Dagens outfur!
Vinterbuksene er på og det trengs, for sååååå mye vinter som vi har her nå.
Helt sikkert 40 kattemeter med snø nå, og en kattmeter måles fra snøen og opp til magen.
Vinterbuksa er forresten årets modell, hverken sponset av Nelly, Get inspired, Cupus eller noen andre. Den er heller ikke handlet i motebyer som Purris, Muskva eller Singapurr.
Nei, den er faktisk grodd fram helt av meg selv, er 100 % hjemmelaget.
Bare så det er avklart og jeg ikke blir arrestert for å vise frem så lekre bukser og noen tror det skulle være en snikende reklame liksom. Ja kan heller ikke gi noe rabattkoder, eller sende i vei ei fluffy mus eller 2.
Buksa mi er jo bare så fluffy tykk og lekker!
Men med all snøen og kulden som er her, kan jeg love at den ikke er særlig godt isolerende mot kulden, selv om den ser varm ut. Det blir fort kaldt i stjerna og omkrets om jeg skulle klaske stompen ned i snøen for å sitte å studere omgivelsene og pønske ut en slagplan utendørs, eller innadørs for den del.
All snøen gjør at vi må finne på litt av hvert av aktiviteter for å ikke kjede på oss oppklorte møbler, hullete gardiner og potespor i taket. Håper alle andre katter som bor på steder det er mye snø, får lov til å ha spennende aktiviteter hver dag.
Og lager-assistenten jobber for fullt, INGEN varer er så godt passet på og innstudert som godisene, der er det varetelling daglig.
Iallefall er det ett mjauende stort ønske om varetelling, både av poser og biter inni posene hver dag.
Om noen bare kunne løftet litt på lokkene så både jeg og Kasper kunne få snuse inn duften av godisene.
En dag, er lokkene avglemt, vi bare vet ikke hvordan dag det blir enda, men den kommer. Da blir det godisbonzana nemlig!
Mens jeg holder meg i akkurat passselig aktivitet, så får Kasper ekstra med trim, så han ikke tråkker i stykker haletippen min. For han dilter etter meg nesten hele dagen. Så mor gir han litt ekstra trim, stadig små skiturer eller til stallen.
Som alltid er det litt hvile på skuldra og litt tusling i skisporet på han. Tror han holder akkuart ett slik pussjonisttempo!
Kasper er med i stallen hver eneste dag, så han er blitt en skikkelig stallpus. Såpass husvarm at han synes det er helt greit å bruke småkompisene sin seng som do. Så overgangen til å bruke miljøvennlig kattestrø i kattedoen ble jammen ikke så stor for han i grunn.
I fra og være livredd hestene og frese som en illsint hoggorm på småkompisene mine, er han blitt nesten litt for uredd i pelstrøya si. Men det er jo veldig fint at også han kan finne seg flere andre pelsvenner, så tror jeg igrunn han synes det er skikkelig hyggelig å varme potene sine eller bare ta en liten blund på hesteryggen.
Nå er han blitt så trygg på hestene at han har og fått være med ut på tur med småkompis. Og det var litt spennende, tenk om han skulle blir skikkelig redd underveis. Det er jo masse nye lyder og andre ting som skjer som han ikke har opplevd før.
Men han stortrivdes bak rompa til småkompis, eller det vil si han ville helst ikke sitte rett bak rompa, helst litt på siden, så han kunne følge med på veien fremover, både på den ene og den andre siden av småkompis.
Tror han synes det var en genial måte å komme seg rundt på, uten å nesten ikke røre en muskel.
Kanskje litt for genial, for all vuggingen gjorde at han falt helt i søvn underveis, og når han våknet var han kommet helt hjem igjen.
Da hadde han jo sove bort halve turen og kunne ikke mjaue til meg hva han hadde sett eller opplevd.
Og siden han var så flink, fikk han lov å sitte å varme potene sine på ryggen, med god oversikt alle veier. Uthvilt og storfornøyd Kasper!
Deler på godene, Kasper har funnet ut at han kan spise litt av småkompis sin mat. Og mens de andre er ute på tur er jeg i stallen å passe på musehusene! Purrfekt arbeidsfordeling!
For at ikke kjedsomheten skal ta helt overhånd, så er kurvene våre plassert i vinduet noen ganger, som en skikkelig kongetribune.
Herfra kan vi telle pips, eller bare studere alle pipsene uten at de ser oss. Og jeg kan mjaue et det er ikke bare jeg og Kasper som kan krangle, det gjør pipsen også til gangs.
Da er det flaksing så solsikkefrøene flyr alle veier i pipsresturanten vår. Så nå kan jeg skjønne hvorfor det noen ganger ser ganske så rotete ut der nede, det er altså ikke Kasper sin feil, som jeg har trodd.
Noen ganger blir det litt for mye action blant pipsene, eller at det er minst 40 pipsgjester på en gang, og spenningen tiltar veldig på tribunen, purring går over til hakking av tenner, sikling og lange jublende mjauing.
Jeg klarer nesten ikke å ligge i ro.
Puselig kommer det en storpips og hele showet er over på et lite blunk!. Da er det tid for pause og litt kos, mens vi trekker pusten etter alle inntrykkene fra tribuna.
Og strekking av både fram og bakpoter. Er ganske trang plass på denne ærestribuna nemlig.
Siden det først er så mye snø, så får vi bruke den til noen morsomt. Snøen kan nemlig gjøre som til noe morsomt for oss puser også.
Vi har nemlig ikke bare tunneler inne. Vi har fått laget våre egne tunneler i snøen ute, flere utganger og gjemmesteder.
Her leker jeg og Kasper ganske mye.
Full fart gjennom, eller så ligger en av oss på lur og venter bare på det rette øyeblikket, for å hoppe frem og ta rotta på den andre.
HUSK katten din kan kjede seg om det er mye snø og kulde ute.
Finn på aktiviteter sammen med pus.
Blir katten understimulert, kan den nemlig begynne med urinmarkering, eller få dårlig og i verstefall agressiv adferd, fordi den er frustrert.
Joda jeg hadde vært på besøk hos Norsk SkogMUS-eum, Trodde egentlig vi skulle på musebesøk, at mus-eum var ett slags moderne musebol av en eller annen sort. Men den gang ei.
Vi var der i forbindelse med ett nytt og spennende prosjekt som kommer senere i år.
Takk til museumet som bidro!
Men her var det skikkelig mye spennende å se, selv om det ikke var det jeg skulle gjøre, hadde bare en liten pause på jobb.
Anbefaler alle som passerer Elverum om å dra innom skogmuseumet.
Masse og lære og ta mange kule dyreselfies, så kan man lære litt om dyrene som lever rundt og i min Tigerskog.
Norges eneste Villkatt og meg selv da.
Skikkelig slapping i grunn!
Så var det lørdag og helg igjen, og det hadde faktisk ikke snødd i løpet av natten, for en gangs skyld.
Vi kunne tasse ut på gårdsplassen uten å vasse i snø lang opp over potene , inn i pelsbuksene og det som verre er.
Kasper kom hakk i hælene mine ut, og passerte meg på trappekanten.
Jeg studerte været, og han studerte snøen etter skumle spor som kunne vært på nattbesøk.
Vi var ute og inne, og inne og ute, og ute og inne, som så vi katter bruker å gjøre. Og noen ganger blir vi jo lei av å gå inn katteluka, så da vil vi gjerne komme inn vinduene. Du vet , forandring fryder og gjør tingen straks mer spennende. Er jo tross alt skikkelig morsomt å gå ut av huset på nersiden, når vi ellers alltid går ut på øversiden. Det er jo nesten som å komme ut i en ny verden.
En liten tur inne på formiddagen og varmet potene i kurven min, Da oppdaget jeg etterhvert at alt, absolutt ALT av godiser på lagret var låst inn i bokser.
Helt 100% kloresikkert, og umulig å klare å bite på også. Og det verste av alt, er at alle boksene er gjennomsiktig så jeg kan se alle godsakene som ligger inni der å frister.
Dette var noe av det mest tullete mor har gjort i dag, faktisk hele denne uka og månden!
Må jo selvsagt prøvesmake posene så jeg er 120 % sikker på at det er beste kvalitet vi sender avgårde.
Jeg vet hvor alle godisposene er, og du finner de her; GODIS
Med all snøen som er her, er det lite å finne på, annet en å løpe inn og ut, og rundt på gården. Så Kasper mjauet til meg om vi ikke kunne finne på noe spennende i dag, for en gangs skyld..
Måtte tenke meg litt om, mens jeg vasket poten min.
Tja vi kunne jo ta oss en tur i bygda, kanskje?, mjauet jeg til Kasper.
Er det ikke slik at vi storebrødre er gode på å finne på skikkelig spennende ting for småsøsken?
Jeg vet jo om en skikkelig gammel og mørk bygning, som har det meste av skumle opplevelser en katt kan oppleve, iallefall når det er mørkt. Til og med Nissen bor her, for han spiser alltid opp grøten vi setter ut. Her er det grevling, rev, andre katter og tror jammen det er noen hodeløse musespøkelser som flyr innom.
Sån omtrent 11.30 ( røde ringen) vandret vi avgårde på spøkelse jakt, jeg først og Kasper kom like etter, altså den blå streken, ved siden av røde pila.
VI gikk innom gjerdet til hestene, der er det nemlig en sti vi kan følge, innnom naboens pipsrestaurant. Allerede det synes Kapser var skikkelig skummelt, livredd for at naboen skulle oppdage at vi satt på pipsbrettet hans.
Jeg prøvd å mjaue til han at naboen er en hyggelig kar, men Kasper mente bestemt at han ikke likte karer fra andre fremmende steder.
Så vi hoppet ned og fortsatte videre litt på veien og litt i skogkanten. Måtte jo passe på at vi ikke gikk på veien, om det kom biler, siden de ikke har kattevett og kjører alt for fort uten å ta hensyn, og at jeg har en liten lillebror som ikke kan en eneste trafikkregel.
Men oppe på grøftekanten akkurat i skogkanten var snøen hard og fin å gå på.
Etterhvert dukket den gamle låven opp langs veien. Snø overalt, men foran de store tunge låvedøra var det en glippe under hvor vi kunne krype inn.
Selv om det var lyst ute, var det ganske mørkt inne på låven, siden det ikke var vindu. Kasper synes allerede at det var skummelt her, og kom krypende etter meg bare halvparten så høy.
