Jesperpus Følg livet og hverdagsopplevelsene til en ekte huskatt.

Endelig tid til å potere ned litt om de selene jeg faktisk bruker. 
Tanken på hvorfor vi liker disse, og litt tips.
Men må mjaue at vi er ingen eksperter, men matmors erfaring med hund og hest som bruker mye seler, er brukt for å finne det som er så bra som mulig, for meg og Kasper. 
Og den helt purrfekte selen er vanskelig å finne, for katten er veldig ulike i kroppsfasongen. Så det er ingen garanti for at våre seler passer alle andre katter. 

Poterte ned nettopp en blogg om DÅRLIGE KATTESELER, den kan du lese her

TIPS

1. En god sele skal ligge inntil kroppen, på en behagelig måte ute å stramme eller føles ubehag, uansett om pus sover eller løper. 
2. Halsbelte skal ligge  litt i framkant av skuldrene, og skuldrene skal ha bevegelsefrihet.
3. Når katten drar framover skal selen legge presset på brystet, ikke rundt halsen
4. Festehemper på magebelte skal ikke sitte bak forbena, eller under magen, men godt oppe på siden
5. Prøv ulik merker, og betal for kvalitet. Like viktig med god sele til pus, som at eieren vil ha gode sko.
6. For stor sele er ubehagelig, ikke kjøp sele for at kattungen skal vokse inn i den.
7. Selen skal være av mykt stoff, kattene er veldig følsomme.
8. Nakkestykke må ikke være for kort, da presses mage og halsbeltet sammen og strammer  hals og bak forbena på katten.
9. Bruk typiske Y-seler til katten, det er større bevegelsefrihet i front.
10. Gå ikke tur med katten i halsbånd, 
     

Vi bruker Puppiasele, grei passform, mykt og behagelig stoff. fin bevegelsefrihet.

Nonstoppsele.
Litt stivere, passer til katt som er vant til sele. Bredere hodeåpning. God bevegelse frihet, festepunkt for line både over og under. Den under brukes på langline når han går løs på tur. Sterk sele tåler mye bruk.

Har også brukt Rukka selen som Musti selger. Lik puppiasele i utforming og bruk.

Alle selene vi bruker er Y-seler, hvor fronten på selen er formet som en Y.

Disse selene sitter riktig på plass når man har en sele som er rett tilpasset, i tillegg til god plass for strupe og luftrør.

Vi bruker aldri brystseler, disse har ei reim som går tvers over brystet på katten, og med en magebelte som holder den ca på plass.
Synes dem ligger litt ustødig når katten vimser i lina. Og mange kommer for høyt opp og presser mor luftrøret.
Kattene er så små og har for lite bryst til at en passende stor brystreim ikke lager ubehag.

Når man skal sette en sele på katten vil den ofte vike unna, spesielt i begynnelsen.
Legg den på fanget eller ett bord, med rompa på magen og en arm på hver side, og man holder selen foran hodet på katten med begge hendene.
Da har man kontroll på katten alle veier, evt slipper selen og stopper katten med hånden om den prøver å gå vekk.
Ikke nøl når du tar på selen, da lærer du bare katten å vike unna. 

Tre den over hodet.

Det kan se trangt å ubehagelig ut, men katten tåler dette. Husk vi smyger oss gjerne inn i trange hull i naboens garasjevegg. 
Den skal være litt trang, ellers blir den for vis over halsen til katten ved bruk.
Mange katter er faktisk bredere over hoder enn over halsen. så  når du skal kjøpe sele og måler vidden på halsen, må du alltid måle vidden på hodet også. 

Plasser Y mellom forbeina

-og fest magebeltet.

Det er viktig at selen ikke går for langt opp i halsen på katten, det vil gi press på strupen som er veldig ubehagelig og i verstfall gi trakealkolaps, kollaps av struperøret. Katten skal kunne senke hode for å f.eks. snuse på marken uten at selen gir selen ubehag i strupen.

Både puppiaselen og Nonstoppselen gir Jesper masse strupefrihet.
Mens Rukka selen til Jesper er for stor til Kasper og kommer akkurat i strupen når han har hodet i normal stilling. Denne vil stikke inn i strupen og luftrøret om Kasper har lyst til å snuse på bakken.

Puppiaselen har en løs magereim, da må man passe på at ikke klipset blir liggende rett bak forbena, Denne vil komme til å gnage når Jesper løper  eller er med på lang tur.

Nonstoppselen har ett klips på hver side av magen som ligger høyt oppe og er ikke i konflikt med noe. 

Hele halsbeltet er bredt og i mykt stoff med polstring rundt kantene som gjør selen behagelig å ha på. Og den er langt nok ned på halsen, slik at Jesper kan snu på hodet uten å berøre halsreima.

Når vi tar av en slik sele , løsner vi klipsene på magebeltet først. 

Ta frampotene ut av selen , så selen kun henger rundt halsen.

Så vrenger vi halsreimen på vranga fremover.


Før man trekker den over hodet og av katten.

Nonstopselen fungerer på akkurat samme vis som puppiaselen.
Men denne har litt større åpning på i front fordi den ligger litt anderledes over skuldrene enn Puppiaselen
Tre den over hodet. 

Klapp gjerne pus før man setter på magereima.

Plasser brystreima mellom frampotene og klipsene festet på siden.

Jeg bruker to fingrer under magereima,
Kasper har den ennå litt strammere. Han beveger seg ikke så mye ennå. Og er mest på tilvenning til sele og aktivitet.

Halsreima ligger foran skuldrene ikke over. Og den blir liggende mer inntil kroppen når han går foran i line og trekker.

Kasper er i tilvenningfase, og sitter ofte på fanget når selen kom på. Men prøver en litt for stor sele på han.  
Det er mange som synes selen kan være dyre og velger og kjøpe en for stor sele så kattungen kan vokse seg inn i den.
Det er like og ikke mer ubehagelig som om vi skulle gå med for store sko og klær som gnager.

Kasper ligger også foran med rompa mot mage til matmor, med en hånd på hver siden og selen i hendene foran hode på Kasper.

Magereimen er for stor og alt for bred.

Kasper for alt for liten plass for strupen og kan ikke snuse fritt på bakken uten at selen stikker seg inn i halsen.

Her vises det tydelig hvor for stor halsreimen blir på Kasper. Du ser også tydelig nå hvordan selen stikker seg inn i luftrøret når han har hode ned, som om han skulle snuse på marken, her har han jo bare hode litt ned, ute ville det blitt mye mer bøyd og derav rett og slett smertefullt.

Kasper får heller ikke snudd hode sideveis uten å komme borti selen, som jeg viste på Jesper ovenfor.  

Alt for vid i alle reimer, så når han vimser i linen på tur, vil hele selen snu og vri seg på hele kroppen hans.
Noe som gir feil trykkbelastning og fort kan gi gnagsår.

Her er Puppiaselen som kasper normalt bruker, den er trang og få på, men får bare en finger under halsreima

Hele selen har polstring rundt hele selen, også nede med forbeina, hvor huden er veldig tynn og ømfintlig.

Til kattungene kan ikke reima mellom forbeina være for bred. 

Ofte kan det vare ett problem med nakkestykket, det er for kort. Hals og magereimen, holdes for trang sammen. Da vil halsreimen presses opp i strupen og magereima presses opp bak forbeian på katten, hvor huden se tynn og lett kan få gnagsår.

Ikke alltid like fornøyd når den er kommet på, men litt kos og klapp. så er den glemt og klar for tur.

Får å finne rett størrelse må katten måles rundt hode, hals og mage. Ikke alltid like lett å måle med målband.
Bruk en tråd og legg den langs en linjal eller målbånd.

Også en liten videosnutt når jeg får på sele…litt små irritert, fordi jeg lå å sov. og helst ville gjøre det ennå litt til!

Endelig er det helg og kos.
Men du vet den følelsen når man våkner og bare vil så på do, den var i dag.

