Sjefsmonsen på egne Skogsekspedisjoner

Siden jeg nå er blitt sånn helt voksen helt på ordentlig, sånn omtrent 5 år, så gjør jeg litt akkurat som jeg vil. 
Både inne og utendørs.

Det kan jeg mjaue klart om at det IKKE er like populært hos alle.
I alle fall ikke hos mor, hun er nemlig fortsatt i trassalderen, etter oppførsel hennes å dømme. Når er mennesker ferdig med slik trassalder egentlig?


Det vil si at jeg helst vil bestemme selv hvor langt jeg kan gå når jeg er på utflukt, og at jeg kan gå hvor som helst og over alt.
Så denne sommeren har jeg benyttet meg av mine friheter og vært på helt egne langturer. 
Ikke med telt, kløvsekk og matpakke, bare med meg selv og med god tro på at jeg høstet matpakken underveis.

Retten og sletten bare utvidet territoriet mitt med egne turløyper.
Om det ikke er så populært, så er det helt normalt at vi katter på denne alderen utforsker mer av områdene og mulighetene rundt i territoriet vårt, spesielt om sommeren.


Vet de har mange ganger sittet foran skjermen hjemme i spenning for å se hvor jeg tar veien, hvor jeg stopper, hvilke bygninger jeg er innom, om jeg passerer andre territorier, og hvilke ruter jeg velger å komme hjem.

Utover sommeren mor hatt mange alvorsmjau på stubben i Tigerskogen om disse turene mine.
Og ja, jeg har vært tilstede, på stubben i alle fall, og hørt på skvaldret.

Hun mener fast bestemt at det er noen steder jeg absolutt ikke får lov å tasse i vei.
Joda, noen steder har jeg nemlig blitt arrestert fordi jeg har vært for nært skumle bilveier, selv om jeg mjauet og lovet å skulle se meg for.
Eller andre steder som ikke er spesielt egnet for nysgjerrige pusesnuter.

Og jeg får ikke lov å starte for seint på dagen, selv og jeg ikke har egen klokke, innebygd Pus-ur.
Både for at det ikke skal bli mørkt før jeg kommer meg hjem, men av sikkerhetsmessige hensyn til redningsgruppen som leter etter meg, det skal jeg potere om mer utdypende om lenger ned.


Men iallefall kan mor sitte rolig hjemme å se at jeg har ganske kontroll og en knallgod retningssans.
For det er jo ikke slik at jeg trenger kart og GPS slik som mor. Der trengs det peileutstyr med en gang hun kommer halvmeteren utafor hagegjerdet hjemme.

“Alt er helt flatt og likt her på Hedemarken” … liksom. Kan røpe at hun gikk seg bort bare noen 100meter uti Tigerskogen en gang, ble ikke middag på henne den dagen!

Mens jeg klarer til og med å orientere meg i terrenget, selv om jeg må traske hundrevis av meter gjennom en kornåker for å komme meg hjem, ser ikke en kvekk. 


Det er fordi nesen min fungerer som ett kart, alle duftene jeg passerer, plasseres i mitt eget minnekort.
Så husker jeg hvor alle luktene er og i hvilken retning hjemme er.
Vi katter har normalt sett en bedre luktesans enn en gjennomsnittlig hund har. Så jeg kan snuse ting som du ikke har nubb-sjans på å lukte.

I tillegg har jeg en fantastisk god hukommelse. 
For mange kan dette kanskje høres litt merkelig ut, men det er fordi vi har mye bedre hørsel og luktesans, og oppleves verden mest gjennom nesen og ørene, og ikke via øyene som dere mennesker. og når vi i tillegg har slik kattehukommelse, så er vi eksperter på å navigerer oss frem og tilbake, hit og dit, uforstyrret iallefall.


Når jeg går ut på tur, legger jeg igjen hele veien duftspor langs stien av potene mine, i tillegg til at jeg er borti med pelsen og snuten min på det meste.
Hver lille microcelle som kan være ett dufttegn, kan jeg snuse.

Jeg har jo trent nesen min på spor fra ungdommen av, og er en sporsøker i eliteklassen.
Er det behov for å legge igjen ett lite visitt kort her, og litt der, gjør jeg det gjerne.
Det betyr at “her gikk jeg” og til alle andre, “her har tiger’n jeg vært”. 

