Hvem skal ha ansvaret for alle hjemløse katter.

Ifølge statistikken er det ca. 700 000 eide katter i Norge, i tillegg øker katteholdet med 10 000 individ hver år i Norge.
Det vil si at det er blitt  100 000 flere katter 10 siste årene. 

Det er et sted mellom 50 000 og 100 000 hjemløse katter i landet, men sannsynligvis er antallet nærmere 100 000 enn 50 000.
Hva ville skjedd om det gikk 50 000 hjemløse og eierløse hester rundt i  Norge, eller at det gikk 40 000 hunder vinteren i møte uten en eier, eller ett hjem, eller at det var 60 000 griser som ikke hadde det bra?

Da hadde mattilsynet grepet inn, eller igangsatt strakstiltak.

Jeg bare undrer på om gamle myter og holdningen til kattens egenverdi fortsatt henger igjen i de byråkratiske kriker og kroker, hos etater og departementer som skal jobbe for godt dyrevelferd i Norge?

For det føles slik.

Hos de frivillige dyrevernorganisasjonene øker arbeidet med problematikken rundt hjemløse og eierløse katter for hvert år, ikke bare i antall, men også i omfang.
Problematikken strekker seg gjennom hele året. Hjemløse katter er ikke bare et sommerfenomen pga. feriedumping.  Mottakene er fulle hele året, folk sliter seg ut,  og organisasjonene sliter økonomisk for å klare å dekke alle utgiftene til hjemløse katter.

Det er ikke et pusterom å få etter all organiseringen rundt de kattene som allerede er under behandling, i tillegg til  drift av organisasjonen. Mellom 90 og 95 % av de dyrene som kommer inn er katter, noen få kaniner, hunder og andre dyr.

Disse frivillige havner i en vond sirkel av bekymringer for økonomi, syke katter, katter de ikke får hjulpet, transport, tid, husrom, utstyr, utbrenthet, veterinærbesøk, fosterhjem ……….  arbeidslista er lang.

Er det riktig at frivillige skal jobbe dugnad, for å gi hjemløse kattene det livet de fortjener, fordi samfunnet svikter kattene?

For det er et offentlig problem når det er så mange katter som lider, er uten eier, ett omsorgsfullt hjem og katteeiere ikke tar ansvar for kattene sine, med blant annet ID-merking og kastrering.

Når blir problematikken stor nok for at det offentlige kan bidra mer og tydeligere, også med lovendringer? 150 000?, 200 000?, 500 000 hjemløse katter?  Skal ikke  Norge være best på dyrevelferd?

Katten er  Norges mest populære og utbredte kjæledyr.  Katten er blitt mer inkludert i familien og får bo inne som et familiemedlem.  Men dessverre  topper katten også statistikken over hjemløse dyr, atferdsproblematikk, og mishandlete dyr.
Det beviser at de gamle mytene om at katten kan klare seg selv, er verdiløse, dårlig kunnskap om kattens adferd og behov er fremdeles velfungerende holdninger selv i 2018

Det finnes katteeiere som man ikke når frem til med informasjon og holdingskampanjer. Disse bidrar til inntrykket av at katten er en “yndet” gjenstand helt uten egenverdi,  forsatt får leve videre, uansett hvor mye man strekker potene i været og snuten frem for å bli mer synlig og hørt.
Vet ikke hvor høyt man må vifte med potene og stikke snuten frem i samfunnet forøvrig  og hos det statlige organet, som skal fremme dyrevelferd i landet, – mattilsynet, for å bli sett og hørt tydeligere.

Det burde ikke være tvil om at det offentlige må klare å finne bedre løsninger og virkemidler, som bidrar til at situasjonen og problematikken rundt hjemløse katter minsker.
Private og organisasjoner roper om hjelp. Men møter til delvis stengte dører, og  lukkede ører.
Joda det er oppe til debatt, i aviser, media og andre forum, men det stopper der.  Og slik har det vært i årevis.

Man ønsker handlekraft, ikke bare ord eller bortforklaringer.

I de politiske korridorene er det noen som  ønsker å gjøre en innsats for å få f.eks. en lovpålagt ID-merking. Men de drukner i andre saker som har større økonomiske verdier i velferdsstaten Norge.

Er det vilje og tiltak finnes pengene.
Mattilsynet klarer å skaffe eller igangsette tiltak for sanering av villrein,  tiltak i husdyrproduksjon for å bedre dyrevelferden, tiltak i oppdrettsnæringen,  tiltak for å hindre viltpåkjørsler, og tiltak innad i mattilsynet, når det er behov.
Selv om det er dyreproduksjoner med matproduksjon og ikke en vakker pelsglede, så er egenverdien til individet, uansett om det er en laks, elg eller en katt like viktig.

Så tiltak blir gjort om det er vanskjøtsel i dyrehold, uansett, enten til fjells, hav eller på land.
Når kommer tiltakene for hjemløse katter?

Det holder ikke lenger med bare holdningskampanjer, som mattilsynet alltid fremhever og holder varmt om hjertet sitt.
Tilsynet har  produsert mange artikler med katte informasjon som dette i årevis som f.eks. HER (link til mattilsynet)

Regner med dere vet hvor mange 100 000 sider det finnes med slike sider på internett?
Vi katter trenger sterkere kort fra dere, det er nemlig dere som sitter på de kortene som kan gjøre samfunnsendringer og bedring for velferden til hjemløse katter. Det er Mattilsynet som skal gi faglige  råd til Landbruks- og matdepartementet, politikere og rådgiverer.  Formidler dere videre at det er et økende problem med hjemløse katter i Norge?

Det er mattilsynet som har ansvaret for å at dyrevelferdsloven følges, og det må gjelde alle dyrene.
Vi trenger andre tiltak, effektive tiltak, lovendringer, f.eks pålagt idmerking/ kasterering – i tillegg til holdningskampanjene.
Dere vet at katteiere, store og små organisasjoner,  politikere, kommuner og veterinærer ønsker lovpålagt ID-merking.
Men gang på gang tør ikke mattilsynet å ta tak i dette tiltaket, de sier klart og tydelig nei.
– p.g.a.  av kostnadene. ( i ett av verdens rikeste land, i fjor ble dyrevern.org fratatt stasstøtte)
– Håndhevelse. (Selv om det vises til mange fordeler med lovpålagt ID-merking.)
– Overtredelseproblematikken (man får aldri alle til å gjennomføre kravene, men det blir garantert en bedring).

Lovpålagt idmerking ble utredet i 2009, det er 10 år siden. Ingen bedring er skjedd, tross at det er gjennomført noen holdningskampanjer gjennom mattilsynet, og mange andre organisasjoner driver med katteopplysning flere ganger årlig.  Mye er blitt bedre, men problemet med hjemløse katter har økt. Er det da ikke på tide med ny evaluering og nye virkemidler?

Glemmer mattilsynet de hjemløse kattene i sine egne planer og rapporter?
Eller problemt stort nok?

I strategiplanen 2015 – 2020 er ikke katten nevnt med ett ord.
Mattilsynet har som slagord “Ett samfunn der mat er trygg og dyr har det godt”.
Mattilsynet skal arbeide for følgende mål: “fremme god dyrevelferd og respekt for dyr”.
Det er i tillegg flere målsettinger, samfunnsoppdrag og strategier som tilsier at det også burde gjøres endringer som kommer kattene og de hjemløse katten til gode. Med ca 300 000 husstander med katt i Norge må man vel kunne si at katten og katteeiere er en del av det norske samfunnet.

I årsrapporten 2017 til Mattilsynet  er heller ikke hjemløsproblematikken hos kattbestanden nevnt.
Ordet katt finner man 5 ganger i rapporten, 1 gang i forbindelse med import av hund og katt, 4 ganger i forbindelse med diverse skatter  i årsregnskapet.
Jeg håper virkelig at man også i Mattilsynet får katt og problematikken med hjemløse katter mer synlig i sine journaler og rapporter. Jeg ser frem til den dagen årsrapporten inneholder nye tiltak for å bedre problematikken rundt hjemløse katter.

Vi trenger ikke at mattilsynets seksjonssjef for dyrevelferd som stiller opp i media å sier katter BØR kastreres og BØR ID-merkes før kattene skal ferdes utendørs.

Katten skal kastreres og ID-merkes før de slippes løs utendørs.

Kanskje det er noen som bør lese strategiplanen en gang til, og ta med seg punktene om å være konsekvent og tydelig. Eller er de bare feig og ikke tør å sette krav.
For det er det vi katter trenger, at katteiere får  krav om ID-merking og kastrering av katter som skal gå fritt utendørs.

Av alle de kattene som er eid i Norge, er det i underkant av 200 000 katter som er ID-merket,
Vi trenger mange flere katteeiere som idmerker kattene sine. Holdningskampanjer er ikke like effektiv som ett krav.

I artikkelen hos mattilsynet “hvordan unngå hjemløse katter,” skrives det flere tips og råd om tiltak, katteeiere og dyrekjære kan gjøre for å unngå hjemløse katter, i det  det ene punktet skriver mattilsynet:
-Vær oppmerksom på at du ved å ville være snill mot kattene og gi dem mat, veldig fort kan legge til rette for at noen få katter blir til en stor kattekoloni som ingen tar ansvaret for.

– “Ingen tar ansvar for”-
Det er jo ganske klart at når man i flg tilsynsveilder – katt, kan bli ansett som ansvarlig dyreholder om man gir katter i koloni omsorg, blir pålagt omsorgsansvaret, for fôring, stell, helsehjelp og annen oppfølging.
Da er det ingen private som tar ansvaret,  da må det offentlige som har ansvaret. Det må være tydeligere hvem som skal ta ansvar for slike kolonier.
En eller annen plass burde det være en tydelig veileder/retningslinjer på ansvaret for kattekolonier, unngå at de øker i omfang, helsetilstanden, sykdomsbehandlig og tilstedeværelse med foring og tilsyn, og evt. avliving om det er nødvending.

Skal folks holdninger i samfunnet endres, så må også øverste organisasjon for dyrevelferden på katt og alle andre dyr, være handlekraftig og finne andre virkningsfulle tiltak for å unngå hjemløs-problematikken hos kattebestanden og tiltak som ivaretar hjemløse katter, uten å drive rovdugnad på organisasjonsnorge og privatpersoner.

Så gå foran mattilsynet, ikke skyv ansvaret ut til andre.

Hjemløse katter er utfordrende sak, men ikke uløselig.
Pr. i dag virker det som det er for stor avstand mellom Hovedkontoret og til alle de som jobber med ute med hjemløse katter, som føler og ser problematikken så nært og brutalt. Det er som å jobbe 24/7 for en ledelse og ikke få fem øre i lønn, bare fornøyde kunder.
Lønnsomt for bedriften, men ikke særlig gode arbeidsvilkår for alle de som bidrar. Det skaper både motvilje og misnøye.

Hvor mange år og hvor mange flere katter må lide for at det skal bli mulig å prøve nye tiltak?
Har ikke alle de som bryr seg om kattene  prøvd å bidra i mange år?
Vi trenger ikke flere katter som:
Fryser hjel,
Sulter hjel,
Overproduserer katter,
Lider av skader og sykdom,
sprer sykdommer,
Vi trenger krav
og vi vil ha flere eide idmerket og kastrerte katter i omsorgsfulle hjem.

Tørr ikke mattilsynet å gjøre nye tiltak?

Bare undrer.
Mjau fra Jesperpus
–

Vintertiden er den vanskeligste årstiden for katten, katter dør unødvending av sult, kulde, frostskader, sykdommer.

Vinteren er kommet, men ikke snøen.
Bare kuldegrader.
Det er kaldt, så kaldt at det knitrer under potene, når vi tasser rundt territoriet vårt.

Det som var deilig, mykt og grønt, med pusenvis av dufter for noen måneder siden, har kledd seg i glinsende hvit frostdrakt, hvite krystaller, som glitrer i solstrålene.

Stråene er harde å tråkke på, og lydløse er de heller ikke.
Så alle musene hører når vi kommer tassende,  og alle fuglene sitter i trærne å ser på oss.
Hestene i hamningen står på andre siden av gjerdet, og lurer på hvor vi skal.

Alle stråene er harde og kalde, og snutene våre sniker seg i slalom mellom dem på turen langs åkerkanten.
Værhårene stryker borti de fleste.

Bare nesetippen klarer å styre unna de kalde stråene.
Men den blir kald uansett.
Sola varmer ikke lenger, selv om den så vidt stikker opp  bak de hvite grantoppene.
Og lufta er iskald.

Til og med lukta av sommeren er borte – fortrengt av kulda.

Men jeg tasser langs åkerkanten, som alltid, på jakt.
Kasper er også med, og løper litt foran og litt bak.

Plutselig er han oppe i ett tre, for deretter  i fullt firsprang i foran meg.
Og alltid full av spillopper, og fart…….  som vanlig.

Mens jeg går på min faste runde, først hoggormstein-ura er en yndet musehus plass.
Det er ikke vanskelig å høre hvor de kravler og piper nede mellom steinene.
Men ikke lett å få tak i  de, gjemt bak stein etter stein.

Her er det tålmodighet som gjelder.
Kan sitte i evigheter å vente.
Lydløs.

Hører på kjøttmeisen, som har det travelt med å sanke dagens matrasjon før mørket kommer sigende på.
Nøtteskrika roper borte i granskogen.

Det er sikkert Kasper hun har oppdaget.

Ekornfamilien  hopper på grenene på grantrærne
De gynger som om det er en trampoline.
Kanskje de bare leker, eller er på jakt etter nøtter de har hentet på fõringsplassen min hjemme.

