Det hender jeg havner i trøbbel noen ganger. 
Det er jo mest trøbbel for meg selv, bare fordi jeg er så innmari nysgjerrig og alltid på musejakt.
Og det er jo ikke første gang det skjer.

Men jeg vet jo at dette ikke skjer med bare meg. Der er mange andre puser som opplever akkurat det samme.
Vi nemlig INNESTENGT ufrivillig.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Cyber Monday-tilstander💥

Noe katter fordi dem gjemmer seg for at de har opplevde noe skummelt, så løper vi å prøver å finne en trygg plass.
Alt ofte er det hjemløse katter, eller kanskje bare  matmor eller matfar ikke er hjemme, så katten ikke kommer seg inn i huset sitt,  etter å ha sittet å ventet i timesvis. Da blir de lei og prøver å finne en annen plass å få ly for kulde eller dårlig vær. Og gjerne en matbit også.

Da leter vi etter mat eller ly i naboens garasje, bod eller andre steder i området sitt, ja over alt. Vips går døren igjen og så er de innestengt. Noen minutter , kanskje dager ja og noen kanskje en uke eller to i verste fall.
Og det blir jeg også noen ganger –  innestengt. Det er skikkelig irriterende.

Jeg er innestengt hver eneste kveld, men det er helt greit siden det er mye skummelt utendørs i mørket om natten. Men om de andre går ut uten meg om kveldene, ja da sitter jeg innestengt i vinduet og venter på dem. Og når jeg ser dem dukker opp, sender jeg noen strenge katteblikk, fra vinduskarmen, så dem skjønner at jeg ikke har moret meg særlig hjemme alene. 

Ja så hender det jo også at jeg er innestengt i ett eller annet rom, fordi ingen ser meg når jeg ligger i ett skap eller kurv å sover og døren blir lukket. Men da mjauer jeg så høyt som jeg bare klarer, nesten som en alarm og dem kommer løpende for å berge meg ut fra ensomheten.

Ja, og så den verste plassen jeg er innestengt, i naboens garasje. Om vinteren er det ganske kjipt, om ingen finner meg. Da blir det kaldt og mørkt å sitte å vente på at noen skal komme å lete etter meg. Så jeg prøver å holde motet oppe, med å tenke på hvor glade de blir når de finner meg og hvilke godiser mor har med. 
Noen ganger finner dem meg etter kort tid, Tror mor han en slik sjuende sans for innestengte pusonger, for det er alltid hun som dukker opp. Noen ganger tar det mange mange timer og det er kjedelig, innmari kjedelig. Og kald er det også, så blir jeg sulten etter som timene går. Det er skikkelig kjedelig, alene, mørkt og sulten. Selv 1 time kan kjennes ut som en halv dag, omtrent.

Jeg bruker å være mye inne, så om det går for lang tid vet mor at noe er galt og kommer ut på leting, eller hun trenger ikke å lete en gang. Fordi hun vet at jeg sniker meg inn i naboens låve når han er på butikken med bilen sin. Jeg kan iallefall høre mor kommer tassende for å hjelpe meg, og da er det bare å mjau så høyt som jeg bare klarer. Når hun omsider åpner døren og kan slippe meg ut. Ut i lyset og en god klapp på ryggen og noen trøstende ord. Da må man mjau med skikkelig triste mjau, så hun skjønner hvor trasig og ille opplevelse dette har vært og dermed så kan jeg få mengder med godis som trøst.