Men jeg holder meg til steder hvor jeg har lure gjemmesteder og ikke er så synlig.
Det er ikke alltid at jeg vil at de andre kattene som bor i området skal vite at jeg er i nærheten, da tar jeg iallefall ikke sjansen på å legge igjen ett visittkort, før jeg tråkker ut av deres territorium.

Holder meg godt unna åpne marker.
Går alltid rundt alle markene, selv om det er store omveier. Det er tryggest.
I tillegg er jo det ett yrende museliv langs åkerkantene som frister!


Men holder meg for det meste inne i skogen, på stier, eller lager mine egne veier. Og jeg går akkurat samme vei tilbake igjen, iallefall nesten.

Slike utflukter kan være fra 5 til 15 kilometer og varer i 4 til 6 timer før jeg er hjemme. Eller det vil si noen ganger kommer mor i møte med meg så slår vi følge siste stykket hjem over.


Det er ganske vanlige at vi voksne katter tar litt rundturer, og da er det greit at de hjemme har litt kontroll på hvor jeg er, om jeg skulle havne i trøbbel.

For det er ikke rart at katter kan komme på avveie på slike utflukter. Om vi blir skremt, så må vi løpe ut av sporlinja, finner kanskje ikke tilbake, eller bruker fryktelig mye lengre tid på å finne veien hjem. Eller kanskje må søke tilflukt andre steder.

Så på GPS’en får mor alltid varsel er jeg er på egne poter, og følger med meg. Blir det for sent på ettermiddagene før jeg somler meg hjemover, kan du være brennsikker på at det er ikke lenge før jeg har selskap av henne, om så langt til skogs.

Da er det viktig å virke helt overrasket, og ikke minst veldig utsultet, så godisposen kommer fort frem, og det før slurva tar laus!


Nå er det jo slik at jeg er jo ikke helt alene i skogen. Der er jo sauer, og noen ganger traff jeg på småkompis. 
Men de er ikke de eneste dyrene jeg treffer.



Her er jo masse rådyr, og de er ganske lettskremte. Selv om jeg lister meg på potene, så klarer de å høre at jeg kommer.
Men når mor er i nærheten, da løper de vettaskremt i alle retninger.

I sommer har jeg hatt mye selskap av ett rådyr med 2 kalver, Da har beitet på åkeren, mens jeg har tuslet langs åkerkanten. Nesten blitt slike avstandsvenner!

Så har jeg masse elg i skogene mine og som jeg ofte ser på utfluktene mine.


Men ikke si til mor at at jeg forteller dette, men det handler om ho der, en gang hun var på leiting etter meg, og skulle gå gjennom en ganske tett småskog og der gikk hun rett på skogens konge, som lå å dura og sov.

Hvem som ble mest redd vet jeg ikke, men mor ropte iallefall høyest, ganger fem.
Siden han blei litt småsur over å bli brå-vekt midt i middagshvilen sin, var mor ikke helt sikker på om hva som var lurest, løpe eller stå stille.
Men side det ikke var trær i nærheten som kom til å holde henne, i tilfelle panikken skulle prøve på en klatreøvelse, ha hadde sannsynligvis det hele endt med en større redningsaksjon for å få henne ned igjen.

Så heldigvis sto hun helt i ro og holdt pusten, til hun ble helt blå i øverste etasjen og oksen tuslet irritert videre, etter å ha stampet ganske hardt i bakken og frøsa skikkelig gjennom neseborene. 

Noen få videosnutter fra i sommer: 

Her er bilde fra en samtale på stubben
Viktig å holde ett barsk monsenuttrykk så hun skjønner hvem som er den ekte monsen på villmarkstur.

Velkjent  og ukentlig syn i sommer på hjemtur.
Altså, viktig å virke skikkelig sliten, så godisposen kommer ofte opp, for påfyll av energi for å klare siste 100 meterne hjem.


Mjau fra Ekspedisjonspus
Jesperpus

    1. Hei, Jesperpus! Ja, du er en skikkelig monsen-pus du,,, villmarkens sønn. Herlig bilde av deg på stubben! Pelle og Frida ble småforelsket her. Bra du holder puse-maska og viser autoritet. Likevel skal du være glad du har en så omsorgsfull mor som alltid passer på deg. Pusehilsen fra Pelle og Frida

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg