En  grunn for turen til Nederland,
var at jeg skulle få lov å treffe min gamle venn Storkompis igjen.
Han flyttet fra Norge for 2 år siden, 
og det er like lenge siden vi har snust på hverandre.

I 2014 og 2015, når jeg var 1 og 2 år,
var jeg sammen med storkompis nesten hver eneste dag,
da var det pelsrufsing, 
og krybbekos som gjaldt.
Og noen ganger hadde jeg gulerot med til han i sekken min,
det var yndlingsgodbiten hans.
Storkompis er en skikkelig spreking,
500 kg med fart og hopp,
men når jeg, 5 kg med rufsepels
er sammen med han, er han veldig snill og forsiktig.
Her kommer noen få bilder av oss,
fra den tiden storkompis og bestevenn bodde hjemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

En soldag i juni 2015 reiste storkompis og bestevenn til Nederland,
Den gang viste jeg ikke at det skulle gå lengre en 2 museår,
før vi skulle treffes igjen.

I boken står det litt om meg og bestevenn, og hvor gode venner vi var,
eller er selvsagt,
det er bare at vi treffes veldig sjelden.
Ting er ikke helt som før, men jeg blir skikkelig glad når han dukker opp,
så blir jeg litt trist, når  jeg oppdager at han har reist.
For vi katter føler savn, på en måte litt vondt inni meg, litt vanskelig i mjaue om.
Men det er liksom ikke så gøy med musefangst en gang
og noen ganger kan jeg ligge i sengen hans å sove i både 1 og 2 dager.
og ikke har jeg særlig lyst på mat heller.
Mor kommer innom sengen med noen godbiter iblant og litt ekstra kos.
Så forsvinner det litt etter litt.
Nå er jo Kasper i hus, da  er det jo nesten ikke fred å få.

Men uansett om det går månder eller uker mellom hver gang vi treffes,
så kjenner jeg han alltid igjen.
Vi katter har nemlig god husk, spesielt gode minner, men også dårlige minner.
Bestevenn og storkompis er defintivt GODE minner.

Nå skulle jeg iallefall få treffe storkompis igjen.
Ville han huske meg etter 2 år og 1 måned?
og ville jeg kjenne Storkompis igjen etter så lang tid?
Ville han være slik som før ,med å puske meg i pelsen og passe på meg i krybben sin?
Ville jeg kanskje bli redd eller skeptisk med en så stor hest tett innpå meg igjen?

Endelig, tenk å få stå snute mot mule med storkompis igjen.
det som virket uendelig lenge til,
ble plutselig ett øyblikk.
Ett øyeblikk som sto stille i sekunder og minutter,
men sannheten er at ett godt vennskap blir aldri borte.
uansett hvor lenge man er borte fra hverandre,
er alt akkurat som før.
Også for katter og for hester,
vennskap på tvers av størrelse, og art.
ett vennskap er det viktigste man har, uansett hvem man er.

Etter masse mulekos og pelsrufs, trodde kanskje Storkompis fortsatt ikke sine egne øyner.
At krybben hans igjen, var fylt med hans lille orange pelsvenn.

Kloke og tankefulle øyner!

Videosnutt: