Har du løpt noen ganger så du kjenner blodsmaken i munnen?
Eller tenker at dette kommer aldri til å gå bra?
Når du tenker 1000 tanker på 5 sekunder?
Eller henter uante krefter fra ukjent plass?
Og når marginene er akkurat på din side, til at du kommer fra hendelsen med livet i behold?
Det skal jeg mjaue om nå, for i helga holdt det på å gå riktig ille for meg.
Bare jeg tenker på det, nå får jeg skikkelig vondt i pusongemagen min. Og alt det jeg skrev ovenfor tenkte jeg mens jeg løp for livet mitt og var sikker på at min siste time var kommet.
Det startet som en helt vanlig dag, på en helt vanlig muserunde etter helt vanlige muser. Jeg tuslet i vei innover skogen, forbi utsiktstammen. Det var mye rim på stubben og alt for kald å sitte på.
Pipsen kvittret oppe i trærne der oppe som solen skinte. Ventet nok på at mor skulle komme ut med frokost til de.
Men det knaste i det kalde og rimfulle høstegraset i bunnen på Tigerskogen når jeg gikk innover på stien.
Slike skogsturer kan fort ta litt tid med så mye spennende dufter og dyr. Hver morgen våkner Tigerskogen til, etterhvert som solen stiger opp over tretoppene langt borte.
Noen dyr legger seg og andre dyr er klar for en ny dag med jakt. Musene var så vidt stått opp og tittet frem fra musehullene rundt omkring, men knaselydene fra det frosne høstgresset, avslørte min planer, gang på gang. Musene pilte sikksakk, som små racerbiler avgårde å gjemte seg.
Dette var første dagen på lenge uten regn, så det var nok mange andre dyr som også synes det var trivelig å være på luftetur uten å bli våt. Jeg måtte hjemom en liten tur å sjekke matskåler og resten av gjengen. Før jeg la ut på en ny runde. Mjauet til mor at jeg ikke skulle være lenge denne gangen, ikke så lenge til mørket kom tilbake.
Jeg gikk og gikk, på kryss og tvers og undersøkte hver eneste musehus i strøket, Nesten 2 kilometer hadde jeg tusset rundt i territoriet mitt. Men ikke en eneste fangst hadde det blitt hittil i dag. Sikkert bare fordi knaselydene under potene mine avslørte meg og alarmen gikk i musehusene, så både store og små musebiffer fikk gjemt seg i god tid før jeg kom frem.
Solen nærmet seg tretoppene og det nærmet seg hjemtur. Skulle bare ta en liten runde til.
Det var akkurat da det skjedde.
Det knaste bak meg i de små trærne som står tett i tett og masse høyt gress. Jeg gjemte med bak en liten tue og bare kikket frem for å se hva som kom.
Det kunne jo være mor, men hun bruker jo å rope og skråle, masse, så jeg behøver jaldri å lure på hvem som kommer.
Med ett byks hoppet han frem fra buskene. Den aller største reven jeg noen ganger hadde sett. Kjente at hjerte hoppet helt opp i ørene.
Reven listet seg mot meg, og var kom alt for nært.
Jeg hadde rett og slett vært for opptatt med min musejakt, så jeg ikke hadde fått meg meg at det var noen som jaktet på meg også.
Nå var han så nært at jeg reiste meg helt opp på tå og gjorde meg så stor som jeg klarte og freste skikkelig høyt. Men Reven vek ikke unna ett blunk en gang.
Bare kom litt nærmere og litt nærmere.
Og jeg er helt sikker at han slikket seg om snuten. Det var da jeg skjønte at denne reven hadde ingen hyggelige planer.
(lånt fra google)
Jeg kikket etter rømningsvei, men det var ingen, bak meg var ett stort jorde og alle trærne jeg kunne søke tilflukt i var bak reven.
Men jeg rakk ikke å tenke mer før reven kom etter meg og jeg bare helt av meg selv, i ren panikk løp ut på jordet.
Løp alt hva jeg klarte. Løp så fort jeg aldri løpt før, med hjerte i halsen og alle disse tankene som jeg poterte ned først i innlegget suste gjennom hodet mitt.
Jeg kjente den dårlige ånden og peselydene på reven rett i hælene på meg ut på jordet, mens han glefset etter halen min.
Jeg løp for livet akkurat nå.
Så redd har jeg aldri vært i hele mitt pusongeliv. Rett bak kom det en som hadde bestemt seg at jeg ikke skulle slippe unna.
Selv om jeg løp for livet, bokstavlig talt, tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare dette, kikket etter trær å komme meg trygt opp i.
Mens jeg tenkte på de der hjemme, som satt og ventet på meg.
Akkurat nå var jeg glad for alle trimturene jeg har hatt og var så godt trent, for jordet var langt, og ingen mulighet for å komme seg unna. Jeg måtte nå frem til andre enden og løpe inn i skogen der.
Når jeg så at skogkanten nærmet seg, fikk seg litt ekstra krefter for å ikke gi opp. Med ett byks inn i skogen mellom trærne , over steiner, vei, sti tuer og buskas, jeg løp og løp uten å snu meg tilbake. Når jeg hadde klart å kommet meg over jordet og inni skogen, var alt mulig.
Det eneste var at jeg ikke måtte snuble eller trå feil. En eneste feil, ville gi reven akkurat den sjansen den ventet på.
Jeg løp og løp, uten å seg meg tilbake. For det turde jeg ikke.
Plutselig hadde jeg løpt gjennom hele skogen, over veier, stier og var kommet ut til en ny stor åker. Jeg var så sliten som jeg aldri hadde vært noen gang. En åker til kom jeg ikke til å klare. Potene var nesten som gele, og poteputene var nesten såre etter å ha løpt i gjennom de harde stråene i åkeren.
‘jeg svingte langs åkerkanten, kunne ikke høre noen bak meg nå. Snudde meg litt, å kunne se reven hadde stoppet borte ved åkerkanten.
Den røde tungen hang ut av munnen på den, mens de store svarte øynene lyste i sinne etter meg.
Jeg løp videre. Nå klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg klarte å løpe så langt, men jeg var så fylt med panikk at jeg ikke kjente hvor sliten jeg var.
Reven hadde iallefall gitt opp, men jeg turde ikke å slappe av, så jeg bare løp til jeg ikke klarte mer.
Nå viste jeg ikke hvor jeg var en gang, hadde jo løpt gjennom “hele” bygda. Og ikke turdte jeg å snu, for jeg er helt sikker på at reven satt nok en eller annenplass å ventet på meg.
Og nå var det snart mørkt. Og jeg var redd, livredd, alene og sliten.
Hjemme hadde alarmen allerede gått. Mor hadde oppdaget på gpsèn at jeg hadde kommet langt langt utenfor territoriet mitt og hadde uvanlig fart og retning. Hele familien hadde kastet seg i bilen, og kjørte etter meg. Men det ble en omvei på bilveier for å komme seg helt ditt jeg hadde løpt. Og de måtte parkere å gå med lykter over jorder og en skog for å komme seg til ett gammelt småbruk, hvor jeg hadde gjemt meg.
Jeg viste ikke hvor jeg var, eller hvor jeg skulle gå, så jeg listet meg forsiktig fremover, noen skritt, og stoppet og lyttet. Jeg fant noen gamle og mørke hus, i utkant av en skog, som jeg krøp under å gjemte meg. Krøp langt under og la meg ned, helt stille.
Det eneste jeg hørte var hjerte mitt. Jeg hørte heldigvis ingen poter som kom etter meg. Jeg er helt sikker på at så redd, så sliten og så alene hadde jeg aldri vært noen gang.
Plustelig hørte jeg mor sin stemme komme nærmere og nærmere, trodde nesten jeg hørte syner, hvordan kunne mor finne meg her, så langt avgårde.
Ikke bare mor men hele familien min var her.
Jeg krøp frem og kikket rundt hjørnet, der var mange folk med lykter som lyste på meg. Men jeg var så skremt av det som hadde skjedd, og pilte avgårde igjen. Men stoppet opp etter en liten løpetur.
Hele familien min var her var det akkurat som noen hvisket til meg. Så jeg stoppet opp, snudd meg, og hørte alle de kjente stemmene og så de kom forsiktig mot meg. Tror aldri jeg har vært så glad noen gang. Jeg var reddet, av hele familien min. Jeg bare la meg ned i gresset. Mor løftet meg opp.
Akkurat da kunne jeg ikke høre hjerte mitt helt oppe i halsen lengre. Hørte bare mange kjente stemmer som snakket i munnen på hverandre. Alle sammen sto rundt meg og klappet meg i pelsen. Jeg orket ikke så mye som å le på en eneste muskel. Viste bare at nå kom det ingen rev, og jeg ville komme meg trygt hjem.
En biltur hjem og rett inn i varmen, litt mat. så lå jeg rett ut på kjøkkenguvet og hvilte. Aldri har jeg følt meg så lykkelig.
Uten GPS’en hadde mor aldri visst hva som skjedde, sett sporene i snøen, og ikke minst funnet meg igjen.
Jeg slapp å komme på avveie, være alene ute, på fremmend plass i mørket.
Men fikk komme hjem til mitt hus og min familie.
Tror jeg aldri har vært så lykkelig som akkurat den kvelden på kjøkkengulvet.
Mjau fra Jesperpus
