Dag 6 er allerede dukket opp.
Og som vanlig er det tid for hverdagsbilde. Nesten hver dag nå i skikkelig lang tid har jeg fikset frokostbilde før jeg drar ut.
Og hver dag har jeg fått tilbake en masse koselige morgenhilsener, med eller uten bilde.

Å starte dagen med ett smil, en liten mjau er alltid en god start på dagen, og selvsagt med en liten godis på tungen før jeg løper ut flapflapdøren min. Men nå er det ikke så lett å konsentrere seg når det er en liten tass som løper å skriker nede på gulvet.

På gulvet løper Kasper å mjauer og gjerne vil sitte sammen med meg på bildet.
Jeg må bare få en liten smakebit først, det synes ikke Kasper var noe særlig når han hører jeg smatter i meg en yoghurtsmak, og ikke han får.

Han holder nesten på å gå i luften der nede, raser rundt så hybelkaninene spretter vettskremte i fra gjemmestedene sine og ligger å skjelver i langs golvlisten.

Men jeg gjør meg fort ferdig, før jeg og mor går bort til døren.

Ut på tur!
Mor kler på meg båndet, før jeg løper ut i glippen i døra. Kasper får nemlig ikke gå ut. 

Men det er selvsagt ingen fare for at han har tenkt seg ut. Han har nemlig klart å komme seg opp på benken. Den lille tassen, helt opp på benken, kunne nesten tro han hadde fløyet opp ditt, han er jo så liten og det er jo sikkert 20 ganger høyere en han opp ditt. 

Bare det var noe jeg hadde slikket på, så var det tydeligvis fristende nok at han flakset helt opp på benken gitt. Mor var ikke helt fornøyd, men han skal ha skryt for pågangsmot.

Kasper er blitt vant til at jeg er ute på tur om formiddagene, så han leter ikke så mye etter meg lenger.
Men så er jeg ikke så lenge ute når det er vinter og kaldt, så før han vet ordet av det er jeg jo inne igjen.
Da kommer han alltid løpende mot meg med den lille halen rett til værs. Som en antenne som tar inn masse pusongegleder.

Alltid hyggelig å komme hjem, når man har en slik koselig velkomst komite.

Men jeg vet jo at mor også bruker å bli glad når jeg sitter å venter på at hun kommer hjem, og nå har også jeg en slik liten pelstass som venter tålmodig på meg.

Siden Kasper er så hyggelig, så snuste jeg frem en av godispakkene. Jeg vet nemlig om alle de hemmelige gjemmeplassene for godiser i hele pusongehuset og i bilen.  Og selvsagt deler jeg helt brodelig, en bit til Kasper og esken til meg.

Men nå er lyset kommet på ute, så jeg stikker ut en tur til.

Kasper må være inne med mor, men han er mest opptatt av å være på fisketur. Mor har satt fram en stol til han, så han kan få studert alle fiskene skikkelig nøye. 
Akkurat slik gjorde jeg også når jeg var så liten.
Kasper har nettopp oppdaget fiskene og sitter mer og mer der hver dag å studerer dem og innimellom prøver han å fange dem.

Men han konsentrerer ikke så lenge, så plutselig får han en annen tanke og er på farten rundt i pusongehuset eller oppi lekekassen sin.

Han vet at jeg er utenfor huset og bruker ofte å sitte i en av de 2 vinduene hvor han kan se meg, eller alle pipsene.
Men akkurat nå var jeg litt lenger ned i Tigerskogen og han kunne ikke se meg fra vindusposten sin.

Etter at han hadde sittet lenge der å speidet, mjauet han litt frustrert over at jeg var forsvunnet, og la seg ned i vindusposten sin, med små klagende mjau.
Mor fulgte med hva Kasper drev på med. 

Han har nemlig en liten bjelle på seg, så hun kan høre hvor han er eller finner på. Eller om han sniker seg innpå mor uten at hun ser det og ikke trør på han. Det vil nemlig sette treningen og tilliten mange dager tilbake. 

Mor skjønte hva de mjauene betyr, lille Kasper kjeder seg. Små kattunger er fulle av energi, og får dem ikke det ut med utfordringer og aktivitet kjeder dem seg fort.