Men  nå er det musene som gjelder.

Må jo få fangst før Kasper kommer,  og ikke drømme meg helt bort.

Men det blir fort kaldt.
Kald av å sitte i ro.
Kald av å sitte på den kalde steinene.
Kald av å være på musejakt.

For sola varmer jo ikke mer, og egentlig vet jeg det er lenge til den varmer igjen, må vente nesten helt til sommeren.

Kasper, tassen, derimot, bryr seg katten i om at det er kaldt, eller at det er lenge til sola skal varme igjen.

Han svimser litt hit og dit, eller omvendt.
Stopper noen ganger å snuser.
På frost,
På kalde strå.
På rim.
Og gjerne på nattens elgspor i tillegg,

Så det som var grønt og varmt med spennende dufter, er nå gode minner.

Det er nå blitt til brunt og hvitt og kaldt, noen steder til glitrende kunstverk.
Rundt hele mitt territorium.

Kveldsolen kaster glans, så av og til ser det ut som naturens galleri.

Men heldigvis er det kort vei hjem så jeg får varmet
snuten,
ørene,
potene.
Ja hele kroppen.

Da er jeg er klar igjen om en time eller 2.

Mjau fra Jesperpus

Nå kommer kulden og vinteren for fullt.
Fryser du?
Ja da kan jeg forsikre om at det gjør vi katter også.

Alle gjør tilpasninger til årets kaldeste måneder.
Bonden tar inn dyrene fra beite, hestene får komme i stallen, eller er ute med dekken på og i ly.

Hundene får lufteturer, kanskje med dekken / potesokker og får være inne mens eier er på jobb, noen er ute, men med tilgang til eget hus/ly.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mens katten må være ute, døgnet rundt, året rundt.
Den klarer seg selv sier folk. 
Men det stemmer aldeles ikke.

Det er like usant, som om at – “om du vinker til nordlyset så kommer det å tar deg”.
– en gammel myte som henger igjen fra den tiden folk ikke visste bedre,  eller brydde seg om å forstå kattens atferd og behov. 

Katter er tilpasset varmere klima enn hva vi har i Norge.

Selv om katter setter en pels som er tykkere om vinteren, så har ikke denne pelsen de samme egenskapene som pelsen til de dyrene som er tilpasset norsk vinter og polare strøk, som f.eks. hjort, elg, rein, rev.
Kattens pels er mer tilpasset for å holde varmen ute, enn å holde den inne. Akkuart som andre dyr som kommer fra varmere strøk, som katten opprinnelig gjør. 
Regn, kulde og vind er veldig utfordrende for en kattepels. 

Er det kaldt, så fryser katten.

Du som katteeiere må tilrettelegge for at din katt skal ha tilgang til sted å kunne søke tilflukt fra kulde, vær og farer, når katten selv ønsker det.
Det skal være tilpasset slik at det er innbydende for katten, og innredes slik at katten kan oppholde seg, uten å må bruke masse energi for mye å opprettholde kroppsvarmen, og kunne føle seg trygg for farer og ubehag.

Akkurat som en hundeeier, ingen slipper bare ut hunden og regner med den kan søke ly i en åpen garasje i nabolaget, eller finner seg noe mat i en søppelkasse å spise?

Har du ikke katteluke til pus, og er borte store deler av dagen, må du gjøre egne tiltak på ditt bosted som pus kan søke tilflukt i. Ikke forvent at pus skal kunne ta i bruk naboen sin garasje, uthus eller låve for å skjerme seg for vær og vind.

Det er din pus og din plikt.

Din pus skal kunne finne et lunt sted på sitt  hjemsted, for å få varme, hvile, spise og drikke og søke tilflukt.

Det vil si at det er ikke godt nok å å ha en uisolert bygning (garasje/låve) som pus skal søke ly i, det må det være et sted, en kasse som er stor nok til at katten kan ligge naturlig, og som er lunt nok til at katten ikke fryser.

Katter som er utestengt fra bolighusets fasiliteter, har krav til en bedre egnet liggeplass tilgjengelig ute, enn katter som kan gå inn og ut av f.eks. en katteluke.

Utepuser: 
Alle katter skal ha daglig tilsyn. 
Ha tilgang på mat, og vann. (ikke frossent vann/is)
Kunne søke tilflukt for vær, kulde, og farer.
Utepuser ikke bare bør, men skal kastreres og ID-merkes (min purrsonlige anbefaling)!

Liggeplass:
Katten skal ha mulighet til en behagelig, tørr, ren og trekkfri liggeplass med et mykt underlag.
Katter liker å ligge mykt, halm/høy eller teppe er fint å bruke. 
Viktig at man bruker isolerende materialer, f.eks. en bunn med isopor, eller høy eller halm.
Husk at papir og tøy kan trekke til seg fuktighet og er ofte dårlig egnet som eneste underlag.​
Liggeplassen skal være stor nok til at katten kan ligge i naturlig stilling. Har man flere katter skal hver katt ha mulighet til egen liggeplass.
Anbefale å sjekke liggeplassen minimum ukentlig, gjør rent, rett på tøyet, og fyll på med høy/halm om nødvendig. En skitten og flatklemt seng er ikke like isolerende og behagelig å ligge i.

Temperatur:
Husk at yngre og eldre katter er mer sårbare for kulde.
Katter med mindre, dårlig pels, eller katter med floker fryser fortere en katter med velstelt pels.
Syke, eller katter med nedsatt helsetilstand, blir fortere kald en friske katter.
Katter er ganske inaktiv enn mange andre dyr,  i mye av tiden under jakten, sitter katten rolig å venter på bytte.
Den beveger seg ganske rolig rundt i territoriet, løper sjelden om den ikke er jaget eller litt ved lek.
Jo kaldere det er, jo kortere tid ønsker vi puser å oppholde oss ute.
Allerede ved ca -5 begynner både jeg og Kasper å trekke oftere innendørs for å varme potene. Men Kasper er yngre og mer aktiv ute, derfor har han gjerne lengre utetid en meg.
Han kan gjerne jakte mer utendørs, mens jeg kan jakte mer inne i gamle låver, garasjer og andre bygninger. Eller bare telle pips i vinduskarmen.
Fra -10 grader oppholder vi oss mye innendørs, og er bare ute på en dotur, en liten potetur rundt huset før vi løper inn gjennom katteluken vår, for å varme oss i kattekurvene våre.

Kulde, snø og forfrysninger kan skape ulike utfordringer for oss puser:
– Frostskader på hale, snute, ører og poter
– Mange katter får urinveisinfeksjon om vinteren, de må gå for lenge utendørs og blir nedkjølt, eller nedkjølte kjønnsorganer når vi f.eks. sitter/ligger ute og venter tålmodig.

