Den dagen Kasper kom til meg var en spennende dag. Ikke bare fordi et nytt familiemedlem skulle komme, men fordi jeg ikke har likt katter, siden jeg for 2 år siden fikk skikkelig med juling av en forbipasserende kattepus. Etter den dagen har jeg vært en kombinasjon mellom redd og aggressiv, selv om jeg bare luktet katt i mitt nærvær. Skikkelig Tiger brøl har jeg også laget. 

Så, en voksen katt var det ikke aktuelt å få selskap av, men en katt som kunne respektere meg, og jeg kunne være sjef for.
Derfor ble valget en kattunge, den kunne da umulig være for skummel, når alle kattedamer sier de er sååå søte.

Og, når vi først skulle få en katt til, så ønsket vi en fra en dyrevernorganisasjon, nemlig dyrebeskyttelsen Lillestrøm og omegn.
For å gjøre vårt bidrag til en organisasjon og for en katt som virkelig trengte ett hjem.

Til og med tidspunktet på dagen vi skulle få hilse på hverandre, var bestemt, eller, det vi si jeg bestemte det. Jeg er jo alltid inne om ettermiddagen, ferdig med mine uteaktiviteter og slapper av inne. Og på vaskerommet hvor det er begrenset med plass, og ingen gjemmeplasser for lille Kasper. 

For en katt som er født ute som Kasper, uten å bli sosialisert på mennesker, bare en vill kattemor, er mye mer jobb med enn en vanlig huskattunge som vokser opp i ett trygt hjem. Den er redd det meste av lyder og bevegelser, og stikker så fort den har mulighet.

Kasper ville sannsynligvis prøve å gjemme seg, og finne de mest underlige gjemmesteder og stikke seg bort. Så begrenset plass var nødvendig

Bilturen hjem var skikkelig skummelt for Kasper. I bilburet mitt, var han bare ekstremt redd og stresset. Ikke så rart når han plutselig er alene på en fremmende plass, med fremmende lukter, lyder og person. Så mor puttet han innafor jakken, nært hjerte og pusten til mor, så han fikk ro. 
Der lå han helt stille hele turen, nesten som han sov, men det gjorde han neppe, var bare fryktelig redd, men følte trygghet og trøst der å lå i mor sin varme halsgrop.

Så da lå han helt rolig der hele bilturen, isteden for å bli skikkelig redd i buret.

Vel hjemme fikk han titte litt rundt fra jakken til mor, men han ville helst bare gjemme seg.
Skikkelig redd var han.

Etter en times tid, fikk han komme på vaskerommet. Der var det laget babydo til han, med sand fra hans gamle sandkasse så han fikk egen lukt i sin nye dokasse. Mor hadde også med tørrfor som han kjente til, så i det minste skulle det være noen lukter han var vant til.
Det er jo viktig å finne sin plass for å gå på do og begynner å spise.

Men Kasper bare gjemte seg bort, så langt bort det gikk, og helst så ingen kunne se han. 
Men det var jo bare hode han gjemte, resten av kroppen var jo synlig.
Da jeg kom inn på vakserommet skjønte jeg at nykomlingen var kommet i huset.
Det luktet fremmende kattelukt i babykassen og nytt tørrfor som jeg prøvesmakte på, selvsagt.
.
Og inne i hjørnet lå han, skikkelig redd.

Jeg listet med forsiktig frem og snuste han på stompen, rød og bustet, og da freste han skikkelig, med de små musetennene.
Ikke mye å blir redd akkurat.

Etter på gikk jeg å la meg litt på avstand, og passet på en av leken mine, sånn tilfelle han skulle sprette frem og leke.
Men nei han lå helt fast i hjørnet.
Bare såvidt han pustet så redd var han.

Synes nesten litt synd på han, så gikk frem til han på nytt og la meg foran han, i skikkelig hvilestilling, slikket meg på snuten og gjespet ett par ganger, bare for at han skulle se at jeg ikke var farlig. 

Og tenk da snudde han hodet og tittet på meg, med bittesmå museøyner, og dem var redde, skikkelig redde.
Så jeg prøvde å ikke stirre for mye på han, så han ikke skulle synes jeg var skummel.

Etterhvert tok mor han frem og la han på sengen som var kommet på vaskerommet. Synes det var voldsom hvor stor seng den tassen skulle ha, ja i sånn i forhold til hva jeg har.
Der lå han omtrent urørlig hele kvelden. Bare pustet og redd.
Mor hadde de samme klærne på seg hele tiden, så han skulle kjenne samme lukten hele kvelden og natten. 

Når det ble natt var mor sammen med han, dem lå begge to i den store sengen. Tror han synes det var godt med selskap for han sovnet ganske fort under pleddet sitt.

Men klokken 03.00 begynte han å pipe, jeg hørte det helt opp i kurven min.

Så jeg løp ned lofttrappen så fort jeg kunne, hoppet tilogmed over de tre siste trinnene og rett bort til vaskerommet. Skrapte på døren tre ganger, og mor
åpnet døren for meg. 

La meg ved siden av sengen, og han ble liggende i den store sengen. Bare mjauet og kikket seg rundt.
Savnet nok søsknene sine. For han så ikke fornøyd ut. Og det skjønner jeg, jeg har jo tross alt gjort akkurat det samme for bare noen år siden.

Vi, eller det vil si mor tok han med seg på stuen, så han fikk nye ting å se på, og sluttet dermed å mjaue og roet seg på mor, småsov innimellom, mens jeg lå oppå sofaryggen og passet på han.

Etter en stund listet mor seg tilbake på vaskerommet med Kasper, og la seg i den store sengen, og dem slappet av til kl 06.00. 

Da var det morgen og jeg kom på nytt å skrapte på vaskeromsdøren og ville inn å titte litt.
Dett er jo ganske spennende i grunn og jeg vil jo være med på å hjelpe til slik at han skal føle seg velkommen, det er jo tross alt jeg som er katteeksperten her. 

Iallefall første natten var over, og det ble bittelitt søvn på oss.

Nå var de frokost og litt morgenkos, en på hver siden av mor.

En liten videosnutt fra den første kvelden og natten sammen