Så hun kledde på seg, så Kasper skulle få komme ut en tur.

Men mor hadde nok egentlig helt andre planer for han, nå som han begynte å bli døsig og trøtt.
Nemlig bilkjøring!.

Kasper har jo kjørt bil ett par ganger før, til veterinæren sammen med søskene sin og hjem til meg, og han var jo skikkelig redd sist gang han var med mor i bilen, så en bitteliten tur skulle han få i dag.

Kasper kjente igjen både lyden og lukten fra siste gang, og ble ganske skjelven bare dem satt seg inn i bilen. Men mor holdt han godt inntil seg, så han fikk all den trøsten og tryggheten han trengte. Høre alle lydene og se alt som rører seg.
Dette må han bare klare på egne poter, for han kommer til å bli med på mange bilturer fremover.

Etterhvert som bilen kryper fremover, og det går sakte. Bare for at Kasper skal få se hva som skjer, men det blir alt for skummelt og han gjemmer seg helt inne hos mor.

Bilen stopper opp, og venter til Kasper tar frem hodet igjen og får roet seg. Så kryper bilen litt til frem.

Nå ligger han bare å kikker inn i bilen, med øynene nesten igjen. Skulle tro han tror at mor kommer til å krasje, men bilen går så sakte at selv en mus i rullator hadde holdt følge med dem. 

På nytt gjemmer han seg, og det høres på klynkingen at han er skikkelig redd når bilen begynner å trille fremover.

Bilen triller så sakte at den der musa på rullatoren hadde nok tatt ett bare fraspark med bakbena sine, og trillet glatt forbi øvelse kjøringen med Kasper.
Kanskje jeg må fikse en slik L bakpå bilen, som bestevennen min bruker i blant når han er hjemme?

Det er så vidt bilen ruller fremover og etter en liten stund stikker Kasper hode frem på nytt. Det som han nemlig reagere på er at alt av trær og slikt kommer rett i mot han eller beveger seg.

Og han blir helt forvirret – ja også at bilen bråker selvsagt.
Men nå triller bilen så sakte at det er så vidt det går fremover og Kasper kan se ut, uten at hele verden er i bevegelse. Ja det ser nesten slik ut når man våkner etter et dyrlegebesøk, men akkurat det vet ikke han så mye om ennå. Så ikke rart Kasper blir litt redd gitt. 

Nå var det ikke akkurat mange meter Mor og Kasper hadde kjørt bil, og den der musa på rullatoren hadde nok kommer hjem lenge før dem.

Men for Kasper var det nok langt. Nå var det lyst og fint ute, så han fikk seg hva som skjedde rundt seg, men var hos mor hele tiden.

Så fikk han masse tid til å roe seg ordentlig ned hele turen, selv om han sikkert innerst inne var ekstra redd.
Men var en flink liten pus, som iallefall roet seg ned i dag, når han fikk tid til å sjekke ute hva dette var for noe og at alt gikk helt fint.

Det er vel ikke så lenge til han skal til dyrlegen på sjekk, så han må nok øve seg flere ganger til denne turen. Så han slipper å grue seg både til bilturen og til dyrelegen.

Når bilen var parkert gikk vi alle tre til stallen, hilste på småkompisene og så viste jeg Kasper et musehus hos naboen.

Da hadde vi vært ute i ganske lang stund. Så Kasper måtte gå inn, mens jeg fortsatte med min museinspeksjon nede hos naboen en stund til.

Han bruker nemlig å være fornøyd med at jeg passer på musene der nede også.

Når Kasper kom inn, fikk han ligge i vindusposten sin. Og han malte og koste seg stort, tror kanskje han var litt fornøyd med hva han hadde klart å tørre å gjøre i dag.
Nemlig en stor potesteg for lille Kasper – være med på biltur.

Selv om ikke bilturen var så mange meter, men det vet ikke Kasper noe om.

Det er det bare jeg som sitter i baksete og venter tålmodig i mange mil i bilen, som vet….

Mjau fra
Storebror Jesperpus