Kattene drikker for lite siden de er utestengt mye av døgnet og ikke har tilgang til vann.
– Kvier seg for å gå på do ute i kulden.
– Mye snø gjør at de ferdes på veier, med stor fare for å bli påkjørt.
– Såre og sprukne tredeputer, fordi potene utsettes for unormalt mye veisalt, kulde og tørr luft
– Problemer med opphopning av hårballer i fordøyelsesystemet, spes. langhårete katter.
– Kattene spiser giftige blomster, i søk etter kattevennlige gress for mageregulering.
– Kattene aktiviseres for lite og har for mye overskuddsenergi, blir frustrert/stresset og begynner med tissing/bæsj på andre steder enn i kattedoen, aggressiv adferd eller andre atferdsforstyrrelser.
– Unormale lange klør som er ubehagelig å gå med.

Dukker det opp en ukjent katt i ditt nabolag, er det bedre å etterlyse eier, tre ganger for mye, enn å bare la den gå rundt og satse på at den har en eier. På vinterstid er det enda viktigere å være på utsikt etter katter som kan være forvillet eller hjemløse og trenger hjelp! 

Husk ID-merk katten din – da kan man hjelpe pus å finne tilbake til sin eier om den er på avveie.

Da slipper DIN PUS å ta opp plass hos dyrevernsorganisasjoner, som har mer en nok med forvillete og hjemløse katter i sin omsorg.

Mjau fra Jesperpus

Tid for å tørke støv av gamle kunstner, eller det vil si at for oss katter med supersnuse nese er det ikke så mye støv å tørke. Vi trener jo hver eneste dag på å snuse musespor.
Men i dag skulle jeg snuse skinkespor.
Det har jeg ikke gjort på minst 1,5 år, men jeg har innmari god husk og nese, så dette kan jeg fortsatt.

Men sporing er ikke bare en fin ting å gjøre ute, men kan også gjøres inne.

Det trengs bare en uthvilt og litt sulten pus som er glad i godis, altså meg.
Ja, og ett fersk velduftende spor, så er jeg i gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På forhånd har mor gått en tur med skinkepålegget i bånd.

For de som synes det ser rart ut med en katt i bånd, så kan dere i grunn tenke dere hvordan ryktet er nå i nabo-området, om noen har observert mor på tur med et stykke fersk og lydig skinkepålegg i bånd.

Det trenger ikke å være så langt spor, kanskje bare noen meter i starten, i en rett linje.

Ved enden er det alltid en belønning, hos meg er det alltid noe jeg synes er ekstra godt å spise.
Og sporet er alltid merket med hvite plastremser, så mor ser at jeg er på rett vei.

Etter hvert som pus, altså meg, skjønner hva som er poenget, så kan lengden økes.
Men ikke øk vanskelig graden så pus blir ufokusert og lei. Det må være litt fart og glede i sporingsarbeidet.

Husk at det egentlige sporet er jo mor sine fotspor, skinkepålegget bare forsterker sporet med en ekstra god og fristende duft.

I starten kan sporet være så fersk og fristende som mulig, slik det er det desidert mest attraktive og fristende sporet blant alle duftene ute.
I dag var sporet bare 10 minutter gammelt.

Jeg får aldri se når sporet legges ut. 

Det er viktig å være litt sulten for å bli stimulert og få opp interessen til å bruke nesen nede på marken og å jobbe etter lukten, så jeg ikke henger i trærne på jakt etter pips.

Sånn ser iallefall en skinke på luftetur ut.

Dagens spor var fra startpunktet en rett linje 8 meter, så en vinkel til venstre, deretter 2 serpentinbuer 20 meter over en bekk, ny vinkel til venstre og til slutt 10 meter til målstreken.
Og gjett hva, der lå det en skinkebit å ventet.

2 steder underveis lå det små skinkebiter  i sporet som belønning og oppmuntrende fristelser.

På en måte ble det en ca. 40 meter langt  u-spor, så mål og start var egentlig ikke så innmari langt fra hverandre.

Går man ut spor i en rett linje går man jo i akkurat samme spor tilbake etter sporlegging,
Med u-spor tråkker en rundt over alt, og da blir det vanskelig for pus å finne riktig spor, om sporlinja er “forurenset” med masse sportråkk rundt om. 

Ordet “SØK” betyr at det finnes en duft som jeg kan lete i bakken etter og kan finne noe godt.
Underveis får jeg høre noen ganger “BRA“, enten fordi jeg jobber veldig flittig eller kanskje har bommet litt på sporet, men klarer å snuse meg tilbake på rett vei.

Mer sier ikke mor, jeg liker heller ikke å bli for mye forstyrret på jobb.

Husk at sporing må forgå på steder med ingen forstyrrelser, hverken støy eller masse andre dufter. 
Ute i skogen en plass der det ikke ferdes så veldig mange mennesker eller hunder, er en fin sporplass.
Nå på høsten er skogbunnen fin å sette ut fristende dufter.

Og viktig: Husk å ta ned spormerkene etter bruk.

Her er en videosnutt fra runden.
Klar ferdig søk:

I dag har jeg gjort super smart katteforskningsforsøk.
Siden det sjelden er stor glede å observere når jeg ankommer pusongehuset med fersk og nyfanget kjøttleveranse, som regel stikker sjefskokka av med kjøttet.
Hvor det blir av, har jeg egentlig ikke peiling på, spist eller nedgravet i en fryser regner jeg med, bare det kommer til nytte, så er jeg fornøyd.

Men hva vil katteiere spise om de får velge selv, men kun av det jeg satte frem iallefall.
Som jeg tidligere har meddelt i dag, sørger jeg og Kasper for grundig kvalitetssjekk når handleposene kommer innafor dørstokken. Der er det ofte litt av både ditt og datt, og spesielt mye det siste.

Jeg blei derfor enstemmig enig med Kasper, at her måtte vi trå til med mat og fôr-forskning. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så da kommer det en rapport fra Kattforsk, avd. Løten:

2 typer menneskefôr fikk hun velge mellom, derav ingen kjøttprodukter, for det spiste vi opp selv, faktisk. 
Det blei vi fort enige om at det har neppe noen større betydning for Kattforsk-resultatet ett stykke ned på siden.

Den til venstre var mye frukt, litt drit-dyrt og jeg måtte i tillegg bli kjørt ganske langt til nærmeste fruktbutikk for å handle.
I grunn håper jeg ikke hun velger dette.
Da må jeg jo dra ofte på nesten langtur for å handle mat til matmor, alt for tungvint og tidkrevende. Den tiden kunne jeg heller brukt  på pipstelling for eksempel.

Den til høyre var under halve prisen, og på sjappa rett borti veien her. 
Vi leste ikke ingrediens oversikten så nøye da, sto jo POTET på framsiden og lå i en mathyllle. Og om det er det samme som POTTIT, som naboen her sier, så det er helt sikkert en type sunn grønnsak og helt greit for mennesker å spise.

Dere er jo ganske altspisende.
“Alt går i grisen” har jeg hørt, og gris og mennesker er vel ikke så ulike i matveien heller regner jeg med.

Når man driver forskning, er det visse regler for oppførsel som må følges, prøvesmaking er IKKE lov!
POTEKLASK nummer 1 !!

Heller IKKE tyvstart på prøvesmaking!
POTEKLASK nummer 2 !!

Alle biter må legges pent tilbake før testforsøket kan starte i lovlige former igjen.
Om ikke: POTEKLASK nummer 3 !! 

Tyvstart er også ukattelig forbudt!
POTEKLASK nummer 4 !!

Nå er det like før testkaninen i matforsøket mitt får rødt kort og må gå å legge seg uten mat!

Etter nøye opptelling, mangler det ingen biter, heldigvis for noen, og nedtelling til start kan starte!

Klar….ferdig… forsk, nei SPIS!

– Vil super enkel katteforskning fra Kattforsk avd. Løten, gi svar på hvilken mat mennesker kommer til å velge først.
– Vil det f’ôret de velger være det som er beste egnet for at de skal kunne holde seg frisk og rask lenge.

Det er jo greit at de holder seg på beina så de kan gi meg det beste stellet i årene som kommer.

Faderrullan, her gikk det unna.  
Det var litt voldsomt her, skåla er bortimot helt renska. 
Kan det være at denne testpiloten ikke har sett at det er en skål til her… eller som mor bruker å si, gud hjelpe å trøste å bære seg.

Altså… der var skålen nesten støvsugd og vrengt, og det er ikke så ulikt når Kasper har vært i tørrforet sitt å spist…. mer utafor enn inni tilslutt.

Da har vi på Kattforsk, avd. Løten funnet ut at ved superenkel forskning vil:

Mennesker helst vil ha den maten med potetgull….

De kan sikkert fortsatt spise det i ukene og månedene som kommer.

Det var i såfall veldig enkel fôring av testpersonen som ble mett, men litt usikker om det er rett kosthold. Sikkert greit nok.

Skal jeg stole på at katteieren vet hvilke behov de har for næring utfra testforsøket?

-tja ikke mitt problem vel, -tar meg en tur i Tigerskogen å finner meg litt skikkelig kjøtt!

Med hilsen på vegne av Kattforsk, avd. Løten
JESPERPUS
Forskningssjæf.

PS!
Forbudt å bruke til markedsføring av potetgull uten kildehenvisning.

Siden jeg nå er blitt sånn helt voksen helt på ordentlig, sånn omtrent 5 år, så gjør jeg litt akkurat som jeg vil. 
Både inne og utendørs.

Det kan jeg mjaue klart om at det IKKE er like populært hos alle.
I alle fall ikke hos mor, hun er nemlig fortsatt i trassalderen, etter oppførsel hennes å dømme. Når er mennesker ferdig med slik trassalder egentlig?

Det vil si at jeg helst vil bestemme selv hvor langt jeg kan gå når jeg er på utflukt, og at jeg kan gå hvor som helst og over alt.
Så denne sommeren har jeg benyttet meg av mine friheter og vært på helt egne langturer. 
Ikke med telt, kløvsekk og matpakke, bare med meg selv og med god tro på at jeg høstet matpakken underveis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Retten og sletten bare utvidet territoriet mitt med egne turløyper.
Om det ikke er så populært, så er det helt normalt at vi katter på denne alderen utforsker mer av områdene og mulighetene rundt i territoriet vårt, spesielt om sommeren.

Vet de har mange ganger sittet foran skjermen hjemme i spenning for å se hvor jeg tar veien, hvor jeg stopper, hvilke bygninger jeg er innom, om jeg passerer andre territorier, og hvilke ruter jeg velger å komme hjem.

Utover sommeren mor hatt mange alvorsmjau på stubben i Tigerskogen om disse turene mine.
Og ja, jeg har vært tilstede, på stubben i alle fall, og hørt på skvaldret.

Hun mener fast bestemt at det er noen steder jeg absolutt ikke får lov å tasse i vei.
Joda, noen steder har jeg nemlig blitt arrestert fordi jeg har vært for nært skumle bilveier, selv om jeg mjauet og lovet å skulle se meg for.
Eller andre steder som ikke er spesielt egnet for nysgjerrige pusesnuter.

Og jeg får ikke lov å starte for seint på dagen, selv og jeg ikke har egen klokke, innebygd Pus-ur.
Både for at det ikke skal bli mørkt før jeg kommer meg hjem, men av sikkerhetsmessige hensyn til redningsgruppen som leter etter meg, det skal jeg potere om mer utdypende om lenger ned.

Men iallefall kan mor sitte rolig hjemme å se at jeg har ganske kontroll og en knallgod retningssans.
For det er jo ikke slik at jeg trenger kart og GPS slik som mor. Der trengs det peileutstyr med en gang hun kommer halvmeteren utafor hagegjerdet hjemme.

“Alt er helt flatt og likt her på Hedemarken” … liksom. Kan røpe at hun gikk seg bort bare noen 100meter uti Tigerskogen en gang, ble ikke middag på henne den dagen!

Mens jeg klarer til og med å orientere meg i terrenget, selv om jeg må traske hundrevis av meter gjennom en kornåker for å komme meg hjem, ser ikke en kvekk. 

Det er fordi nesen min fungerer som ett kart, alle duftene jeg passerer, plasseres i mitt eget minnekort.
Så husker jeg hvor alle luktene er og i hvilken retning hjemme er.
Vi katter har normalt sett en bedre luktesans enn en gjennomsnittlig hund har. Så jeg kan snuse ting som du ikke har nubb-sjans på å lukte.

I tillegg har jeg en fantastisk god hukommelse. 
For mange kan dette kanskje høres litt merkelig ut, men det er fordi vi har mye bedre hørsel og luktesans, og oppleves verden mest gjennom nesen og ørene, og ikke via øyene som dere mennesker. og når vi i tillegg har slik kattehukommelse, så er vi eksperter på å navigerer oss frem og tilbake, hit og dit, uforstyrret iallefall.

Når jeg går ut på tur, legger jeg igjen hele veien duftspor langs stien av potene mine, i tillegg til at jeg er borti med pelsen og snuten min på det meste.
Hver lille microcelle som kan være ett dufttegn, kan jeg snuse.

Jeg har jo trent nesen min på spor fra ungdommen av, og er en sporsøker i eliteklassen.
Er det behov for å legge igjen ett lite visitt kort her, og litt der, gjør jeg det gjerne.
Det betyr at “her gikk jeg” og til alle andre, “her har tiger’n jeg vært”. 

