pipsene åpnet igjen.
Åpningstid blei fastsatt til alle dagene i uka, heile tida. 

Jeg, hovmester, og Kasper, servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, hadde invitert til høytidelig åpning av nyvaskete serveringssteder.
Så når vi hadde høytidelig åpnet de, ble de fylt med ulike godbiter til pipsene, etter grundig prøvesmaking for oss. 

Deretter hadde vi høytidelig servering høyt oppe i trærne rundt omkring ved Tigerskogen med omegn, og Kasper som mjauet velkomstviser i skogkanten. 

Akkurat i tide, før årets første snø kom dalende.

For når snøen kommer blir det fort mer strevsomt for alle pipsene i Tigerskogen min å finne egen mat. 

Vi håper at årets restaurant blir like godt besøkt av store og små pips som i fjor, fulle bord garanterer vi, hver eneste dag fremover.
Ja, og en og annen firbeint er også hjertelig velkommen.


Selv om gjestene vår er små, spiser de mange ganger mer enn hva jeg og Kasper klarer å tømme i oss, selv om vi hadde fått fri tilgang i en godispose.
Flere bøtter i uka, og de er like sulten hver dag. Skikkelig storspisende smågjester.

Kasper,  som nevnt er servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, er nysgjerrig selvsagt. 
Han foretrakk middagshvil i stedet for handlerunden, så dermed fikk han ikke med seg hva som skjuler inni alle bøttene.
Blei litt stor i auan når han så de store kulene, lurte på om de etter hvert blei skikkelig store godisbiter for katter? 

Variasjon i kosten og en variert meny har vi fikset.
Pipsen er glad i insekter... og jammen ta det er Kasper også.
Han har jo tidligere forsynt seg grovt av fiskemarken på fisketur. Han eier ikke gourmet-smak, alt er hverdagsmat for han...


Så da er restauranten klar for mange sultne gjester, bare en ting gjenstår.

HUSK, nettet rundt pipsbollene!
Plastnettingen rundt må taes av!
 

Småpipsen kan ødelegger nebbet sitt, eller henge med fotene fast i det.
Fjern nettet og putt bollene i en automat så de kan spise trygt av den uten skade eller bli sittende fast.

Da er det bare å vente på de første gjestene skal komme å forsyne seg med frokosten sin.

Allerede første dagen var det fullt belegg og trangt om plassen. 
Og alle gjestene oppførte seg noenlunde godt, til tross for både forskjellig farge og størrelse.

Mjau og pip fra
Jesperpus
Hovmester