For å unngå tull i pels buksene så løp jeg rett til katteluka, og måtte ut før det ble krise.
Så skinkekontrollen fikk lillebror ta seg av i dag, så skulle jeg ta meg av helt andre gjøremål.
Kasper ble storfornøyd og stolt, som skulle få ett slik ærefullt oppdrag. 

Nå har jo han surret rundt meg så mange frokoster og har fulgt nøye med, for her gjelder det jo mat, og da er han alltid på hugget.
Han har god kontroll på hvor godbitene finnes og fornøyd fikk han rekvisittene på benken.

Men den rette stillingen til frokostbilde er ikke lett. Iallefall ikke med makk i stompen.
Så det blir ganske mange bilder før han sitter så pass i ro at bildet blir klart nok.

Men det aller beste mot makk i rompa er tur ut i marka. Så i dag blir det tur i skogen på oss.

I dag er det nesten ikke kaldt i det hele tatt, liksom ikke hverken kald eller varmt, akkurat midt i  mellom. 
Så vi skulle se om lillebror ville gå litt mer enn han har gjort før.

Og det begynte jo ganske bra, men han skal jo gå helt i stompen min, og det lugger såpass godt der bak, at jeg ga han en skikkelig poteklask.
Da fikk jeg får gå i fred ute i lyngen på musejakt, eller mest muselytting da.

Framme med hvileplassen vår, satt vi bare å lyttet, mor sier vi skal høre på stillheten, men jeg klarte ikke å høre den i det hele tatt.
Regner med at Kasper heller ikke hørte stillheten. for han å sitter helt oppi stompen min igjen.

Tror han er mest opptatt å snike seg innpå meg, og jeg må bare knipe pelsbuksene min godt under stompen før han skal bruke den som sitteunderlag sammen med halen min.

Hjemover ville han heldigvis sitte på hos mor, så jeg kan få spasere på tokt uten påheng.
 

Kasper har skjønt at vi skal gå fremover nå, og løper ivrig i vei.
Men trikset er, at jeg har langline på og kan gå langt framme på stien og han kan løpe og løpe uten å nå helt frem til meg og halen min, i sitt korte bånd.
Uansett hvor mye han løper, så når han ikke helt fram til meg. 

Og han har lært at det er ingen skam og ta pauser. Det gjør han ofte.
Blir det kaldt i stjerna, rømmer han rett til mor, tar tilfart, og som ei kule flyr han gjennom luften og opp på låret til mor, hvor han klorer seg fast og klatrer videre opp på sekken.

Så kan han sitte der oppe ute å få frostskader i baken, og følge med meg lenger bortpå stien.

Det er litt skummelt ennå nede på stien. Noen store steiner og store røtter synes han ser skikkelig skummelt ut, stopper stadig opp for å sjekke ut om det går greit når jeg passerer disse.

Men da er jeg allerede så langt unna at han tørr ikke å passere dem alene nede på stien. Da er det tryggere å sitte hos mor.

Så er det rett hjem og tacobilde.
Vi får nemlig besøk i kveld og må ta ett tidlig på dagen bilde.

Det var kommet noen små sløyfer i posten idag til Kasper, og han skulle jo absolutt også være med på bilde med nysløyfa, selvsagt. 

Men heldigvis får jeg ta noen bilder alene uten å blir forstyrret  og med all oppmerksomheten og godbitene.

Men hvor lenge fikk jeg jobbe i fred på benken liksom, før den der makken kom smygende med en rosa hjertesløyfe.
Bare banet seg vei mellom all pynten. Ganske målbevisst på hvor han hadde tenkt seg. 

– Herrepus altså, at det går ann å være så selvgod.
Til og med Sløyfa henger på skakke. og dette tar hun bilde av.

For å si det slik, så kan jeg ikke gjøre annet enn å sukke tungt, og vente til han klarer å sitte i ro ett lite fotoøyeblikk. 

Høyt å lavt, ja til og med å lugge meg i barten klarer han å få til.
Men til slutt er det ett lite øyeblikk, han sitter i ro, stirrer intens på godbiten, før han plutselig står helt på kanten av kjøkkenbenken, like før han bare tipper utenfor å rett i gulvet.
For det har skjedd før.  Men har han lært? nei!

Siden jeg var mer en tålmodig med han fikk vi nykokt fisk til kvelds.

Ja det fikk vi til frokost også, med litt vom.
Tror mor er lat, samme maten på to serveringer etter hverandre.

Frokost servert på gulvet side og side.
Men jeg har tydeligvis, mye bedre mat, selv om vi har akkurat samme mat.

Han skal alltid smake på min mat.
Så noen ganger får jeg lov å spise min på benken, for å få spise den i fred.

Lørdag og bytur.
Jeg fikk heldigvis være hjemme på musejakt. Og litt fri fra Kasper, for han har vært skikkelig påheng de siste dagene.
Gleder meg til litt nøttefjernedagen kommer.
Tror det er på høy tid nå og dessuten har han vokst masse i det siste, og til og med mistet masse baby pels og begynt å få ordentlig kattepels.

Og han må lære seg å møte alle utfordringer alene også.
Så i dag ble det bytur med masse nye lyder på han, musejakt på meg.

Han var ikke så høy i pelsen sin uten meg med seg.
Gjemte seg godt inntil halsen til mor. Men han stakk ikke av eller prøvde ikke en gang å stikke av, bare lå der og sniktittet på alt rundt seg.
Noen ganger til, så vil han nok slappe mer av og tør å undersøke nye omgivelser mer.

Kasper synes hunder egner seg fint som hest… og de ikke er så farlig som mange sier.
 

Han fikk en liten leke til seg selv og handlet mat til meg.

Han var iallefall strålende fornøyd med sin utvalgte leke og lekte i timesvis med den.

Jeg var strålende fornøyd med min pakke, men fisk er ikke bedre en musefilè.
 

Og en ting til,,,om jeg spiser mus, så spiser mor orm, det er da virkelig ikke særlig delikat.
Da sier iallefall jeg neitakk og forlater kjøkkenet tvert. Dette er skikkelig ekkelt.
Lillebror trodde selvsagt at dette også er mat, og spiste opp en hel orm.
Så over helga skal jeg mjaue til dyrlegen min å får ormekur til både mor og Kasper!

 

 

Kasper blir flink å vente i vinduet, regner med vinduskarmene er utslitt før det blir sommer.
Når han blir lei av å titte ut, er det yogatrening

Aller først i dag, skulle vi på tur for å ta bilder til ett nytt prosjekt.  Selv om skyene har ramlet ned fra himmelen, og ikke er purrfect fotovær.
Det var greit nok turvær, ikke for mye snø og ikke for kaldt.

Og så skulle det bare være en kort tur, for vi hadde flere ærend i dag.
Korte turer er ganske flott iallefall når det er ny snø, for da kan jeg risikerer snøballer i pelsbuksene mine.

Vi gikk hit og dit og gjorde ferdig oppdraget vårt.  Deretter var det bare å finne en vei tilbake til bilen.
Mor gikk først, siden hun har størst oversikt der oppe. I forhold til meg som går nede i lyngen.

Lillebror satt oppe på sekken, det er der han trives aller best.
Og det synes jeg er helt greit, for jeg kan bli skikkelig irritert når han går å tråkker på haletippen min, det lugger så fælt. 
Skal liksom gå helt oppi meg når vi skal tasse i vei, ennå vi har en hel skog i gå i.

Han står på halen, kanskje han tror det er ett snøbrett.
Men jeg gir han en skikkelig poteklask, og det husker han i 4 sekunder, så er han på halen min igjen. Så for min del skal han bare sitte oppe på sekken.

Men i dag er det for mye snø for at han skal gå, mor må nemlig gå foran og lage sti til meg.

Og vi går og går og går og går, men bilen dukker ikke opp. Og jeg har vært så opptatt av å kikke etter alle harepusene, som er en slags hvit pus med rare bevegelser, en slank utgave av Hopp og Sprett som jeg har hjemme på en måte.