Høyt oppe, over masse gammelt høy og masse støv og gammelt edderkoppspinn, klatret vi. Herfra kunne vi ha oversikt over låven. Jeg kunne vise han hullet i gulvet hvor grevlingen bor. Der planken er borte i veggen, som reven kommer inn å sover i det gamle høyet, og mange forskjellige katter som bruker å søke ly her.
Ja og ikke minst alle de hodeløse spøkelsemusene som bruker å fly gjennom her når det blir mørkt ute. Kasper satt musestille med store øyner å fulgte med på alle røverhistoriene mine.
Ja det var ikke fritt for at de ble litt i skumleste laget, eller for å si det slik, han hadde ikke mye høy i hatten.
Jeg tenker egentlig det er sånn omtrent 3 katteårs aldersgrense for å høre slike, ikke minst alle historiene om de hodeløse musespøkelsene, kanskje 3,5 katteårs aldersgrense på de.
Men nå var det helg, ikke blitt natt og alt for mye snø for at rev, grevling, katter eller musespøkelser orket og vasse helt hit. Så egentlig var det trygt å ta en snuse runde, eller egentlig var det Kasper som ville det, men jeg synes det var kjedelig og ville hjem. Så vi ble enig om at jeg kunne gå pusesakte hjemover, så skulle Kasper komme etter når det meste var ferdig snust.
Men det skjedde jo ikke, uansett hvor sakte jeg gikk, kom aldri Kasper hjem. Han ble i timesvis nede i låven.( Gps-spor i den røde sirkelen)
Når det begynte å bli mørkt ute, måtte jeg og mor gå på leting etter han igjen. Er jo tross alt en hel uke siden sist.
Jeg fikk på meg en sele, med lykt på, så jeg skulle gå først inn i låven å finne fram Kasper i mørket. Med lykta på ryggen i pelsen min, kunne mor se hvor jeg tok veien innover låven.
Og Kasper trodde sikkert at det var de hodeløse musespøkelsene som kom og hadde gjemt seg innerst inne bak alt som som kan finnes i en gammel låve, fast i ett gitter.
Men han var ikke redd, bare frykelig glad for å se kjente fjes, så mor løsnet hode forsiktig. og ga han en godbit, mens hun satte båndet på han.
Mor er bra heldig som har en slik ecellent sporpus, med super nese og to solide langlys midt i ett purrfekt pusefjes.
En bittelitt betutta Kasper, som neppe kommer til å spørre meg om flere spennende opplevelser på en stund.
Tror det holder med spennende pips telling hjemme på gården, en god stund fremover.
Iallefall til neste lørdag, så får vi se om jeg finner på noen nye helgesprell.
Joda jeg mjauet til han at alt jeg hadde fortalt om livet nede i låven var en pusehemmlighet, som ikke mor måtte få vite, da kom vi nemlig ikke til å få godis resten av året, om hun bare fikk en aldelse liten anelse om hva som kan skjer her nede.
En pusehemmlighet, er en pusehemmlighet.
Selv om Kasper var med meg i denne låven i høst, så i grunn burde han huske veien hjem.
Men siden det kanskje ble en litt for spennende opplevelse (og fortellinger), og trafikken langs veien, gjorde at han ikke turte å gå hjem alene.
Jeg mjauet til han at det er helt vanlig at unge katter som han, kan synes ting ute blir litt skummelt og ikke kan, eller tørr å gå hjem.
Vel hjemme, etter 6 timers tur på jakt etter litt for spennende opplevelser fikk vi servert beste kost, i skubbsultne pusemager.
Ja og Kasper synes det var greit å ligge helt inntil meg i kveld, sånn i tilfelle han skulle få mareritt om dagens opplevelse eller kanskje ett par hodeløse musespøkelser kunne komme snikende.
Og som ansvarsfull Storebror var det helt i orden, iallefall i dag.
Tenkte jeg skulle dele ett tips til dere, ett fisketips.
Da har jeg ikke tenkt å potere ned hvilke vann jeg ser mest fisk i, eller hvordan dupp jeg liker å jakte mest på. Eller isfiske siden det er vinter.
Her er det mjauing om fisketur i fiskebutikken
Ett aldeles lite mattips.
I mange fiskebutikker eller fiskedisker blir det mye avskjer av (hvit) fisk som går rett i søppla, det er ikke godt nok til menneskemat.
Men det er mer godt nok til kattematluksusmiddag!
Neste gang du sender matmor eller matfar i butikken, så kan du spørre om de ikke kan høre i deres lokale fiskedisk etter avskjer av (hvit)fisk som katten kan spise, og noen har kanskje kattefisk.( må være fersk fisk, ikke kryddret, saltet ol)
Dette er jo mat som uansett går i søppla, som kan gi deilig fisk til kattemiddag i dagesvis. Noen butikker gir det bort, andre tar en symbolsk liten sum. Vi har sett noen fiskeutsalg har faktisk kattefisk for en rimelig penge.
Uansett er det ett billig og ekstra godt måltid for pus. Bedre å bruke man opp mest mulig av fisken, enn at det hadde havnet i søppla. Det er jo helt unødvending når det er noen som kan kose seg med “restene” etter menneskene.
Mens jeg vet jo at det inni posen delikatessene finnes.
En siste sjekk før den skal kokes litt.
Og en dobbelsjekk!
Kok fisken opp i vann, (uten salt og alt annet)
15 minutter så er middagen klar til å smakes på,. Husk å avkjøle den litt.
Kan fryses ned i små posjoner i poser, så kan det tas opp enkle middager, å tine litt og så er den klar til å spises.
Hos oss fjernes det meste av bein, så det er kun fiskekjøtt, skinn ol som brukes til kattematmiddag.
Og når eierene er på fisketur i butikken, kan du jo be de kjøpe med 1 eller 2 reker til dessert kanskje?
Takk for all omtanke, har gjort mitt beste for å mjaue videre til Kasper alle de hyggelige meldingene.
Nå er iallefall Kasper blitt ganske normal inne, koser seg og spiser. Men skal helst sitte oppå mor i en hver anledning. Så hun kunne jeg liksågodt ha hengt ett skilt på som står “opptatt inntil videre”.
Men ut vil han ikke, nærmer seg ikke en gang kattedøra.
Men i dag var han med mor ut, ville ikke gå selv, bare sitte på skuldra og ha god utsikt alle veier. Nede med pipsene hoppet han ned og gikk litt rundt å snuste i all nysnøen som er kommet.
Vi lekte bittelitt, før mor kom å ga meg gult kort fordi jeg var for vilter med han, og han begynte å føle seg utrygg. Så da lot jeg han bare tusle litt rundt, mens jeg satte meg ned å slikket bort all snøen under potene mine.
Det kjørte forbi både traktorer og snøfresere, uten at Kasper brydde seg, så da mente mor at det var iallefall ikke de som hadde skremt Kasper i helga.
Plutselig ble Kasper opptatt med noe i snøen og helt stiv i kroppen. Jeg reiste meg opp og kikket bort på Kasper. Han la ørene rett ut og bak, før han tok tilfart helt nede på grusen under all snøen og for som en strek over gårdsplassen, og retning katteluka.
Rapportøren, han som befant seg i fra sofaen, sa at når katteluka flippflappet igjen, var Kasper allerede kommet i motsatt ende i huset. Og når mor kom inn satt han storøyd bak en (den eneste) planten. Føltes sikkert som han gjemte seg i jungelen. Noe han mente var helt nødvendig.
Sporene han hadde oppdaget, var en fremmed katt. Så tipper at det var ett dyr som hadde skremt Kasper i helga, nok en gang.
Kasper synes nok det blir lange dager og kjeder seg litt. Han er stadig å sjekker om jeg sover, forstyrrer han meg, skyver (kremt) jeg forsiktig unna med poten min. Alt etter humøret mitt da, er jeg uthvilt, blir det lek.
Når mor synes jeg blir for voldsom, deles det ut både gule og røde kort her. Og drar jeg på meg en utvisning, blir jeg plassert i kurven min igjen.
Kasper får litt mye oppmerksomhet og godis, det blir nesten litt i meste laget, skal jeg være ærlig.
Stadig vekk er han å plinger i bjella si og vil ha en snacks eller bare kos. Tror den dagen han ikke plinger i bjella, da er han alvorlig syk.
Når mor skal prøve å jobbe, henger han fast i låret, mjauer og tungen er nesten midt oppe på panna. Egentlig kalles det for tigging, men mor kalle det for sjarmtroll.
Og jeg vet det finnes ganske mange slags troll, så det er sikkert en riktig beskrivelse av en slik ufordragelig adferd. Det er iallefall ikke jeg som har lært han dette, det må være en medfødt egenskap kanskje.
Og han er kommet i drift i varelagret, og poterer ut nye ordrer, stadig vekk, men på sin måte da.
Men storsett sovner han av, han sov nesten hele søndagen og store deler av mandagen. Så han har nok kjempet og slitt seg helt ut.
Men Kasper er med i stallen hver dag, det synes han alltid er veldig hyggelig, om det er kommet en ny ting eller noe har flyttet på seg, er han skikkelig skeptisk. Som når mor hadde kastet fra seg vottene i høyet, da måtte han både frese og skyte rygg til de, de virket skumle.
Så vi er ganske sikkert på at det ikke var et kjøretøy som hadde skremt han, for ullvotter og en traktor med snøfreser er ikke så veldig like.
Mor og Kasper har hatt seg en gåtur inni mellom, da tripper han fornøyd, helt til han kommer til gårdsplassen, da piler han inn med mor på slep.
Men ikke gjennom katteluka da. Tror jeg faktisk Kapser også skjønner at mor ikke kommer seg gjennom der, hadde nok sprengt hele luka og vel så det!
Ja og jeg selv, tar selvfølgelig ansvar med å ha kontroll på det meste. Har nå fått innstallert ett skikkelig utsiktspost. Er jo håpløst mye med snø, så jeg kan jo ikke se mer en rett i inn i snøskalver og hauger. Har jo heller ikke fått hatt inspeksjon nede hos naboen på ukesvis, men fra den nye utsiktposten kan jeg ha kontroll med naboen også!
Her kan jeg sitte i evigheter, skikkelig bra utsikt. Ser så lang øye rekker, og har oppdaget at hele området er like snøfylt som hjemme.