Men jeg holder meg til steder hvor jeg har lure gjemmesteder og ikke er så synlig.
Det er ikke alltid at jeg vil at de andre kattene som bor i området skal vite at jeg er i nærheten, da tar jeg iallefall ikke sjansen på å legge igjen ett visittkort, før jeg tråkker ut av deres territorium.

Holder meg godt unna åpne marker.
Går alltid rundt alle markene, selv om det er store omveier. Det er tryggest.
I tillegg er jo det ett yrende museliv langs åkerkantene som frister!

Men holder meg for det meste inne i skogen, på stier, eller lager mine egne veier. Og jeg går akkurat samme vei tilbake igjen, iallefall nesten.

Slike utflukter kan være fra 5 til 15 kilometer og varer i 4 til 6 timer før jeg er hjemme. Eller det vil si noen ganger kommer mor i møte med meg så slår vi følge siste stykket hjem over.

Det er ganske vanlige at vi voksne katter tar litt rundturer, og da er det greit at de hjemme har litt kontroll på hvor jeg er, om jeg skulle havne i trøbbel.

For det er ikke rart at katter kan komme på avveie på slike utflukter. Om vi blir skremt, så må vi løpe ut av sporlinja, finner kanskje ikke tilbake, eller bruker fryktelig mye lengre tid på å finne veien hjem. Eller kanskje må søke tilflukt andre steder.

Så på GPS’en får mor alltid varsel er jeg er på egne poter, og følger med meg. Blir det for sent på ettermiddagene før jeg somler meg hjemover, kan du være brennsikker på at det er ikke lenge før jeg har selskap av henne, om så langt til skogs.

Da er det viktig å virke helt overrasket, og ikke minst veldig utsultet, så godisposen kommer fort frem, og det før slurva tar laus!

Nå er det jo slik at jeg er jo ikke helt alene i skogen. Der er jo sauer, og noen ganger traff jeg på småkompis. 
Men de er ikke de eneste dyrene jeg treffer.

Her er jo masse rådyr, og de er ganske lettskremte. Selv om jeg lister meg på potene, så klarer de å høre at jeg kommer.
Men når mor er i nærheten, da løper de vettaskremt i alle retninger.

I sommer har jeg hatt mye selskap av ett rådyr med 2 kalver, Da har beitet på åkeren, mens jeg har tuslet langs åkerkanten. Nesten blitt slike avstandsvenner!

Så har jeg masse elg i skogene mine og som jeg ofte ser på utfluktene mine.

Men ikke si til mor at at jeg forteller dette, men det handler om ho der, en gang hun var på leiting etter meg, og skulle gå gjennom en ganske tett småskog og der gikk hun rett på skogens konge, som lå å dura og sov.

Hvem som ble mest redd vet jeg ikke, men mor ropte iallefall høyest, ganger fem.
Siden han blei litt småsur over å bli brå-vekt midt i middagshvilen sin, var mor ikke helt sikker på om hva som var lurest, løpe eller stå stille.
Men side det ikke var trær i nærheten som kom til å holde henne, i tilfelle panikken skulle prøve på en klatreøvelse, ha hadde sannsynligvis det hele endt med en større redningsaksjon for å få henne ned igjen.

Så heldigvis sto hun helt i ro og holdt pusten, til hun ble helt blå i øverste etasjen og oksen tuslet irritert videre, etter å ha stampet ganske hardt i bakken og frøsa skikkelig gjennom neseborene. 

Noen få videosnutter fra i sommer: 

For en stund tilbake spurte jeg dere om denne filmen som gikk viralt var ekte bestevenner, eller om det var tvunget kos?

Noen lurte på hvorfor jeg spurte på dette?
– om det var ett seriøst spørsmål, fordi man måtte jo se at hunden og katten koste seg i hverandres selskap, og at øyene bare er slik fordi telefonen ringer i bakgrunn. Og at kattens ører ikke ligger bakover nødvendigvis fordi katten er sint, men fordi det kan være en katterase som er født slik (scottish fold).
 

(Skjermdump av filmen)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvorfor jeg spør?
Jo fordi at jeg har sett hvor mange folk som kommenterer, i andre grupper og kanaler at dette er en koselig film, og en del som kommenterer negative ting om katt, gjerne deres egen katt eller kattehold generelt. Men heldigvis svarte de fleste at dette var tvang/påtvunget for anledningen på mitt spørsmål.

Joda det kunne ha vært koselig, men det er rart at ikke flere kattemennesker kjenner bedre til dyrenes adferd og signaler.

Det er noen alarmer som burde ringe hos mange, før man hiver seg på likerklikk-knappen og deler slike videoer men hjerte og smilesnuter.

1. ​Unormal måte å slappe av sammen for dyr/hund og katt.
Når dyrene blir fremstilt på måter som det er helt normalt for mennesker å oppføre seg. Noen dyr kan ligger slik, men sjekk litt mer bakgrunn før man hiver seg på likerbølgen.
Her er 3 helt vanlig måter for dyrene å slappe av sammen. Her kan man nesten føle roen og trivsel gjennom bildene mellom hunden og katten.

(Lånt fra google)

2. Uttrykkene til begge dyrene viser at de ikke er komfortable i situasjonene med å ligge så nære hverandre. 
Begge virker anspent, nesten som de ikke tør å røre på seg og ligger absolutt helt i ro, spesielt katten som ligger underst og føler seg nok langt utenfor komfortsonen. 
Ørene er tydelige tegn på at ingen av disse har valgt dette selv, spesielt på katten. Dette er ikke en rasekatt som har slike ører. 

Blikket til begge, hunden har fått kommando å ligge slik og kikker etter den som har gitt han beskjed, med mulighet til å få kommando til å slippe fri fra situasjonen.
Katten har store pupiller og tørr nesten ikke kikke etter en flukt mulighet. Den ser hverken på hunden eller eier/fotograf.

En katt eller hund som trives i en situasjon eller med sin eier, er ikke redd for å søke etter blikk kontakt for å kommunisere. Gjerne ett blikk med smale øyner som blinker ett par ganger før den slapper av igjen. Her er øynene “vid” åpne og store pupiller. Sannsynligvis har den ingen mulighet til å slippe unna disse menneskene og motvillig lar seg ligge slik for å slippe straff og nye forsøk.

Om disse to hadde valgt dette selv, hadde de kommet mer inn i en avslappings-modus og ansiktsuttrykket hadde vært annerledes og øynene mer avslappet. Kanskje strukket på en labb eller gjespet ol. når de ble forstyrret av fotografen.
I denne filmsnutten er begge er med ganske stor sikkerhet plasser slik med tvang, er de ikke tvunget til å ligge slik, burde fotografen ha delt en annen video som viser  deres vennskap bedre, evt fjerne ting i omgivelsene som skaper usikkerheten hos dyrene.