Det var spor over alt etter harepusene, og jeg må stoppe mange ganger å snuse på alle disse merkelige sporene.

Med slike spor overalt, blir man fort inspirert til å gå fremst, og mor henger i tau etter meg, må nesten dra henne etter meg.
I grunn skikkelig gira på å finne en slik harepus, hadde vært skikkelig stas!

Men når man er mer opptatt av å ta bilder og snuse etter harespor, så var plutselig ingen av oss sikker på hvor vi hadde havnet. 
Bilen og veien var forduftet, og vi skulle vel egentlig vært med bilen for lenge siden, når vi bare tenkte oss om. 

Her var iallefall bare skog så langt øye kunne se, og ikke noe annet en rådyr, elg og harepus som hadde laget egne veier. 
Så vi fortsatte i helt ukjent terreng, en eller annen gang måtte vi komme oss til en vei, men det kan jeg mjaue, at det var ganske lenge til det skjedde.

Heldigvis så er jeg ikke så tung som mor, og kan tasse oppå snøen, mens mor fikk godt med trim. Hun sakk rett gjennom snøen og laget skikkelige huler, som svære musehull innover skogen.
Om det kommer noen etter oss på ski nå, så vil dem nok tro at det har vært en skikkelig svær elgku på tur.  

Kasper fant fort ut at våre veivalg ikke helt passet han. Og synes det var greiest å sitte på sekken å småduppe.

Etter noen kilometer på villtur, kom vi oss fram til en brøytet vei. Men fortsatt var det et godt stykke å gå tilbake til bilen.
Kasper  ble mer fornøyd med å komme på vei og fikk lov å komme ned å strekker på potene sine. Men tror ikke han var helt sikker på at vi valgt rett vei nå heller, men han fikk pent bare komme tassende etter. Vi hadde nemlig tenkt oss på pusongeshopping etterpå, og begynte å få det litt travelt, det vi skulle bruke 1 time på, brukte vi 3 timer på villtur i stede. 

Vi dro rett på shopping, til Elverum Zoo, siden det var rett i nærheten. Lillebror har ikke shoppingerfaring, og trodde vi kunne bare smake og plukke med oss alt sammen.
Og høyt og lavt skulle han. Godt gjort det ikke ble rødt kort på han altså.

Men jeg tok han med på en liten omvisning, for dem har ganske mye fristende her av ulike greier.

Kasper var overhode ikke interessert i slike småfirbeinte tasser, mens derimot pips i mange delikate farger ble han veldig interessert i, hadde tross alt har han aldri vært så nært en skikkelig ekte pips før. Kun studert på langt holdt fra vinduet hjemme.
Tror kanskje han ønsker seg slike pips.
Slike firbeinte  finner jeg jo hjemme til han, kanskje jeg kan finne en til i kveld tilogmed.

Hadde eget hundehus her, men jeg kikket inni og synes det passet bedre for kattepus, kanskje jeg skulle ønsket meg en slik.?

Men vi fikk oss i det minste et nytt klorestativ.
Vi var begge storfornøyde og testet den for fullt, side om side, og jeg måtte mjaue han noen skikkelig triks.
 

Nå fikk jeg muligheten til å demonstrere skikkelig liggende kloring, og han var stor imponert bak meg.
Dette er en hemmelighet som er drittbra å bruke rundt senga, da våkner alle fort. Eller den er også fin bak sofaen, også en hemmelighet.

Selvsagt påfyll av kattemat, Lillebror har jo bare fått maten servert i en liten matskål, og ikke sett hvilken svær sekk all maten vår er i.

Og kattesand, ja broderen tok kvalitets gravsjekk med engang lokket var av og bare storgledet seg til at han fikk påfyll i sandkassen sin, så han kunne grave i vei som en virvelvind med pels.
Og som alltid blir det mer sand på gulvet enn oppi kassen.

Så var det plutselig kveld og jeg klarte å snappe en mus på hjemveien, ikke hvilken som helst mus, men en skikkelig svær, ikke en pinglet liten spissmus engang.
Flappflapp og inn kattedøra med den. Knurret høyt og tydelig  med en gang jeg kom inn så hele huset skulle få vite at kveldsmat var i hus, men må også knurre litt så alle vet hvem musemesteren er.

Far tør iallefall ikke å komme å røre musa når tiger`n kommer med jespers matkasse, kortreist fersk mat døgnet rundt.
Mor er blitt så vant til mine musefangster nå, at hun tror snart dem er familiemedlemmer. 

Kasper sto på trygg avstand og studerte hvordan man avleverer en mus inne.  Viktig tradisjon å videreføre. Denne gangen var det en rømningssikker mus. Kunne ikke risikere at tassen mistet den under kjøkkenbenken igjen.

Første testen var å fokuserer på mus, ikke leker.
En ekte musejeger må være konsentrert. Men litt han vingler litt i starten, som forventet.

Måtte ta noen små ekstra knurr så han skjerpet sansene sine og konsentrer seg bittelitt til. Kan kan jo ikke stryke på ett musekurs!
Ville jo være pinlig for meg i kattenabolaget om ikke lillebror overtar min musejakt arv og omdømme!

Så etter litt små hint og knurr, tok han rett valg og fant musen, og som belønning fikk han lov å gi den noen skikkelige poteklask som han hadde lært i ett tidligere musekurs.  Nå var han skikkelig fornøyd, og det var kursholderen også!

Men han klarte selvsagt å miste denne musen også, den forsvant bare i løse luften i ett ubevoktet øyeblikk mjauet han. Akkurat som om det var en flaggermus liksom. 

Men jeg har mine mistanker at det har vært ei tøvmus på ferde!

I alle fall en fin pusedag og mange fine stunder med lillebror, og ikke minst bestått musekurs 4 også!

Mjau fra
Jesperpus
 

Jeg har ikke mjauet så mye om hva jeg egentlig spiser, foruten om mus da.
Og en liten skinkebit i blant, ja og godis.
Men jeg spiser kattemat også, for det meste.

Og jeg har spist det samme fôret i alle år.
Og i år skal jeg få lov å være stolt Ambassadør av Eukanuba, mitt faste kattetørrfôr.

Foring er et helt studium, men vi har noen enkel tanker om hvordan vi ønsker å fôre pus.
Vår viktigste tanke om katteforing, er at katten er en proteinspiser, altså kjøttspiser, og ferskvarespiser.

Og selv om posene i butikken har fristende tekster og bilder med vakre katter på fremsiden av posene eller eskene, så er det ingredienslisten på baksiden av posen som er den viktigste informasjonen på posene med kattefôr. 
Skulle ønske disse kunne være enklere å forstå for folk flest.

Vi katter er ikke slik som hunder, som er altetende, og gjerne graver ned godbitene og lar dem godgjøre seg en stund.
Katter liker fersk og friskt kjøtt, derfor er vi også nøye på hva vi spiser, slik mat blir fort dårlig/fordervet om det ligger i matskålen f.eks. en dag.

All mat oppbevares i lukket boks, mørkt og kjølig, både tørrfor og våtfor. Og ingen av rettene serveres på gulv med varmekabler, eller står på gulv varmekabler. Varmen fra gulvet vil forringe kvaliteten på maten ganske fort, spesielt våtfôr.

Siden jeg er en aktiv katt som er med på mange ulike aktiviteter, eller er mye ute på jakt hver dag i alt slags vær, er det viktig å ha nok energi og overskudd til alle opplevelsene.
Og en skikkelig vinterpels, med vakreste fluffye pelsbukser. Eller sommerpels som skinner i kapp med solen.
For pelsen forteller mye om kroppens tilstand og fôrets kvalitet.

Og uansett om jeg er aktiv eller har en rolig periode, så skal holdet på kroppen være stabil, og selvsagt at jeg er frisk og uten magetrøbbel på noen vis.

Vi har valgt å bruke kattungefôr, Eukanuba Kitten som fullfor, fordi det har høy kjøtt% og fett% og derfor god smaklighet. Rikelig med taurin naturlig i kjøttet og ikke for mye salter. Ett godt sammensatt fôr med nødvendig innhold av mineraler og vitaminer.

Dette fôret gir en god metthet følelese som varer. Noe som ser veldig viktig når man er på reiser eller utflukter. Jeg slipper da å spise store mengder for å tilført nok energi og føles meg mett.
Det gjør at selv på reiser og turer holder jeg holdet og energinivå, og vi føler oss helt trygge på at med Eukanubafôret får vi i oss alt det vi katter trenger.

For å få et fôr med god metthetsfølelse med varighet, må fôret inneholde mye kjøtt, og ikke en masse kornprodukter, som gjerne billige kattefôr inneholder.
Jeg trenger å spise en mindre mengde Eukanuba, enn av feks billig kattefôr fra dagligvarebutikken for å føle meg like mett.

Selv om en katt spiser ofte og mye, trenger ikke å bety at det er et godt fôr, men fôret inneholder for mange unødvendige ingredienser som kattefordøyelsen ikke nyttegjør seg av, og dermed forsvinner det rett gjennom tarmsystemet og jeg blir sulten igjen etter en kort stund.
Fôret kan også være tilsatt stoffer for å øke smakligheten.

En annen fordel er at kroppen nyttegjør seg av mer av ett kvalitets fôr, enn av ett billig kattefôr med mye kornprodukter, hvor meste parten går rett igjennom fordøyelse systemet og rett i kattedoen, med tilhørende lukt. Så noen ganger trenger man ikke å bytte kattesandmerke, men kanskje heller kattefôrmerke.

Dagsbehovet for tørrfôr står alltid fremme, med fri tilgang, slik at vi kan spise når vi vil og hvor mye vil vil.
Da regulerer vi selv inntaket etter behov. Noen dager er det en del musefangst og da spises jeg selvsagt mindre tørrfôr inne.

Men det er ønskelig at tørrforet spises i flere mindre måltider, for å nyttegjøre seg best mulig av det, enn om at det spise ett eller kanskje to større måltid.
Da er det større sjanse for overspising, og det er lettere for overvekt og fordøyelse systemet ikke klare å nyttegjøre av mengden og overskuddet går rett gjennom tarmsystemet. Med fri tilgang som nå, spises gjerne dagsbehovet på 5-6 mindre måltid fordelt over hele døgnet.

Har heller ikke noen ønske om å variere tørrfôret for å gi oss variasjon i smaklighet. For mye dilling vil skape kresne katter og katteeiere lager selv ett unødvendig fôrproblem på kattene sine.. 

For å gi en variasjon og tilskudd i fôring, gis den minimum 1 gang pr dag, tilbud om Provit frysetørket fôr, i utgangspunktet vom, gjerne med noe av de andre typene av samme produsent. Evtuelt kan det blandes inn rått kjøtt, kylling, hjerte etc, og noen ganger fisk. Stort sett kun ferske og rå produkter. 

Og drikke er superviktig. 
Vi har drikkeautomat med vann, og er strålende fornøyd og drikker mye mer enn ved servering av vann i skål. Anbefales!
Vanlig melk drikker vi ikke, da jeg reagerer på laktosen i vanlig melk. Men noen få ganger kan det være godt med kattemelk.

Og selv etter en dag på “jobb”, så kan jeg gjerne ta en tur i Tigerskogen på jakt etterpå, full av energi.
Det er et godt tegn på overskudd og nok hvile.
Jeg  kommer til og med inn midt i musejakten for en  Eukanubalunsj, før det er ut igjen på ny jaktrunde.

“Uten skikkelig mat og drikke, fungerer vi overhode ikke!”

Mjau fra
Jesperpus.

-sponset-

I dag, selveste søndagen, fikk mor sove 1 time lenger. Men det var bare fordi Kasper forsov seg.

Han ble nemlig en liten makk i går kveld og ville ikke legge seg.
Så da gav jeg han fart gjennom pusongehuset, så både mor og far våknet.

Duker, stoler og noe vinduspynt fikk kjørt seg, da  flyttebyrået, Kasper Jespersen tok affære.

Jeg “jaget” Rakker’n, ned av loftet og rundt i kjøkkenet og stua, over og under det som måtte sto i veien.
Med krøll på halen og full fres gikk det unna.  Før han fikk nok og stakk opp på loftet og til mor, skikkelig andpusten.

Mor og far trodde det var elefanter som galopperte opp lofttrappen. Så de var lysvåkne begge to og satt i sengen når vi kom stupende over dørstokken gjennom luften og landet mykt midt i sengen.
Jeg først og Kasper flaksende andpusten etter.

Men han var jo selvsagt så sliten i småpotene sine og fikk ikke god nok hoppsats på dørstokken og klarte ikke å fly helt til sengen, men på landet akkurat på sengekanten, der hang han i to sekunder. Før det kom ett dunk i golvet. 

Mor ropte på han, så kom det opp to spisse øretipper over sengekanten igjen, som garantert hadde hørt knitrelydene i godis posen.
En godbit og marsj i seng, freste jeg til han. nå var det nok og Go natt.
Sliten, gjorde tassen som han fikk beskjed om.

Iallefall, søndag kom. og jeg fikk vekket de andre.
Frokost og jeg dro ut på tur. Alt som vanlig uansett dag.

Det er det jeg liker best, rutiner og faste ting. Men jeg takler greit utfordringer også. 

Noen timer ute, så stikker jeg alltid hjem, og Kasper venter som vanlig på meg.
Og i dag hadde han blitt skikkelig redd vannkokeren på kjøkkenet.

Mor skulle bare lage vann til turen vår, og det blir en slik fresende kokelyd inne den ,som Kasper trodde var ett vannkokemonster.
Og stakk som lyn ut av kjøkkenet, men han stakk ikke å gjemte seg denne gangen, løp bare rett utenfor kjøkkenet

Mor startet vannkokeren sikkert Pusen ganger, og Kasper må fortsatt lære seg at alle slike ting ikke er skummelt. Så tilslutt var han på kjøkkenet mens vannet kokte og han turte å  undersøkte vannkokeren tilslutt.

Så i dag lærte han at det ikke finnes vannkokemonster på kjøkkenet.
Og godbitene kom serverende med vannkokeren til og med.

Så var det tur!

I dag skulle vi gå på langtur, altså mor og meg.
Kasper sitter for det meste i sekken, oppå sekken eller dingler på magen til mor.
 
Og han lært at det er varmest å sitte hos mor, så tror han gikk ca. 4.62 meter i dag, før han klatret opp til utsiktplassen hos mor. 

For det er det han gjør nå, klatrer opp på mor av seg selv.
Og det gjorde han i morgen på kjøkkenet også.
Da hadde ikke mor på seg vinterbuksen, sånn bare for å ha det nevnt.

Når vi hadde tasset lengre en langt, møtte vi på ett par elger midt på stien vår.
Jeg satt lenge å stirret på dem og småknurret litt. Og da ble elgene så redd tigerblikkene og knurrene og la til skogs så vi kunne fortsett turen vår.
Kasper satt oppe på sekken, gjemte seg bak hodet til mor, så tror han ikke fikk med seg heltedåden min – dessverre.

Etter hvert begynte det å snø ganske mye, og da måtte Kasper bare gjemme seg innafor jakka til mor, han har jo bare sånn babypels.
Han trenger slik ullvangpels som meg han, men det får han vel etter hvert.
 

Snart kom vi fram til ett skjul, hvor vi spiste litt mat, og godis.
Og tok en real runde med pelsstell.

Men det var i grunn bortkastet, fordi jeg orket ikke å gå mer, og ville slappe av, så mor åpnet sekken så resten av hjemturen lå jeg langt nede i sekken å sov. Mens Kasper og mor tuslet og skravlet videre hjemover.  
Kasper var mest bekymret fordi han ikke så meg, og majuet flere  ganger etter meg.
Men jeg svarte ikke, for jeg ville ha sekken for meg selv, og det viste mor.

Kanskje han trodde de var gått i fra meg ved skjulet.

Når vi kom frem til bilen, blei han plassert i buret sitt og sekken kom inn i bilen. Og jeg krøp ut av sekken, skal du tro han ble både stor i øynene og glad på samme tid.
Jeg var ikke så langt borte som han trodde, bare en litt hemmelig gjemmeplass i sekken.

Vi dro hjem.
Kasper måtte være inne slik at babypelsen fikk tørke, mens jeg dro ut på tur i tigerskogen min. 
Når jeg kom hjem etter en kort tur, satt det en orange vinduspynt å ventet på meg.

Så da har vi vel egentlig sove for det meste utover kvelden i dag, men har trent på noen museøvelser også, tilfelle musekurs 4 plutselig starter, da må han være klar.

Snipp Snapp Snute, så var søndagen over.
 

SøndagsMjau fra
Jesperpus.

 

 

 

 

Siden det var langtur i går, skulle vi ha en rolig dag hjemme i dag.
Men det var igrunn verken jeg eller lillebror helt enig i.

Klokken 05.00 vekte jeg brorsan som nå ligger for det meste å snorker hos mor om natta.
Men heldigvis er han verdens mest morgenkvikke pus, og er våken på ett øyeblunk når jeg vekker han.

Mor er det litt verre med, der trengs det større kraft til for å få henne opp.
Klokken er jo passert 05,00 allerede og vi er mange minutter forsinket.

Jeg får Kasper med meg, dobbel så effektiv vekking. Jeg plassere meg på taket av hybelen min, mens Kasper kryper inn i 2.etasjen. Så lager vi små mjauelyder til mor slår på lyset.

Om hun da ikke kommer seg opp er neste steg å  hoppe på henne og gjerne fortsette å stirre intens så hun ikke klarer å sove.
Hun kjenner nok 4 stirrende øyner som stikker gjennom dyna.

Kasper er lett til å få til å hoppe litt rundt på mor, bare sier det er noe under dyna som røre på seg, så hopper han rundt å prøver å fange alle bevegelsene. Og da er det ikke lenge før mor gir etter og står opp.

.

Alltid når mor står opp, får vi servert frokost og får en trivelig stund sammen, alle 3.
Det er det som er det beste med helg, at man har så god tid.
Når det begynner å lysne får jeg lov til å gå ut, mens Kasper er inne å slapper av. 

Det tar heldigvis ikke lange tiden før jeg har fått tak i en skikkelig frokostmus nede i Tigerskogen. Storfornøyd løper jeg hjemover med musebartehår ute på den ene siden av snuten min og en lang musehale ut av den andre siden av snuten min. 

“Flappflapp” inn kattedøren og Kasper står parat til Museleksjon 3. Han har nemlig ikke turt å sette tennene i en skikkelig mus ennå.
Har bare snuste så vidt på den forrige jeg kom inn med.

Kasper pinglepus skvetter når musen rører på seg, nesten som far. Forskjellen er bare at Kasper er pusestille, mens far sier alltid styggord.

Kasper skulle få lov å hilse på Morten musemann, og da skjedde det en typisk amatørpusefeil. Musen gjorde ett hopp mot Kasper, og pyseKapser hoppet unna musen. Så da strøk Kasper på musekurs nr 3. Man hopper aldri unna en mus.

Før jeg fikk klappet kloa i han, stakk Mortenmusemann under kjøkkenbenken. Og det er jo ikke særlig populært.

Vi ble sittende på utsiden av den lille mikroskopiske glippen og bare kjenne duften av den rømte musefileen og den fornøyde muselatteren som laget ekko i hulrommet under benken.

Da måtte vi sett i gang Krisepuseplan 1, musen måtte fanges før den gjorde ugagn, eller at de andre i huset merket hvilken tabbe som hadde skjedd.
Det var jo ikke første gang jeg har iverksatt større krisemuseaksjoner her de siste månedene her.

Jeg trenger ikke å tenke over hva som skal gjøres. Det er bare å hive seg rundt å finne musefella.
Plassere en dæsj Nugatti strategisk på fella. 
Nugatti skal være spisende og musene digger det, men ærlig talt så ser det mer ut som noe som allerede har vært spist.

Så er det bare å vente og vente og vente og vente.
Kasper har jo ikke tålmodighet, men akkurat nå klarte han å holde seg i ro lenge nok til at vi hørte fella smakk igjen.

Og vips satt Morten i fella, nugatti er tingen. Krise avverget før den ble oppdaget.

Strakk poten under og dro frem musefelle med fangsten.

Kasper var skikkelig imponert og har hadde sittet i ro nesten i en halvtime. Skikkelig musehypnotisert tror jeg.
Men kanskje han lærte at det noen ganger er det lurt å ha tålmodighet.

Siden musen var helt død, fikk han lov å prøve seg litt på nytt i musekurs 3, denne gangen rømningssikker mus.

Han hadde iallefall ikke fått museskrekk og nå ga han den en skikkelig poteklask som jeg hadde lært han på musekurs 2.
Men tok musa med meg ut, det ville være juks å drive på slik.
Han skal få ett nytt forsøk en annen dag. Garantert!

Kasper ble iallfall sliten av å være på kurs og gikk å la seg i kurven sin. Mens jeg dro ut en tur til.

Tasset en tur ned over i nabolaget, og fant en åpen dør som jeg stakk innafor. Selvsagt kom eieren hjem, så jeg gjemte med under noen planker og annet rot langt inne i rommet. Men plutselig ble døren låst, og jeg, innestengt igjen. 

Hjemme lå lillebror å sov, og når han våknet begynte han å lete etter meg, og når han ikke fant med begynte han å rope på meg. Men hverken han eller mor fant meg inne.
Mor så på klokken at jeg hadde vært ute i mange mange timer. det bruker jeg aldri å gjøre uten å komme innom en tur å mjaue “hei” om dem er inne.

Så Kasper og mor kledde på seg og dro på leiting. 

Kasper forbi hestene, eller han vet ikke at det er småkompisen våre. Han tror det er gigantiske katter og freser til med. 
Men jeg var nok ikke hos hestene i dag.

De var tilogmed hos kaninene å leitet etter meg. Kasper trodde dette også var katter så han måtte frese litt til dem også. Dem bare stirrer på han og skjønte heldigvis ikke så veldig mye. 

Lenger bort fant de meg innesperret, og Kasper mjauet skikkelig høyt og ble veldig glad da de fant ut hvor jeg var.
Han hadde nok vært skikkelig engstelig.
Hilste på han flere ganger før han ble fornøyd ( Se klipp i videoen)

Siden vi alle var ute nå, og været var passe fint, ikke for kaldt fikk Kasper være med meg på en tur i Tigerskogen.
Det ble hans første tur der. 
Litt mørkt og skummelt noen steder, men siden mor er med hopper han bare opp på skuldrene hennes og får full oversikt. 

Han har jo bare babypels ennå og den tiltrekker seg snø, og han klarer heller ikke å holde halen godt nok opp, og går å drasser den ned i snøen så har ser ut som den slasken når han kommer.
Må nok ha ett kurs i pelsstell også, for han har laget seg masse unødvendig arbeid med pelsstell. 

Kasper får iallefall masse trim, og klatrer både over og under trær.

Og noen ganger gjemmer jeg i skogen, men han er ikke så flink til å bruke sansene sine ennå, så det er nok, at han ikke ser meg.

Han glemmer å bruke lukte sansen og hørselen for å finne meg. Han bare sladrer og løper til mor.  
Og selv om jeg sitter noen få meter fra han, for eksempel bak et tre, finner han meg ikke.