Det er rett og slett så mye snø nå, at jeg kan bruke halvparten av puseonghuset sine vinduer som store og romslige katteluker. Helt genialt, tenkt å sitte å halvsove på sofaryggen og småtitte ut vinduet. Så kommer jeg plutselig på at jeg vil ut, mjauer litt og da kommer det løpende noen (nevner ingen navn) og åpner. De vet nemlig at kommer de ikke med en gang blir det jamring, først litt, med deretter kommanderende høyt.
Og når jeg er ute, trenger jeg ikke å gå til min vanlige katteluke, på andre siden av huset. Bare går til nærmeste vindu, og gnikker de kalde potene opp og ned på vinduet.
Mor sider høres nesten ut som når man gnikker isopor på vinduet for de som har prøvd det, og det har ikke hun, men potene virker på samme vis.
Ett øyeblikk – så er man innadørs.
Gårdagen begynte som alle andre dager, masse mer snø ute. Vi begge to maste på at mor måtte være med ut.
Og omtrent klokka 11 gikk jeg og Kasper ut, mens mor kledde på seg. Men før mor hadde knytt skolissene kom jeg inn igjen for å se hvorfor hun somlet slik.
Ute snødde det fortsatt, traktorene kjørete hektisk forbi, og noen er ute å løper med hunden sin ser jeg i fra kjøkkenvinduet. Hoppet ned fra benken og løp ut i gangen til mor, som mente jeg maste og hun dyttet meg i stompen, ut døra foran henne.
Vi ropte på Kasper ute, men han var nok sikkert nede hos pipsen, så vi gikk ned dit å kikket. Ingen Kasper, men vi ga pipsen mat på alle bord og studerte de en stund, før vi skulle gå å måke opp stien til meg og Kasper.
Mor ropte på Kasper enda en gang, vi sto helt stille og hørte etter den lille bjella hans. Men hørte ikke noe, bare alle pipsene som kvitret fornøyd.
Nei sier mor, kanskje han er løpt inn etter deg, og ikke sett vi er ute kanskje? Så hun gikk inn å sjekket kattedøra, men der var det ingen som har gått inn.
Hun kom tilbake til meg og spaden, kikket forundret på meg, og spurte om ikke jeg hørte noe?
Han kan jo ikke være så langt unna med all denne snøen.
Nei jeg sjekker Gps’en, sier hun, mens hun drar telefon opp av lomma. Gps søker og søker.
Så rart sier hun, Kasper må være inne en plass, siden den sliter med å få signal. Etter flere søk, viser den at Kasper er under terrassen.
Vi går begge to, mor foran og jeg etter, å kikker i snøen rundt terrassen. Det er ingen spor som viser at han er tuslet under der, men ett spor som stopper 1 meter fra terrasen. Mor roper på han , men hører ingenting.
Vi går begge opp av stien og på terrassen. Jeg mjauer litt høyt, og da hører vi plutselig bjella hans, to små svake plingeling.
Så da viste gps rett, han er altså bare under terrassen, og mor sier han har sikkert fanget en mus som han driver på med og vil være i fred.
Så hun går ut, å måker på stien vår.
Jeg sitter på terrassen og hopper opp gelendret og mjauer bortover til mor flere ganger. Jeg hører nemlig ingen musepiping under terrassen.
Mor setter ifra seg spaden, godt ned i snøen og kommer tilbake. Hva er det Jesper sier hun, og drar opp en pose godis og deler en bit til meg.
Kanskje Kasper vil ha godis istedet for mus sier hun og rasler med posen, ingen lyd. Så rart, kanskje han er ute å leter etter ny mus og søker han opp på gpsen.
Neida han er der enda sier hun, så rart at han ikke kommer fram, med trappen opp til terassen har vi ei lita åpning nemlig.
Mor henter yndlingsleken til Kasper og rasler med den, da hører hun plutselig to svake plingling lyder i bjella hans, så blir det stille igjen. Veldig rart at han ikke kommer, sier hun.
Mor begynner å bli tankefull og det er jeg også. Det har gått en hel time og han ikke har kommet frem fra gjemmestedet sitt, rett under bena på oss.
Nei sier mor, dette var utrolig rart, og henter spaden sin og graver en tunnel i all snøen bort til terrassen fra stien vår. Jeg tror bare vi må sjekke hva det er han driver på med slags hemmeligheter under der sier hun mens snøføyken står høyt i luften for hvert spatak hun tar.
Rene snøfreseren altså.
Helt sikkert på at de bilene som passerte ble storimponert over effektiv snåmåking oppe i Løten.
Etterhvert når hun frem gjennom all snøen og får en liten åpning på 10×20 cm å legger seg på magen for å kikke under terrassen, men med snø rundt over alt kommer det ingen lys inn og det er helt mørkt, mor løper inn etter lommelykt.
Kommer løpende tilbake like fort, legger seg ned og lyser og lyser, men ingen Kasper. Hun setter seg opp igjen og ser på meg, så rart sier hun. Og tar opp mobilen og søker etter han på gpsen igjen…gpsen søker og søker. Liker dårlige signaler sier hun.
Men han har ikke rørt seg på en time nå, og han skal være under her, men jeg ser han ikke, og det er ingen gjemmesteder, bare en gammel slange som han umulig kan gjemme seg bak. Mor søker og søker på gps, for den må jo vise feil mener hun. Han er jo ikke under der.
