En kald fornøyelse.

Vinteren er kommet, men ikke snøen.
Bare kuldegrader.
Det er kaldt, så kaldt at det knitrer under potene, når vi tasser rundt territoriet vårt.

Det som var deilig, mykt og grønt, med pusenvis av dufter for noen måneder siden, har kledd seg i glinsende hvit frostdrakt, hvite krystaller, som glitrer i solstrålene.

Stråene er harde å tråkke på, og lydløse er de heller ikke.
Så alle musene hører når vi kommer tassende,  og alle fuglene sitter i trærne å ser på oss.
Hestene i hamningen står på andre siden av gjerdet, og lurer på hvor vi skal.

Alle stråene er harde og kalde, og snutene våre sniker seg i slalom mellom dem på turen langs åkerkanten.
Værhårene stryker borti de fleste.

Bare nesetippen klarer å styre unna de kalde stråene.
Men den blir kald uansett.
Sola varmer ikke lenger, selv om den så vidt stikker opp  bak de hvite grantoppene.
Og lufta er iskald.

Til og med lukta av sommeren er borte – fortrengt av kulda.

Men jeg tasser langs åkerkanten, som alltid, på jakt.
Kasper er også med, og løper litt foran og litt bak.

Plutselig er han oppe i ett tre, for deretter  i fullt firsprang i foran meg.
Og alltid full av spillopper, og fart…….  som vanlig.

Mens jeg går på min faste runde, først hoggormstein-ura er en yndet musehus plass.
Det er ikke vanskelig å høre hvor de kravler og piper nede mellom steinene.
Men ikke lett å få tak i  de, gjemt bak stein etter stein.

Her er det tålmodighet som gjelder.
Kan sitte i evigheter å vente.
Lydløs.

Hører på kjøttmeisen, som har det travelt med å sanke dagens matrasjon før mørket kommer sigende på.
Nøtteskrika roper borte i granskogen.

Det er sikkert Kasper hun har oppdaget.

Ekornfamilien  hopper på grenene på grantrærne
De gynger som om det er en trampoline.
Kanskje de bare leker, eller er på jakt etter nøtter de har hentet på fõringsplassen min hjemme.

Men  nå er det musene som gjelder.

Må jo få fangst før Kasper kommer,  og ikke drømme meg helt bort.

Men det blir fort kaldt.
Kald av å sitte i ro.
Kald av å sitte på den kalde steinene.
Kald av å være på musejakt.

For sola varmer jo ikke mer, og egentlig vet jeg det er lenge til den varmer igjen, må vente nesten helt til sommeren.


Kasper, tassen, derimot, bryr seg katten i om at det er kaldt, eller at det er lenge til sola skal varme igjen.

Han svimser litt hit og dit, eller omvendt.
Stopper noen ganger å snuser.
På frost,
På kalde strå.
På rim.
Og gjerne på nattens elgspor i tillegg,

Så det som var grønt og varmt med spennende dufter, er nå gode minner.

Det er nå blitt til brunt og hvitt og kaldt, noen steder til glitrende kunstverk.
Rundt hele mitt territorium.

Kveldsolen kaster glans, så av og til ser det ut som naturens galleri.


Men heldigvis er det kort vei hjem så jeg får varmet
snuten,
ørene,
potene.
Ja hele kroppen.

Da er jeg er klar igjen om en time eller 2.

Mjau fra Jesperpus

    1. Hei, Jesperpus! Nydelige bilder med poetiske kommentarer. Alltid innspirerende å følge med dere. Frida og Pelle er enige med deg om at det er en vanskelig jakttid med kalde steiner og froosen mark. Pappa synes også det er kjedelig fordi Frida har ikke med levende mus inn i huset så ofte nå. Da blir det liksom litt kjedelig. Vi ønsker deg og Kasper en fin adventstid. Masse Puseklemmer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg