Sykepeier Kasper var med, men bare som påpasselig ampuslansesykepeier.

For første gang traff jeg en snill og stille hund på venterommet. Den ble jeg nesten fasinert av, siklet gjorde den heller ikke når jeg snuste den på snuten.

Liten video fra venterommet:

Men så lenge varte ikke hyggen på venterommet, før man må inn på den sorte helsikesbenken.
Igrunn oppførte jeg meg ganske fint i dag. Ingen måtte plastres under besøket eller undersøkelsen. 
Regnet med at hun damen i de blå klærne kunne fikse alt det vonde bort, så prøvde å holde meg hyggelig og høflig.

Etter å ha sett video og fått en hel liste med observasjoner, ble det fort besluttet at det skulle tas prøver av urinen inne i blæren min, blodprøver fra halsen og røntgenfotografier av skjelettet for å eliminere eller bekrefte ting. SKal si jeg svelget et hel klump med bekymringer over alt som skulle gjøres. JEg kunne høre i det fjerne bak alle mine bekymringstanker at mor sa “alt skal sjekkes, fra innerst til ytterst” 
For det var ikke noe å finne utenpå, det var både jeg og mor helt sikker på. For mor hadde sjekket meg med argpusøynene sine, som jeg tror også kan fungere som forstørrelseglass og delvis sånn røntgen.

Hjertet mitt ble lyttet på, uten knurrelyder, og andre bilyder som hun sa, og det stemmer nok for jeg har ikke jaktet en eneste bie eller humle på flere måneder.
Og da kom det verste som jeg husker fra i dag iallefall, inn i mors fangst armer, og der er omtrent som en revesaks.
Så dyrlegen kunne sette snorkesprøyte, uten at jeg får slengt så mye som en liten klo etter henne.

Forrige gang på svartbordet spydde jeg ut hele dyrlegen etter at jeg og Kasper hadde røvet en godispose om natten, når jeg egentlig skulle faste. Nå fikk jeg ett helt spyteppe foran meg, men sovnet før jeg orket å spy så mye som en dråpe.

Jeg våknet jo opp som en halvveis naken katt, hårløse flekker både histen og pisten på kroppen. Heldigvis så har mor dokumentert for hennes egen sikkerhet,  at det ikke var henne, men dyrlegen som hadde gått beserk med klippemaskin, så da slapp mor unna det poteklasket.
Men jeg ble barbert alle plassene de skulle stikke sprøyter i meg for å ta ut prøver. Først urinblæren og så ved halsen som hun tappet meg for en hel stor sprøyte med blod. Jeg var så slapp etterpå at jeg tror det måtte ha vært en 15-20 liter, ca.

Video av urin og blodprøvertaking:

De tok røntgen av meg, bare for å være sikker på at det ikke var noen bein som var knekt eller skadet.

Så mens vi ventet på svarene, kom dunjakken frem som jeg skulle ligge på hjemturen, lunt og varmt.
Og en slik våkn-opp sprøyte hadde jeg også fått . Den ble jeg kvalm av, men siden jeg ikke hadde spist siden i går kveld, kom det ikke opp annet en skum.
Men jeg synes det er skikkelig ubehagelig å spy, verste jeg vet. FYTTIKATTA altså! 
DA er det skikkelig synd i meg.

Og svarene kom, og alle blodprøvene var fine, bildene viste at alt var helt, men i urinblæra hadde jeg fått noe som kalles for FIS (felin idiopatisk cystitt), noe som regel har en sammenheng med psykisk stress/angst. 
Det stemmer godt med den lange adferds-listen som mor hadde laget på meg siste uken. Ei hel dagbok omtrent.
Det er altså ingen krystaller og annet tull, for jeg pimmelimmer med skikkelig trykk hver eneste gang, og ikke fant dyrlegen det på prøvene heller.

En betennelsesreaksjon i blæreveggen  på urinblæren min, uten at det er bakterier som er årsaken. Så det var altså grunnen til at det gjorde så vondt inni magen min.
At det jeg tenker for mye på, lager tull i urinblæren min, en helt annen plass på kroppen enn i hodet mitt, liksom, skikkelig rart. 

Så nå må jeg være inne fremover, når mor ikke kan være med ut, altså ingen vaktpost på rev fremover. Ingen vindustitting om natten.  Og skikkelig ekkel medisin flere ganger om dagen.
Men den dyrlegen lovte at jeg ble fort frisk, siden jeg hadde kommet så fort inn til sjekk. 

De fleste bruker å vente til kattene hadde så vondt at de ikke klarte å spise lenger eller gå på do, og da er betennelsen ofte blitt langt mer alvorlig.  
Så mjau til eierene deres at, så snart de synes vi katter har fått en annen adferd enn normalt kan det være lurt å ta en ekstra sjekk hos veterinæren.

 

Hjemturen ble jeg innpakket i en tykk boblejakke, varmt og godt.

Kasper synes flere timer hos dyrlegen var uhorvelig lang tid å vente.

Kasper synes også at å være sykemeldt er uhorvelig kjedelig.

Men så har han fått lov å være puse sykepeier som han mjauer så stolt over, så staser jeg på at i morgen tidlig får jeg servert musefrokost på sykesenga.

Mijauuuuuuuuu fra Jesperpus.