Mor ser litt fortvilet ut. Og snakker bare høyt, alt hun tenker.
Han er ikke dukket opp noen andre steder, bjella hørte vi under der. Gps har dårlige signaler i over 1 time nå og han han har sittet i ro i like lang tid. og alle triks som gjør at han alltid kommer løpende fungerer ikke.
Mor sier at noe er alvorlig galt, han sitter fast en plass under her, det er hun helt sikker på nå. Men mor klarer ikke å kryper under, fordi det er så trangt, men lyst med lykten og selv med godt lys er han ikke å se.
Jeg legger med ned på magen og kryper under terrassen gjennom den lille trange åpningen, snuser rundt kantene og langs den vannledningen, helt borte med veggen er en bjelke som jeg legger meg ned ved og titter under, mor lyser med lykten i stompen min, og roper etter meg. Under der ligger Kasper helt i klem, mellom bjelken og den stivfrosne sanden, og livløs.
Han bare ligger der, bryr seg ikke om at jeg har funnet han. Øynene er helt lukket og ikke en muskel rører seg. Jeg ligger helt i ro her, mens jeg hører mor roper og roper.
Tror mor skjønner hva som er skjedd, og begynnner å grave en helt annen plass, gjennom metervis med snø. Helt inn til husveggen der bjelken er.
Mor graver og graver, det går sikkert fort, men det virker som en evighet.
Der vi så de sporene som sluttet, har nemlig kasper løpt i panikk og hoppet et tigerhopp under terrasen, men dessverre helt inne med husveggen i en trang gang mellom grunnmur og en bærebjelke, i spranget hadde han tatt med seg en stor snøklump som trillet etter han og dekket både spor og la seg rett foran hullet.
Om sommeren kan vi nemlig løpe rett gjennom her, eller over bjelken uten problem. Men Kasper har tydeligvis løpt i panikk og ikke tenkt seg om.
Endelig hadde mor gavd seg gjennom flere meter med snø og helt fram til husveggen, en glippe på noen ti cm, lyste hun med lykten sin, på den ene siden lyste hun på meg og på andre siden så hun Kasper sin bakdel, og kunne se hva som hadde skjedd, Kasper hadde prøvd å krype under bjelken, men med frosen sand og stein, hadde han blitt sittende bom fast.
Mor så også at det var ingen liv i Kasper, men han var så langt borte at hun umulig kunne får tak i han. Hun kastet en liten isball innover så den traff på bakdelen hans som stakk fram, men ingen reaksjon.
“Farsken” og noen andre ord, som jeg ikke skal gjengi her, hørte jeg ganske tydelig der ute.
Mor var sikker på at han var død, han virket helt stiv og ingen reaksjon eller bevegelse. Hun var helt sikker på at han var kvelt slik som han satt fast og lå.
I denne lille glippen mellom bjelken og grunnmuren hadde han kommet seg inn, å krøpet seg fast
.
Sanden var hard og frosset, hadde han kjempet lenge for å komme seg løs. Oppgravd is/sand og svarte poter som viste hvor mye han hadde kjempet for å komme løs, til han tilslutt hadde bare hadde gitt opp og lå der livløs.
Jeg krøp bort til mor som satt utenfor, i en telefonsamtale, hørte bare at Kasper var sannsynligvis død og satt fast under terrassen, og hun måtte ha en sag så hun fikk han opp.
Men jeg kunne jo egentlig mjaue at han var jo ikke død, bare nesten i såfall. Men han satt bom bom fast, men mor hverken forsto eller hørte etter.
Far kom med en elektrisk sag og fjernet 1 planke akkurat der mor pekte.
Og mumlet at hva vi katter klarer å få til, mens hun lurte på om det var den løshunden eller traktoren som hadde skremt han ditt. Men akkurat nå var det helt uvesentlig og det får vi aldri vite noe som helst om.
Straks planken var løs, mor lå klar på kne, stakk hånden ned og under bjelken og lirket bort noen fast frosne steiner før hun tok å lirket løs hodet hans, og gpsen som hang løst på siden av halsen, lyste knallrødt, så mor skulle se han i mørket.
Plutselig snudde hun seg, og sa han var varm, og levende. Det hadde ingen trodd slik som han lå, alle var sikker på at den lille røde pelsen som lå nede i hullet var både død og stivnet.
Plutselig ble det liv i han og mor som trodde han var død, var ikke forberedt på å holde han fast, og i det hode kom løs, stakk han.
Ganske fortumlet, sjokk, og ikke for å glemme saga som nok hadde skremt vettet av han, han som ikke liker støvsuger en gang.
Dette ble nok traumatisk x10 og ikke rart han fant det beste å rømme hele området.
Flere planker måtte fjernes for å finne Kasper, vi viste jo ennå ikke om han var skadet på noen vis, så selv om han var kommet seg løs, så ble det fortsatt leteaksjon. Jeg satt høyt oppe på terrassemøblene med full oversikt. Men nå var det liv i gpsen, og han var i bevegelse, så han var iallefall bevegelig.
Men nå hadde telefon til mor kommet til smertegrensen for hvor mye snø og fuktighet den tålte og sluttet å virke, men heldigvis så hun på gps hvor Kasper var på tur og fikk slått på lydsignalet på gps. Så gpsen begynte å pipe rett etter at telefon ble helt svart. Da piper gpsen i noen minutter.
Inne i ett gammelt skur kom det pipelyder, som avslørte hvor han hadde stukket seg bort å gjemt seg. Hele skuret ble endevendt før man klarte å finne Kasper.
Ingen som kunne skjønne hvor liten en 4 kg katt kan bli, når den blir redd. Innerst inne i ett bittelite hull, under mengder med isolasjon, materialer og diverse annet, ble verdens minste 4 kg katt med de største svarte øynene løftet fram. Han skalv så mye at han ristet i armene til mor.
Da bar det rett hjem og inn, og katteluken ble låst og sjekkt minst 10 ganger at det var låst. Men ingen fare for at han skulle stikke ut. Han sprang bare på loftet og alle plasser han kunne stikke seg under eller lengst mulig bort.
Når mor kom inne, ble han hentet fram og på med sele og bånd, så måtte han bare holde seg i ro sammen med oss. Nå var han akkurat like redd som når han kom til oss, iallefall nesten.
Egentlig var han skikkelig trøtt, men klarte ikke å slappe av for å sove. Mor vasket han i fjeset og potene hans for sand og møkk, og lot han få slappe av så godt som han klarte.
Han vil ikke spise eller drikke, og ikke lett å sove om man er sulten, men mor har ett triks. Så det ble biltur på butikken og fiskemåltid på Kasper.
Når han fikk snuse på fiskepakken sin, kom de vanlige Kasper øynene tilbake, nysgjerrige og spent på servering.
Kanskje han plutselig kjente at han ikke hadde spist på ett halvt døgn og egentlig var skrubbsulten.
Nykokt fisk, fikk Kasper ut av sjokktilstanden og hans gode gamle vesen kom tilbake. Har vel alltid vist at fisk er sunt, men at det skal ha slike helbredene virkning er jo utrolig. og heldigvis var det en god posjon til meg også.
Hadde jo bidratt såpass mye at jeg fikk min heltemiddag. og den smakte himmelsk, selv med alle slurpe og slafselydene til Kapser som slukte maten sin.
Da var Kasper mett og ganske fornøyd, og begynte jeg å lure på om mor hadde sovemedisin i fisken, for Kasper sovnet tvert. Jeg kjente heldigvis vis ikke antydning til noen tilsetninger selv om det var godt å rulle seg sammen i kurven min, med masse god fisk i magen etter en hektisk dag,
Mor vekte han en gang til før det ble kveld, bare for å være sikker på at alt var som det skulle med Kasper. Selv om han ikke skjønte helt vitsen når han sov så godt, men når hun raslet med godisposen ble han i allefall lys våken og skjnte godt hvorfor det var viktig å våkne, så ikke jeg spiste opp alle bitene.
Han sov som godt hele natten igjennom, og det gjorde nok godt i en sliten kattekropp.
I dag virker alt som normalt, iallefall nesten, han vil ikke ut, men etter noen dager så er nok han tilbake i full vigør, både inne og ute.
Nå skal han iallefall få være med oss på tur ut i sele og bånd, så han får luftet hodet sitt litt og frisk luft i nesen.
Iallfall, uten gps, så hadde vi, som de aller fleste slått oss til ro med at han driver sikkert på med ett eller annet lurt under der. Og avventet med at han var der og kom nok frem etterhvert. Men i stedet hadde vi nok mistet han, så nært og likevel langt unna.
Hvor lenge til han kunne ha ligget der før han hadde omkommet, får vi aldri svar på, heldigvis. Vi har så mye felles aktivitet her, at når en ikke dukker opp, så er ikke ting som det bør være, og gps kunne gi oss nok svar, til at vi ikke ventet lenger med å sette i gang en aldeles liten redningsaksjon og fikk Kapser løs og ut, med iallefall 8 liv i behold.
Kasper er ikke den eneste som har opplevd noe slikt, det er det garantert flere katter som gjør, og dessverre mange med en annet utfall.
Stol på magefølelsen og stopp aldri å let.
Har du noen ganger truffet en ekte helt?
Kanskje du har gjort det uten å vite om det?
Jobber jo hektisk med å finne årets dyrehelt, les mer om Årets Dyrehelt HER
Hva er en helt?
Det har jeg lurt litt på, noen kjappe potetrykk på med datamusa, kom følgende svar:
Helt eller heltinne er en betegnelse på en særdeles beundringsverdig purrson som har utført en stor dåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse, det vil si heltemot, for et større gode.
Nå jeg har ligget litt i gokurven min å grublet litt på dette, jeg tror det finnes mange ulike helter, så jeg er helt sikker på at alle sammen kjenner en, kanskje flere store eller små helter.
For det gjør jeg.
Faktisk så har alle har vært en helt en eller annen gang, noen kanskje flere ganger.
Kasper har vært en liten helt, som første gangen han kom hjem med den store musa.
Eller da musa kom flaksende over stuebordet og gikk inn for landing, retning vår pizzagjest, tok Kasper en skikkelig tigersats, så gulvteppet krøllet seg bortover gulvet. Heldigvis så snappet Kasper musa i lufta og det som kunne blitt en skikkelig kattastrofe, ble til en heltdåd.
Garantert!. Den historien kan du lese mer om her: Kaspers heltedåd
Eller dyrlegene, som utfører heltedåder hver dag, kanskje de ikke alltid tenker over det, men for pelspasientene er jobben de gjør, viktig.
Noen som gjør litt ekstra for en nabo, venn eller familiemedlem, kanskje man ikke tror det er så mye eller tar så lang tid, men for den som får hjelp eller besøk kan det bety alt i verden.
Jeg er jo hos naboen å hjelper han med musefangst, jeg er helt sikkert på at fruen i huset synes jeg er en skikkelig helt.
De jeg har truffet på min vei, som er alvolig syk, som kjemper hver dag mot smerter eller sykdom, de synes jeg er noen skikkelige helter.
Man trenger rett å slett ikke å klatre på fjelltopper eller lage verdensrekorder for å bli en helt. Jeg synes bare du eller noen gjør en dag, en time, ett øyeblikk litt bedre, og mer verdifullt for andre, så er man en helt eller heltinne.
Det er akkurat her kjæledyrene kommer inn i mine tanker, alle hunder, katter, hester, kaniner, fugler og fisker og alle andre typer kjæledyr,
Alle disse gjør dagene litt anderledes, minnefull med gode øyeblikk og opplevelser for eierene eller andre.
Kanskje noen kjæledyr har egenskaper som kan hjelpe eierne, andre mennesker eller dyr. Det finnes besøksdyr, terapidyr, ettersøksdyr og mange andre dyreyrker, alle disse gjør viktige jobber, som ikke alltid er like synlig
I fjor vant Terapihesten Liva, det kan du lese mer om heren liten flott hest som skaper store gleder, og hygge med sitt vennlige vesen rundt om, på sin ferd.
Så er det alle vi hverdagsheltene, som bidrar hjemme til matmor/far eller andre dyr med gode øyeblikk, små og store heltedåder. Alt fra å være selskap, til å pakke ut av handleposene, iallefall sjekke handleposene. Ligge på fanget og kose oss, når matmor/far er syk eller trenger litt pelsterapi. Det er vi eksperter på, det er jo derfor vi har yrkestittelen “kjæledyr”.
Noen dyr hjelper andre dyr som trenger litt omsorg i sin hverdag. For det er ikke bare mennesker som trenger omsorg, det trenger alle sammen. Vi dyr er ofte ganske flinke på ta oss tid til omsorg, når noen trenger litt ekstra støtte. Men de aller fleste pelsheltene hører vi ikke noe om, de får heller aldri den heder og ære som de har fortjent.
Heldgivis så har Agria Dyreforsikring en årlig kåring av Norges Dyrehelter, det gir oss muligheten til å hedre alle disse pelsheltene som gjør en innsats i samfunnet, for enkelte mennesker eller dyr.
Hver uke fremover, helt fram til midten av mars kåres en delvinner som blir med helt til slutt i den store finalen om å bli årets store dyrehelt 2018.
Endelig kan vi få vist hvor mye en hund, en hest, en katt eller gris kan gjøre og bety i sitt miljø, og gi de den oppmerksomheten de fortjener. Det er tross alt veldig viktig å vise til alle hvor stor del i livet og hverdagen kjæledyr er for veldig mange mennesker.
Denne kampanjen er støttet av Norsk Kennel Klub, Norges Rytterforbund og Norske Rasekatters Riksforbund.
4 helt forskjellige heltedåder og helter, men alle viser stor omsorg og trygghet. Hver dag gjør de til en litt bedre dag for andre mennesker eller dyr.
Alle helter fortjener å få bli satt pris på uansett om det er en stor eller liten heltedåd. Årets Dyrehelt er eneste pelsvennlige showet, som hedrer våre pelsvenner for innsatsen i samfunnet.
Fine premier er det også:
Kr. 5000,- til et valgfritt veldedig formål til glede og trivsel for dyr og dyrevenner
Premiepakke fra Agria med praktiske produkter til dyr og eier til en verdi av kr. 1500.-
1 års abonnement på Hestesport
1 års abonnement på Aristokatt
Gavekort på 1500,- i NKKs nettbutikk
1 års medlemskap i NKK inkludert 1 års abonnement på Hundesport
Dersom dyret er med i en klubb tilknyttet NKK, NRR eller NRYF får klubben kr. 5000,-
En kalender fra Jesperpus
Jeg både stolt og glad for å få lov å ha det ærefulle oppdraget med å kåre årets dyrehelt. En viktig kåring som prissetter dyrenes innsats i samfunnet på en postiv og et verdifull engasjement.
Vi gleder oss til å lese alle de flotte historiene som kommer inn. Noen må jeg jo mjaue høyt til Kasper når han ligger i kurven sin.
Nå jeg håper på mange flere nominasjoner av alle typer dyr som bidrar, men er jo selvsagt veldig glad for kattenominajsoner.
Kjenner du til noen dyr som fortjener å bli nominert?
Da sitter jeg klar, å leser, bare å meld inn den du mener er en dyrehelt via denne linken,NOMINAJON ÅRETS DYREHELT
Vil du være med på fjelltur?
Alt for slitsom, tenker du?
Neida ingen problem, har filmet en snutt fra en av turene mine, så du kan sitte trygt og varmt hjemme i gostolen,
å likevel være med.
