Nå har vi snø i mange kattemeter, altså i fra marka og opp til magen min, og den når langt over haletippen, selv om halen står rett opp.

Men vi har vært mye på lufteturer, og mange steder som det er kjørt opp pusongeløyper som vi kan gå i, uten å få fullt av snøballer i pelsen. 
For, det går jo ikke an å bare ligge inne i kurven min å vente på våren. Tror neppe den kommer hverken denne eller neste uke, iallefall.

 

Kasper har vært på tur i all slags vær, nesten hver dag.

Ellers hadde han nok ikke bare revet kurven sin og min i gulvet,  men både gardiner, og det som finnes på veggene her.
For er det en dag han ikke får nok trim, da furter han med  å sitte på stuegulvet å mjaue, eller synger stygge katteviser. 

Dette er absolutt selvlærte vaner, så det er nok et medfødt talent han har, æresmjau!
Forstår godt at far ønsker jula i reprise, med hørselsværn øvers på ønskelista.

Ikke så nøye å gå alltid, mye bedre å sitte på sekken.

Siden jeg er en erfaren fjellpus, var jeg med på en lang lang fjelltur her om dagen. Bittelitt kaldt noen ganger så da gjemte jeg meg ned i sekken i ullpleddet mitt.
Men i ly av vinden var det helt greit å tasse litt i løypen. Og veldig god utsikt, kunne se nesten helt på andre siden av terrirtoriet mitt, sånn omtrent helt til neste fylke iallefall. Lite mus i sikte, bare ryper og harepuser.

Sol når vi dro på tur, men jammen kom ikke månen og mørket før vi var hjemme igjen. 

Kasper har hatt litt problem med å forstå hvilken retning han skal gå når vi er på skitur. Han har heller ikke helt fått med seg at det er skiløypa han skal følge.

For på fjellet er jo alt som en stor hvit slette, og da synes han at han likså greit kan gå alle veier.
Litt forståelig da, det er jo ikke alltid ting er like kattelogisk, at man skal liksom følge to streker i snøen, når man har fire poter.

Men etter noen turer i skog og langs vei, har det så smått begynt å klarne noen ideer oppe i hode til Kasper på hvordan ting fungerer om vinteren.
Kanskje hjelper det på at skogen også er delt i to liksom, trærne på en måte har gjerdet inn løypen.

Men han går ikke så fort.
Og det er ikke fordi han ikke kan løpe, men har er ikke så tøff som en annen bekjent katt. Og i skisporet lukter det masse hund,  og noen ganger har en elg eller tre-fire tråkket rett over skiløypa.

Så da lukter han ganske mange ukjente og litt skumle lukter, og trenger litt tid til å føle seg trygg på slikt.
I tillegg så løper han nede i et spor med høye snøkanter. Da har han veldig dårlig oversikt over omgivelsene sine, og føler seg nok litt liten og utrygg.

Men nok trening vil nok gjøre susen, for den lille pusen.

Kasper har jo heller ikke erfaring i fullfart ned bakkene på ski, og føler seg nok veldig utrygg på om sjåføren har kontroll, og det er såvidt han tørr titte opp bak ryggsekk kanten…

Men det er jo noen fordeler med mye snø, for eksemple slipper man å grave seg et do.
Det meste synker jo uansett så langt ned i all snøen, at det er bare å la det stå til.

Og alle haugene kan brukes til utsiktposter over hele territoriet. 

Er det mye snø kan man og tenke litt smart, for eksempel sende lillebror i forveien og be han teste løypa.  Med passelig skryt, så på en måte brøyter han litt vei for meg.
 

Ulempen er også at snøen ofte benytter anledning til  å dale ned når man sover.

Så her om dagen da jeg skulle bare ta en liten ettermiddagtur ned til småkompisene, etter en liten ettermiddaslur, gikk jeg meg fast i all snøen.
Eller egentlig var det slik at all snøen gikk seg fast i meg.

Iallefall kom jeg meg ingen vei, og mor måtte hente en redningskattemobil, som dro meg opp og så fikk jeg stå på den hele veien hjem. 

Vel jeg måtte bæres inn, for det var jo helt umulig å gå. Det hang ca.1 tonn og vel så det, med snø i pelsen min. Det føltes iallefall slik.

Etter at en hel haug med snø var fjernet fra pelsen min, fikk jeg ligge i ullpleddet og tine av meg resten.
Så så da har jeg kanskje lært at jeg må sjekke værmelding etter jeg har sovet, og legg ikke ut på tur ned til småkompisene ute følge.
 

Men, ikke tro at vi har glømt pipstelling og musejakt, vi har ansvar for både kontroll og matauk.

…..og tar stadig noen tusleturer rundt huset, så ikke kroppen og beina blir helt stive av å ligge i kurvene…

Må og ta med at vi hatt litt musejakt i kjøkkenbenken igjen, men denne gangen var det kun et lite arbeidsuhell.
Jeg mistenker at Kasper har vært å knabbet den, siden den er helt forduftet.

At samme Kasper stadig gjør som han er der å leter, tror jeg nok det er et mest skuespill han bedriver. EN mus kan jo ikke bare forsvinne slik av seg selv, så den har nok helst forsvunnet ned i magen hans.

Selv om mor er litt mistenksom på hvorfor vi stadig var under kjøkkenbenken, måtte jeg bare mjaue til henne at det var skikkelig lenge siden jeg hadde vært akkurat under der, hadde jo nesten glemt hvordan det så ut.. 

Jeg prøver å true ut av Kasper hvor han har gjemt musa, men det er ikke en eneste pip i han om den saken.

Kasper skjønner ikke hvorfor mor bare har så små matskåler, og han klager over at hun burde ha en fontene med slik melk som han har vannet sitt i. Noen ganger sitter hele matskålen fast i snuten hans, og da er det melk utover hele bordet og i pelsen hans.

Resultatet er en som blir småirritert og en som blir veldig fornøyd. 

Mjau fra Jesperpus.