Nesten hjemme er det full aktivitet på fuglebrettet. Og da våkner Kasper, øynene blir så store at dem nesten spretter ut av hodet hans.
Og han skjelver like mye som første dagen han kom til oss. Men nå er han ikke redd, bare i ekstase, så nær all pipsen, som han studert fra stuevinduet.

Han prøver seg til og med på en liten klatretur, men med de små klørne klarer han ikke å komme seg så langt.

Dessuten blir han så distrahert av alle fuglene at han glemmer å klatre men blir bare hengende på treet.

Nå hadde jeg vært ute lengre enn nok og mjauet til mor at jeg ville inn.
Hun måtte gå å hente Kasper for han hadde ikke tenkt seg inn fra fugle-universet sitt.

Det var nok uteliv for i dag.
Vi begge to trengte en god middag og en ekstra lang middagslur.

Lørdagshilsen fra
Jesperpus.

 

De siste dagene, har bare vart helt vanlige. Kasper leker inne, med de tobeinte og jeg er ute på musejakt.

Har selvsagt levert noen muser inne til Kasper, med det skal jeg dele med dere en annen dag.

Kasper har noen aldeles merkelig sovestillinger, kan jo nesten ikke se att fram på han. Men han ligger iallefall i den ene kurven og jeg får ligge i den andre, stort sett i fred.
Må benytte sjansen å sove når han har sloknet.

Ellers begynner han å bli en dyktig godissnoker, og det synes jeg er helt knall.
Da kan jeg bare sende han avgårde på tokt, så kan jeg skylde på han når godisbitene ligger spredd utover gulvet.

Men som regel har vi jo spist opp alt, men han har ikke helt forstått at man skal bare hente slike gode godisposer. Noen ganger henter han slike jeg ikke liker, og da får han ta all skylden selv.

Men problemet er jo at han ikke alltid tømmer posene utover så vi kan dele. Han er jo så liten at han kryper inni alle posene å spiser alt selv.
Men så mye som han spiser, så er det nok ikke mange dager før det der tullet, blir satt en stopper på.

Man må jo dele på godene man stjeler.

Fast kveldstrim til mor og kasper er fang musa. da løper dem som gale rundt.

Og da må jeg jo hive meg med å vise hvordan man skal fange mus, og ikke la den slippe unna. Tviholder på musen så mor ikke klarer å løpe, men står å spinner på kjøkkengulvet når hun skal prøve å dra på en skikkelig tiger!.

Kasper stopper opp, og bare ser og lærer.
Men han er jo så lett som en musefis, og har ikke sjanse til å stoppe hverken mus eller mor.
Men han får iallefall masse trim.
 

Endelig ble det tid for skitur, og Kasper skulle få lov å være med.

Ikke fordi han skal gå så mye, for han er ikke så flink nok til å gå riktig, for å gå på tur med ski. Skitur er kun for ekspertpuser nemlig.
Men han skal lære seg å sitte på sekken, og holde seg fast der.
Han skal bli vant til lydene som skiene lager og fortsatt lære å slappe av når vi har pause i sekken.

Kasper må sitte i buret bak i bilen nå og det er han ikke helt fornøyd med. Nå er det litt majuing og han synes veldig synd på seg selv.
Noen ganger vil jeg sitte sammen med han i buret og andre ganger maser han så fælt at jeg overlater sutringen til mor.

Men det er aldri når vi skal hjem, da sover han som en stein. Mor holder han litt i poten så synes han det er kos og er rolig. og ikke syter så fælt.

Siden han er veldig glad i å dra på tur, får han lov å gå litt først. Han bryr seg iallefall ikke noe om skiene og lydene dem lager.
 

Jeg går først, langt foran de andre to.

En helt ny plass langt inne på fjellet, ingen skiløpere eller hunder i sikte så det er bare å gå på.
Men det går ikke så fort når Kasper er med, han skal jo gå i sikksakk alle veier.

Og han går ikke lenge i snøen før han synes det begynner å bli kaldt og har funnet ut at mor kan brukes som klatrestativ.
Han tar bare tilfart og hopper opp på mor, og klartrer resten opp til han er oppe på sekken.

Lang der borte er solen, det er den som er målet i dag.

Målet til Kasper var å lære seg å sitte på ryggsekken, det kan være litt vanskelig og holde seg fast.
Men han er så liten at han har jo rene dobbelsengen oppå sekken.
Og han hadde ingen problem med å klore seg fast når vi travet innover skogen, i svinger, oppover og nedoverbakker.

Også har han veldig god utsikt, så han storkoser seg.

Møtte noen skiløperer og noen hunder, da løper jeg til mor.

Hun løfter meg alltid opp, så da satt vi der, to katter på sekken. Og ingen hunder som oppdaget oss.

Aldri godt å vite hvordan disse hundene er, og flere ganger har jeg blitt angrepet av løsehunder. Så vi tar forholdreglen med å sitte på sekken så vi kommer oss forbi uten noen trøbbel.

Men det er ikke så godt å dele på den lille plassen, så jeg hopper ned når løypa ser trygg ut igjen, og traver fornøyd bortover pusongeløypen som er helt nylaget.
Etterhvert kommer solen frem mellom alle grantrærne, og det minner meg på at det kanskje ikke er så lenge til våren. Kjennes nesten slik ut, for blir fort litt varmt å løpe så mye med all pelsen min.

Den er nemlig skikkelig fluffy, eller som mor kaller meg, en vrengt polvotte.
Det tror jeg er en ekstra vakker og fluffy katterase nemlig. Da blir jeg skikkelig stolt og løper med halen rett til værs.

Jeg må ha noen pauser underveis, å kjøle meg ned, potene er så varme at snøen smelter der jeg sitter nemlig, så varm er jeg.

Dessuten er det jo ganske mange oppoverbakker, og da kan du bare tenke deg for en jobb jeg har som må dra på mor og Kasper.
Det er skikkelig styrketrening!

Oppe på fjellet fant vi en solfin plass å hadde en ordentlig pause.
Kasper var nok ganske sliten, for han var snar å krype ned i sekken for å hvile.

Det er mange inntrykk for han å være med på skitur, og i dag var det ikke spesielt kaldt heller så han fikk sitte masse på sekken å se og lytte på alt som er rundt han.
 

Vi begge hadde en liten dupp i solskinnet,  mens den eneste lyden vi kunne høre var lyden av bålet som knitret og pusten til mor som satt og nøt utsikten.
 

I dag var ikke varmeflasken med en gang, tror han ble varm nok med å gjemme seg inni min pusongepels og inne mor sin ullgenser.

Men han sov så godt at han ikke kunne sitte på sekken på hjemturen, da hadde han nok fløyet av sekken, sovende i første sving.
Så mor hadde han innefor jakken ned alle bakkene, så vi ikke skulle miste han i farta.

Da ble det jo rikelig plass til meg på sekken.

Kan og fortelle at det ikke var mye mjauing i bilen på hjemturen, Kasper sov nesten før vi fikk igjen burdøra. 

Og siden jeg hadde løpt så mye og vært skikkelig flink, ja Kasper da også vært flink, så klarte jeg å mjaue med til en butikktur, var jo tross alt helg nå og synes guttaboys fortjente noe skikkelig godt.

Kasper våknet selvsagt når mor var inne i butikken, og jeg måtte bare forsikre han om at jeg hadde god kontroll på bilen
Mor var bare en snartur i butikken og handlet helgegoodis til oss. 

Deler med dere en vidersnutt fra turen i dag.
Der får dere se bittelite glimt av Kasper på sekken og når han klatrer på mor, og en masse av meg selvsagt.

br />
Hilsen fra storebror og skiløper’n
JESPERPUS

 

I dag skulle Kasper få debutere på reisepote med meg, og skulle jeg vise litt om hvordan det er å være på viktige pusemøter.

Det er viktig å trene på å reise, slik at vi får tid til å lære at det er en hyggelig måte å komme seg frem på.
Men også at vi er trivelig reisefølge for de andre reisende, og at de vi reiser med synes det er trivelig å ha med dyr som passasjerer. 