(skjermdump)

3. Det var overraskende mange som mente det overhode ikke går å tvinge en katt til å ligge slik.
JO det er fullt mulig å tvinge en katt til dette. Med ingen flukt muligheter og nok irettesettelser eller straff så, gir de fleste seg til slutt. Det er en grense på hvor mye smerte også dyr tåler å bli utsatt for, før de gjør handlinger de ikke ønsker, men gjør det for å tilfredsstille eierne sine og slippe ubehaget som de blir påført når de prøve å komme seg unna.

4. Filmen er fra Kina
Det er ikke slikt at alle filmer med dyr fra den delen av verden, er slik, men det er ikke til å stikke under kattesenga at Kina har ett helt annet forhold til katt og hunder en hva vi har f.eks. her hjemme i Norge.

5. Etter litt snusing så kan man finne en til film av samme hund og katt
Den er publisert en periode før denne filmen, som viser de i en litt annen setting.
Men bekrefter at det ikke er en rasekatt, men en katt som har ører som ser helt naturlig ut. Og at det heller ikke her er noe ønske fra hverken hund eller katt å ligge sammen.
I tillegg er ikke den telefonen i bakgrunn reel, det legges på lyder, musikk og stemmer til videoene, som bekreftes når vi klarer å finne ett nettsted, sannsynligvis for barn/ungdom, hvor disse er publisert ganske tidlig i viralprossessen.
Her ligger det i tillegg en god del andre kattevideoer, som er dubbet med stemmer eller lagt til med musikk/lyd. Noen få videoer viser katter som krangler o.l., ellers viser de flere videoer, deriblant hvor katter slåss, provoseres eller behandles med tvang og mot sin vilje.
(gjør oppmerksom på at den også inneholder slag mot dyr)

Ut i fra videoene som ligger her, er det mye barn/ungdommer som har sendt inne “egne” film-snutter.  Videoene er delt ukritisk videre fordi fotografen kanskje er ung og ikke har nok forståelse for hvordan en katt eller en hund’s adferd vil være om de hadde gjort dette av egen vilje og ønske? 

Og med så mange delinger og hyggelige kommentarer og oppmerksomhet, blir de gjerne oppmuntret til å produsere enda flere slike snutter. Det folk flest ignorerer, er at bak disse viralfilmene er det ofte en historie om tvang, smerte og ubehag.

Historien om DOU DOU, en søt liten puddel som løp rundt på bakbeina sine, påkledd, som et menneske er ett godt eksempel på akkurat dette. 
Humanisering av dyr på overdrevet måte kan føre til dyremishandling.

Men vil ikke gi en poteklask å si at akkurat det er en video med dyremishandling. Om dette var de 2 gangene katten og hunden ble tvunget sammen, så var det ikke hyggelig gjort, og neppe verre enn når katter blir stappet i et bur, kjørt til dyrlegen. Noe som også kan oppleves traumatisk nok for mange puser.
Men om hunden og katten lever daglig i en slik dominerende hverdag er det et usunt dyrehold.

Man kan føle kjærligheten og følelsene til en katt, som for et familiemedlem, men man skal ikke få katter (eller andre dyr) til å oppføre seg som menneskelige familiemedlemmer. 
En hund er en hund, en katt er en katt og mennesker er alltid bare mennesker.

Mjau fra Jesperpus
 

 

3 kommentarer

Ikke alltid at ting går etter planen, heller ikke her i huset, eller for å si som sant, at det ikke går slik som jeg har planlagt.
Det er nå ei annen historie, kan faktisk potere et par blogger om den saken.

Men, som sikkert mange fikk med seg, ble jeg jo onkelponkel pus til ett lite føll i sommer, noe du kan lese mer om her. 

Det gikk ikke helt problemfritt i etterkant, som jeg poterte litt om her.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så langt alt vel, og både føll og mammaen skulle dra på en lang beitesesong, og kose seg sammen med mange andre hester, føll og helt andre sorter dyr.
Den ferieturen skulle vare til det ble høst og litt til,  noen bilder delte jeg her.

Men så lenge blei det nok ikke.
Etter noen uker med helt purrfekt hesteliv, i en idyllisk heste-flokk, perfekte sommer-beiter, mye god mat, og masse terreng.
Nettopp et slikt sted ett føll trenger for å løpe og trene seg stor og sterk.

Så kom telefonen at føllet var skadet, bare få uker etter beiteslipp.

Føllet hadde skadet en fot, klarte verken å gå eller stå på det. Hva som har skjedd, får vi nok aldri svar på.

Men det måtte tas ut av flokken, for å få ro, og deretter veterinær sjekk og behandling. 
Sommerdrømmen om ett lykkelig og idyllisk hesteliv ble kortvarig. Og onkelferien ble utsatt på ubestemt tid
 
Istedet for det frie hestelivet i skogen, ble det byttet om til ett mer stusselig liv i en liten inngjerdet firkant hjemme. Med alternativ foring, dyrlege, stikking, behandling og veldig kjedelige timer dager og måneder.

Den “lille” tassen ble iallefall flink passasjer i hestevogna, etter flere turer til dyrlegen, selv om belønningen ikke ble noe annet enn enda mer stikking.
Ett så lite føll drikker bare melk og spiser litt gress. Ingen andre godiser som det gikk an å trøste han med, annet enn masse kos, selskap og noen trøstende mjau underveis.

Han ble iallefall godt undersøkt fra topp til tå flere ganger. Ingen utvendige sår, men betennelse i foten.
Men en så liten føllmage er følsom på medisiner, og for mye smertelindring gjorde at han ble for aktiv og ikke hvilte foten nok.
 

Så da måtte man ta tiden og tålmodigheten til hjelp.

Det ble mange turer i pusedrosjen hit og dit. Enten det var mat, eller vann, eller behandling og tilsyn.
Kunne jo ikke risikerer at også jeg skulle få såre poter ved å løpe att og fram så mye, nå som jeg skulle være sykepleierpus på deltid, i tillegg til heltids musejeger.

Men heldigvis så var han alltid like nysgjerrig og glad når vi kom trillende, og fant seg i det meste han måtte gjøre for å bli frisk.
Det aller kjedeligste var å stå helt i ro lenge, altså over 1 minutt.

Men etterhvert ble alt en daglig rutine, og han kunne stå i ro i så lang tid at jeg omtrent sovnet av, på utsiden av gjerdet, mens jeg ventet.

Det dukket opp små gjerder i hagen og andre steder her, så de fikk spise litt grønt, uten å måtte gå for mye.

Ganske stillegående gressklippere i grunn, og langt triveligere enn den andre gressklipperen på hjul, som bråker som et fly som går inn for landing rundt hushjørnene.  Da ser man bare en rød strek etter Kaspergutten, som gjemmer seg kjappere en lysets hastighet og sin egen skygge.

Men disse firbeinte gressklipperne synes han er langt triveligere å ha i hagen, og eksosutslippet derfra, er faktisk bare koselig å høre på.

Å hompe rundt på 3 bein på en så liten plass, er fryktelig kjedelig. Og spesielt når man er ung og spretten, og lysten til å leke og løpe rundt er større ett vettet.
Så da fikk han heller litt andre leker å sjekke ut, eller aller mest tror jeg han synes det meste er fint å bite i, en fotball, ble en biteball.

Han skulle jo ikke overbelaste de andre fotene, så han ble for fort sliten.
Ble ikke mye muskler av ett slikt liv.

Mye av tiden i det fine været ble brukt til å hvile, eller sove. Stadig lå han i det myke sommer gresset å slappet av.
Vil tippe at han synes det var utrolig mange kjedelige dager i sommer.  Og det selv om både jeg og Kasper svinset gjennom gjerdet stadig, eller underholdt han med en ekte mus. 

Det hendte også at han ikke orket å reise seg opp når han fikk selskap, da kunne mor sitte sammen med han å bare leke litt liggende, likså greit.

Eller han ville bare å ha noe som passet godt på mens han sov på plenen.
Så kunne han i det minste drømme om å løpe med hesteflokken sin, opp og ned alle bakkene i skogen, eller leke med det andre føllet, som ble hans beste lekekompis de få ukene de fikk sammen.  
God søvn og hvile, er godt når man ikke har det helt greit. 

Jeg vet jo utmerket hvor både vondt, å kjedelig det er å være syk, og jeg kan mjaue at det er like kjipt som når dere tobeinte er dårlige.
I alle fall, ingen synes det er noe som helst greit å være alene, når ting ikke er som det skal være med kroppen. Vi vil jo alle være friske og ikke ha de vondt noen steder, både dyr og mennesker.

Da kan det være fint å være sammen med noen som bryr seg.

Trenger hverken å snakke mye eller gjøre så mye, bare det å vifte bort en flue om så. Trenger ikke å være så mye mer.
Eller bare å være der.
Det å vite det at det er noen som bryr, seg kan hjelpe på humøret og gjøre dagen litt bedre, når det meste føles kjipt.

Å ha noe der når man sover, som passer på at man sover trygt.
Gjør det godt å våkne.
Nesten som han hadde glemt hvordan foten var, men må strekke seg godt opp i lufta med beina i været, mens han klør seg litt på ryggen som en liten hund i sommergresset.

Men sånn gikk sommerukene, og sommeren blei til høst. 

Endelig kunne vi si at dette kom til å gå bra, og føllet blei stadig friskere, og nå kunne han ha få lov å gå korte turer langs veien, eller løpe fritt på jordet, slik som føll skal gjøre.
Løpe så fort de små beina klarer.

Når farts-testing av de lange føllbeina pågikk, måtte jeg holde meg helt på kanten av jordet. Så nemlig at han flere ganger mista kontroll på bremsene.

Livsgleden og ablegøyene kom frem etterhvert som det ble mindre smerter og mer gøy i hverdagene.

Titt og ofte måtte jeg bortom å se hvilke ablegøyer han drev på med.

Og han løp både morgen og kveld, tross alt hadde han en hel sommer med løping å ta igjen.

Etter måneder med ro, fikk han være med på turer i skog og mark, for å både trene foten, kroppen og ikke minst hode sitt.

Fikk masse mat, så han skulle ta igjen alt det tapte av muskler og få overskudd til å løpe enda mer… 

Tenk at det går an å få til med bare gress og melk, jeg har nemlig ikke sett han har spist noe annet, ikke ei fjær en gang!

Og nå storkoste han seg på turene. Skikkelig tøffing som tørr å gå helt fremst.

For noen uker siden, var han helt friskmeldt, og fikk dra på sine første utstillinger. 
Selv om det var mye hopp og sprett, så fikk i han iallefall vist at alle fotene virker helt supert i alle tempoene og alle retninger!
Både nede på grusen og litt oppe i luften.

Så det var i grunn greit at dommerne ikke skulle se hvor lydig han var, eller ikke var da.
Men fikk flotte omtaler på begge utstillingene.
Selv om han brydde seg lite om det, bare var storfornøyd med å få se så mange hester igjen.

Så når alt endte så bra, var det verd å være en ekstra god sykepleierpusevenn i mange dager og uker, mens det sto på som verst.
Men det aller beste er at han er blitt frisk og kan løpe så fort de små beina klarer å bære han frem over jordet.

Mjau fra Jesperpus.

Endelig er pips-sesongen kommet sigende, og derved så ble uterestauranten til pipsene åpnet igjen.
Åpningstid blei fastsatt til alle dagene i uka, heile tida. 

Jeg, hovmester, og Kasper, servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, hadde invitert til høytidelig åpning av nyvaskete serveringssteder.
Så når vi hadde høytidelig åpnet de, ble de fylt med ulike godbiter til pipsene, etter grundig prøvesmaking for oss. 

Deretter hadde vi høytidelig servering høyt oppe i trærne rundt omkring ved Tigerskogen med omegn, og Kasper som mjauet velkomstviser i skogkanten. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Akkurat i tide, før årets første snø kom dalende.

For når snøen kommer blir det fort mer strevsomt for alle pipsene i Tigerskogen min å finne egen mat. 

Vi håper at årets restaurant blir like godt besøkt av store og små pips som i fjor, fulle bord garanterer vi, hver eneste dag fremover.
Ja, og en og annen firbeint er også hjertelig velkommen.

Selv om gjestene vår er små, spiser de mange ganger mer enn hva jeg og Kasper klarer å tømme i oss, selv om vi hadde fått fri tilgang i en godispose.
Flere bøtter i uka, og de er like sulten hver dag. Skikkelig storspisende smågjester.

Kasper,  som nevnt er servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, er nysgjerrig selvsagt. 
Han foretrakk middagshvil i stedet for handlerunden, så dermed fikk han ikke med seg hva som skjuler inni alle bøttene.
Blei litt stor i auan når han så de store kulene, lurte på om de etter hvert blei skikkelig store godisbiter for katter? 

Variasjon i kosten og en variert meny har vi fikset.
Pipsen er glad i insekter… og jammen ta det er Kasper også.
Han har jo tidligere forsynt seg grovt av fiskemarken på fisketur. Han eier ikke gourmet-smak, alt er hverdagsmat for han…

Så da er restauranten klar for mange sultne gjester, bare en ting gjenstår.

HUSK, nettet rundt pipsbollene!
Plastnettingen rundt må taes av! 

Småpipsen kan ødelegger nebbet sitt, eller henge med fotene fast i det.
Fjern nettet og putt bollene i en automat så de kan spise trygt av den uten skade eller bli sittende fast.

Da er det bare å vente på de første gjestene skal komme å forsyne seg med frokosten sin.

Allerede første dagen var det fullt belegg og trangt om plassen. 
Og alle gjestene oppførte seg noenlunde godt, til tross for både forskjellig farge og størrelse.

Mjau og pip fra
Jesperpus
Hovmester