Kasper er jo fortrolig med å kjøre bil allerede, så da kan han få lov å gå videre til neste trinn, togreise!

Vi kommer helt sikkert til å måtte reise en del fremover, så da er det bare å hoppe i det. Vi har ekstra god tid i dag å legge tilrette for Kasper, så han skal ha en så fin og avslappende dag på tur som mulig.

Målet er at han skal forholde seg rolig på sete, føle seg trygg, slappe av. Treffe ulike mennesker. Oppleve mange ulike lyder og lukter og det viktige – kunne spise og sove på andre plasser, selv i fremmede omgivelser.

Klokken 05,00 vekte jeg de tobeinte, greit å ha god tid å ordne seg før reisen.
Selv om Mor mente at altfor god tid ikke var nødvendig, men jeg sto på mitt.

Jeg og Kasper var som vanlig først ferdige, og satt tålmodig og ventet ved døren.

Tja altså om Kasper sitter rolig mer en 2 sekunder, så er han tålmodig.

Men han begynner å skjønne at når selen er på, skal vi sitte med døren å vente, slik at mor får med seg alt pikkpakket vårt.

Vi har med:
– To poser sand
– Tørrfor og våtfor
– Matskåler 
– Vann
– De beste godisen, vi liker nemlig litt forskjellig.
– Noen leker til Kasper.
– Reisebagen min, og en ryggsekk, så i tilfelle Kasper vil være i bagen og jeg blir litt lei av han, så kan jeg slappe av i sekken i stede.

Siden det er aller første turen, og det er mange og høye lyder, så får Kasper sitte innenfor jakka til mor, og kan søke trøst og gjemme seg litt der.
Mor var nemlig redd for at det kunne bli for masete for meg om Kasper ble for urolig.
Så fikk jeg slappe av i bagen min.

På toget var det ganske full med folk, men jeg har bagen min og har alltid eget sete, men Kasper lå hos mor og slappet av.
Jeg bare tittet på han med smale øyner, gjespet og vasket pelsen min, så fikk han se at det er bare å slappe helt av.

Og alle lydene fra toget og alle menneskene som snakket, var ikke noe å bry seg med.

Vi var så vidt passert neste stasjon, før han slappet helt av og småduppet. Hver gang det kom en ekstra lyd fra toger, åpnet han bare øynene, kastet ett blikk ned i bagen til meg.

Men han fant fort ut at det var helt normalt med ulike lyder her, og lå i fanget til mor og småduppet hele turen til Oslo.
Mor spiste tilogmed frokosten sin med skinke uten at han fikk det med seg, bare noen smuler i pusongepelsen hans som avslørte at vi hadde delt litt på skinkefrokosten uten at han merket det.

Nå hadde han hørt så mange lyder at han tilogmed på togstasjonen turde å titte frem blant alle togene.
Og folkene som løp alle veier, som om den skulle på musejakt hele gjengen.

Og så taxi, men der er jo akkurat som å kjøre bil hjemme.
Kasper hadde mest lyst til å komme ned i bagen, men jeg breiet meg godt ut, slik at det ikke var nok plass til han nå.
Men så var det bare snakk om noen øyenblunk lang biltur før vi var fremme.

Først hadde jeg ett viktig pusongemøte med mange koselige damer som jeg synes er stas å møte, og jeg kunne stolt vise fram min lillebror.
Synes han var modig som hilste på mange fremmende mennesker, men så er de veldig hyggelige og vant til kattepuser.
  

Kasper synes det var litt skummelt på en fremmed plass, men fikk gå løs,og holdt seg ved sekken og bagen på gulvet.
Gikk litt rundt å mjauet, før han ville opp på fanget til mor.  

Og det er jo flott, når han følte det var skummelt så oppsøkte han mor, for å være hos en han kjente og følte seg trygg. Ikke bare gjemme seg bort som han gjorde før. For han fant ikke meg, jeg var jo tross alt opptatt med viktige ting og pelsstell. 

Men når jeg var ferdig, tasset jeg bort og la meg på stolen ved siden av mor og Kasper, så kunne han se meg og slappe helt av.

Kasper ble beroliget av at vi begge fortsatt var sammen, og det gikk det ikke lange tiden for han småsov på fanget til mor.

Kasper fikk til og med prøveligge en egen møtestol, og han hadde absolutt vært snill lillebror på møte.
Ikke noe stress, urolig eller mas, men ventet og slappet av helt tålmodig.

Tenkt at Kasper faktisk kan være så tålmodig og være med på voksenpus møte!

Så var det ny taxi til nytt møte, Sjåføren spurte hvor vi skulle, og Kasper majuet kjapt tilbake hvor vi skulle.
Men tror ikke Kasper var helt til å stole på, så mor måtte rette opp svaret hans så sjåføren ikke kjørte til feil plass.
Hadde vi fått viljen vår, hadde det blitt til nærmeste dyrebutikk på shopping.

På neste møte var Kasper like flink og tålmodig. Han hadde skjønt at puser har møtestol som vi kan slappe av i.

Så satte vi snuten hjemover og på toget en gang til. Og med det samme vi kom inn på toget, og mor hadde plassert seg i togsete, kom jeg på at jeg måtte på do, så da måtte vi inn på ett knøtt lite do og ordne med pusongedo.

Så mens toget tuslet hjemover fikk jeg gjort det jeg. Og Kasper fulgte nøye med på hvordan en ekte reisepus, fikser do-besøk. 

Siden Kasper hadde vært skikkelig flink i dag, mye mer en forventet, så sleiket jeg han på snuten og lot han komme ned i baggen min på togturen hjemover.

Og han var ikke vanskelig å be akkurat, på ett blunk hadde han funnet seg til rette.
Og bare fordi han ble så glad, så fikk jeg en liten pelsvask av han.

Han boret hodet sitt inn i pelsen min og brukte stompen min som hodepute og malte i vei bak meg oppi bagen.
Stor fornøyd!
Tror det var den beste belønningen han kunne få etter en slik dag.

Og han sov hele veien hjem.
Både sliten og fornøyd.

På en dag hadde  han lært en hel masse nye ting, og han hadde fått være med meg en dag på min jobb.
Er jo viktig å lære han tidlig opp så jeg kan bruke han som vikar, sånn i tillfelle jeg for eksempel i musejaktsesongen skulle være opptatt med viktige jaktposter i Tigerskogen.

Endelig fremme i egen bil, og egen sjåfør.
Da er jeg ferdig med bagen iallefall. Nå vet jeg at det ikke er lenge før vi er hjemme.

Vel hjemme og ett godt tegn på at Kasper har taklet dagens utfordinger på strak pote, er at han straks han er innafor døra, sjekker ut leken og godisen fra shoppingen.

Og løper rundt med ballen. Han er iallefall ikke utslitt.
 
Så da har han fått sovet godt, selv med mange lyder, og det var jo et av målene med turen i dag.
Og oppført seg pent, akkurat som jeg bruker.

Mor har gitt meg ekstra godiser i hele dag, som takk for at jeg har hjulpet til med Kasper og vært eksemplarisk snill og tålmodig med han. 
Ett godt forbilde rett og slett, sa hun.

Det er noen ting som jeg er dyktig på nemlig, det er kattespråket. 
Jeg har vist Kasper med smale øyner, gjesping, pelsstell, liggende med magen mot han i avslappende stillinger, rolige og avslappende bevegelser at alt det vi har opplevd i dag er helt normalt, ingen stress på noen vis.

Det er det mest effektive måten å fortelle han om riktig adferd, samtidig som jeg har vært i nærheten av han nesten hele tiden, så han ikke skulle føle seg alene.

Hilsen i dag fra
en veldig stolt storebror,
Jesperpus!

-sponset produkter-
 

HEISAN!
Får ganske mange spørsmål kattesele, har heller ikke rukket å svare alle.

Det første jeg kan mjaue om er at skal du kjøpe sele til katt, ikke kjøp “vanlige” katteseler, men modeller hundeseler passer purrfect til katter.
Det finnes noen få katteseler som har samme utforming som en hundesele, som også er helt supre å bruke.

Men seler som ser slik ut, tynne reimer rundt hals og mage, annonseres som typisk kattesele! -ikke kjøp.

– Så fremst du ikke skal gå tur med en flaske da! Da er selen purrfect!

– De er ikke annet en vond å ha på seg og bevege seg i. Og låsen går ofte lett opp.

Vi katter går ikke like pent som mange hunder, rett ved siden av eieren sin.
Vi går litt foran, litt bak og litt til siden. Hopper litt hit og dit.
Da må vi ha en sele som er anatomisk laget for bevege seg i alle retninger, uten å være ubehagelig.

Halsbånd er heller ikke egnet til å gå tur med, for katter!.

Vi katter har veldig dårlig med muskler spesielt i hals og nakkeregion, en lang, slank og lekker hals uten store muskler.
En katt som flyr litt frem og tilbake, hopper og spretter med halsbånd eller en slik type kattesele,(eller dårlig tilpasset sele) vil det gi rykk i halsen og over tid blir det vondt. Kan til og med gi skader på muskulaturen eller klemme på luftrøret.

Disse katteselene kan også gi ubehag over magen av samme årsak. Og magereimen må ikke være for løs, stram eller sitte for nært frambeina, slik at den hindrer normale bevegelser eller lager gnag bak albuen på forbena.
Her er veldig tynn og ømfintlig hud med lite pels, som det fort kan bli ømt eller gnag på.

Pass også på at spenner, sømmer på halsbånd/sele, ikke er for store, eller ubehagelig å ha på. 

Det vil gjøre at katten forbinder selen med smerte og turen blir bare utrivelig for pus.

Katten må ikke ha floker i pelsen, iallefall ikke der halsbånd og sele ligger. 

“Alle” dyrebutikker, og leverandører har slike seler –  “Flaskeseler”.

Det er ikke uten grunn det ikke selges mange slike til hunder, så hvorfor skal vi katter gå med slike?

 -Vi fortjener å ha like gode og behagelige seler som hundene!

Og HUSK:  en katt skal aldri dras liggende i en sele, den skal gå for egen vilje og ønske med positiv belønning og ros. 

Skal fortelle mer om selene jeg selv bruker og hvorfor jeg bruker dem i en annen blogg ganske snart.

Ellers i dag har jeg vært ute nesten hele dagen i tigerskogen. Været har vært perfekt for å være ute, ikke for kaldt og ikke er det så mye snø i skogen.
En mus ble det også!

Kasper har vært inne. Kjedet seg sikkert litt, men han har fått leke masse i dag.

Mor har en lang tråd  som hun løper rundt med, og Kasper løper etter.
Da blir han vant til masse bråe bevegelser, action og plutselige lyder.

Og han har funnet seg en yndligsleke, en blå liten sprettball, den går han å bærer på hele tiden.
Mor får låne den litt om hun lover å sprette den, så han får løpe etter den og fange den, med skikkelige hopp og sprett.
Bra trening før neste planlagte musekurs!

Og nå er vi begynt å leke som skikkelige brødre, ordentlige basketak på gulvet og full fres.

Mjau fra
Jesperpus

 

 

 

Først vil vi, jeg og lille Kasper, takke for alle delinger og utrolige hyggelige tilbakemeldinger.
Vi rekker ikke å potetrykker liker på alle, men de blir lest og vi setter stor pris på engasjementet.

I dag har vi bare Pus-let rundt.
Søndag eller ei, tidlig oppe, frokost og flappflapp ut kattedøren min på inspeksjonsrunde ute.

Mens mor og Kasper fortsatt trener på kontakt.

Han kan leke og rulle rundt med den smidige pusongekroppen i alle akrobatiske øvelser som han kan, oppå fanget til mor.
Og det går fremover og nå er han ennå mer kosen enn noen ganger før.

Og en annen ting som skjedde i dag, var at han ble redd oppvaskmaskinen.
Mor åpnet døren, det var nok til at han spann ut av kjøkkenet og helt ut på vaskerommet, så det luktet svidd i hele kjøkkenet etter klørne som freste bortover parketten. 

Om han ble redd for at mor endelig skulle gjøre kjøkkentjeneste, eller at det så ut som døren holdt på å angripe han vet jeg ikke.

Mulig han trodde at det kom ut ett vaskemaskinmonster som kom til å sluke han hel, med hud og hår.
Men slik er det med hjemløse katter, de er på vakt mot det aller meste, til enhver tid.

Mor hentet han og tok på sele og bånd. Da måtte han komme på kjøkkenet å lære seg til at det er ingen monster i oppvaskmaskinen, og døren er helt ufarlig. Det eneste som er farlig med oppvaskmaskinen, er om det ikke virker.
Eller det vil si at da er det mor som blir utilregnelig, og ubrukelige oppvaskmaskiner forsvinner fortere ut av kjøkkenet enn Kasper iallefall.

​Jeg kom akkurat inn til seansen, “bli venn med oppvaskmaskinen”.

Det som er viktig når han blir skremt, er at han får finne ut med engang at det ikke er skummelt. Med bånd og sele, fikk han ikke til å stikke av, men måtte se at døren åpnet og lukkes mange ganger.
Etterhvert så kom ballen hans frem oppe på oppvaskmaskindøren, så Kasper skulle blir nysgjerrig å komme helt bort og oppå. Og da fikk han godis selvsagt.

Da fikk han snuse og kikke ordentlig, ingen monster i sikte.

Jeg satte meg jo helt borte ved oppvaskmaskinen så han kunne se at det var helt ufarlig. Men han ble jo mer opptatt av meg, og så ukonsentrert at jeg måtte dytte han bort flere ganger.

Men i dag iallefall er han ikke mer redd for oppvaskmaskin!

Etterpå ble det bilkjøring, det gjør vi nesten hver dag. Nå er buret hans flyttet bak i baksetet, der det skal være, siden han er blitt så flink og avslappet.
Litt mjauing ble det, men bare noen meter, så la han seg ned tilslutt og småsov.

Vi hadde en liten rastepausen på fjellet og strekte på pusongepotene i kveldsolen. Dagens siste solstråler.

Vel hjemme gikk Kasper inn for å sove, mens jeg dro ut på musefangst.

Og jammen ta dro ikke mor og far ut på rækk i nabolaget. 
Jeg snuste meg etter bilsporene.

Fant bilen og fulgte fotsporene til ytterdøren, mjauet høflig, men høyt ved ytterdøren, siden jeg ikke rakk på med potene mine til ringeklokken.  
Det gikk ikke lange tiden før døren ble åpnet, og jeg fikk komme inn, trampet med strenge poter bort til mor. Måtte jo spørre mor og far om dem hadde lov å bare stikke av når jeg var på musefangst, uten å avtale slikt på forhånd.

Mor kom ut og sa de var på tur hjem, så jeg ventet litt til så løp jeg og mor hjem sammen. Greit å følge med dem så dem holder seg hjemme. Jeg får jo ikke dra på ræk i nabolaget, og da kan jo ikke dem heller gjøre det.
Fikk iallefall mor hjem fortere enn svint!

Når jeg endelig hadde fått hele flokken hjem i pusongehuset, ble lille Kasper glad for alle var hjemme.
Igrunn vet jeg ikke om han fikk med seg at mor og far stakk av.
Men likså greit, slik at de ikke lærer han slike uvaner!

Mor skulle ta noen bilder av oss, men pelstassen snudde enten rompa til kamera eller var helt inni linsa med snuten sin.
Gjorde i grunn alt annet enn å sitte i ro, så jeg ble helt matt.
Tror at når han blir ferdig med musekursene sine, må han på fotokurs også. Men ett par bilder ble det!

Det var litt om våres dag, gjort litt av hvert rett og slett.

 

Søndagshilsen fra
Jesperpus og Lillebror!