Jesperpus Følg livet og hverdagsopplevelsene til en ekte huskatt.

Siden jeg nå er blitt sånn helt voksen helt på ordentlig, sånn omtrent 5 år, så gjør jeg litt akkurat som jeg vil. 
Både inne og utendørs.

Det kan jeg mjaue klart om at det IKKE er like populært hos alle.
I alle fall ikke hos mor, hun er nemlig fortsatt i trassalderen, etter oppførsel hennes å dømme. Når er mennesker ferdig med slik trassalder egentlig?

Det vil si at jeg helst vil bestemme selv hvor langt jeg kan gå når jeg er på utflukt, og at jeg kan gå hvor som helst og over alt.
Så denne sommeren har jeg benyttet meg av mine friheter og vært på helt egne langturer. 
Ikke med telt, kløvsekk og matpakke, bare med meg selv og med god tro på at jeg høstet matpakken underveis.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Retten og sletten bare utvidet territoriet mitt med egne turløyper.
Om det ikke er så populært, så er det helt normalt at vi katter på denne alderen utforsker mer av områdene og mulighetene rundt i territoriet vårt, spesielt om sommeren.

Vet de har mange ganger sittet foran skjermen hjemme i spenning for å se hvor jeg tar veien, hvor jeg stopper, hvilke bygninger jeg er innom, om jeg passerer andre territorier, og hvilke ruter jeg velger å komme hjem.

Utover sommeren mor hatt mange alvorsmjau på stubben i Tigerskogen om disse turene mine.
Og ja, jeg har vært tilstede, på stubben i alle fall, og hørt på skvaldret.

Hun mener fast bestemt at det er noen steder jeg absolutt ikke får lov å tasse i vei.
Joda, noen steder har jeg nemlig blitt arrestert fordi jeg har vært for nært skumle bilveier, selv om jeg mjauet og lovet å skulle se meg for.
Eller andre steder som ikke er spesielt egnet for nysgjerrige pusesnuter.

Og jeg får ikke lov å starte for seint på dagen, selv og jeg ikke har egen klokke, innebygd Pus-ur.
Både for at det ikke skal bli mørkt før jeg kommer meg hjem, men av sikkerhetsmessige hensyn til redningsgruppen som leter etter meg, det skal jeg potere om mer utdypende om lenger ned.

Men iallefall kan mor sitte rolig hjemme å se at jeg har ganske kontroll og en knallgod retningssans.
For det er jo ikke slik at jeg trenger kart og GPS slik som mor. Der trengs det peileutstyr med en gang hun kommer halvmeteren utafor hagegjerdet hjemme.

“Alt er helt flatt og likt her på Hedemarken” … liksom. Kan røpe at hun gikk seg bort bare noen 100meter uti Tigerskogen en gang, ble ikke middag på henne den dagen!

Mens jeg klarer til og med å orientere meg i terrenget, selv om jeg må traske hundrevis av meter gjennom en kornåker for å komme meg hjem, ser ikke en kvekk. 

Det er fordi nesen min fungerer som ett kart, alle duftene jeg passerer, plasseres i mitt eget minnekort.
Så husker jeg hvor alle luktene er og i hvilken retning hjemme er.
Vi katter har normalt sett en bedre luktesans enn en gjennomsnittlig hund har. Så jeg kan snuse ting som du ikke har nubb-sjans på å lukte.

I tillegg har jeg en fantastisk god hukommelse. 
For mange kan dette kanskje høres litt merkelig ut, men det er fordi vi har mye bedre hørsel og luktesans, og oppleves verden mest gjennom nesen og ørene, og ikke via øyene som dere mennesker. og når vi i tillegg har slik kattehukommelse, så er vi eksperter på å navigerer oss frem og tilbake, hit og dit, uforstyrret iallefall.

Når jeg går ut på tur, legger jeg igjen hele veien duftspor langs stien av potene mine, i tillegg til at jeg er borti med pelsen og snuten min på det meste.
Hver lille microcelle som kan være ett dufttegn, kan jeg snuse.

Jeg har jo trent nesen min på spor fra ungdommen av, og er en sporsøker i eliteklassen.
Er det behov for å legge igjen ett lite visitt kort her, og litt der, gjør jeg det gjerne.
Det betyr at “her gikk jeg” og til alle andre, “her har tiger’n jeg vært”. 

Men jeg holder meg til steder hvor jeg har lure gjemmesteder og ikke er så synlig.
Det er ikke alltid at jeg vil at de andre kattene som bor i området skal vite at jeg er i nærheten, da tar jeg iallefall ikke sjansen på å legge igjen ett visittkort, før jeg tråkker ut av deres territorium.

Holder meg godt unna åpne marker.
Går alltid rundt alle markene, selv om det er store omveier. Det er tryggest.
I tillegg er jo det ett yrende museliv langs åkerkantene som frister!

Men holder meg for det meste inne i skogen, på stier, eller lager mine egne veier. Og jeg går akkurat samme vei tilbake igjen, iallefall nesten.

Slike utflukter kan være fra 5 til 15 kilometer og varer i 4 til 6 timer før jeg er hjemme. Eller det vil si noen ganger kommer mor i møte med meg så slår vi følge siste stykket hjem over.

Det er ganske vanlige at vi voksne katter tar litt rundturer, og da er det greit at de hjemme har litt kontroll på hvor jeg er, om jeg skulle havne i trøbbel.

For det er ikke rart at katter kan komme på avveie på slike utflukter. Om vi blir skremt, så må vi løpe ut av sporlinja, finner kanskje ikke tilbake, eller bruker fryktelig mye lengre tid på å finne veien hjem. Eller kanskje må søke tilflukt andre steder.

Så på GPS’en får mor alltid varsel er jeg er på egne poter, og følger med meg. Blir det for sent på ettermiddagene før jeg somler meg hjemover, kan du være brennsikker på at det er ikke lenge før jeg har selskap av henne, om så langt til skogs.

Da er det viktig å virke helt overrasket, og ikke minst veldig utsultet, så godisposen kommer fort frem, og det før slurva tar laus!

Nå er det jo slik at jeg er jo ikke helt alene i skogen. Der er jo sauer, og noen ganger traff jeg på småkompis. 
Men de er ikke de eneste dyrene jeg treffer.

Her er jo masse rådyr, og de er ganske lettskremte. Selv om jeg lister meg på potene, så klarer de å høre at jeg kommer.
Men når mor er i nærheten, da løper de vettaskremt i alle retninger.

I sommer har jeg hatt mye selskap av ett rådyr med 2 kalver, Da har beitet på åkeren, mens jeg har tuslet langs åkerkanten. Nesten blitt slike avstandsvenner!

Så har jeg masse elg i skogene mine og som jeg ofte ser på utfluktene mine.

Men ikke si til mor at at jeg forteller dette, men det handler om ho der, en gang hun var på leiting etter meg, og skulle gå gjennom en ganske tett småskog og der gikk hun rett på skogens konge, som lå å dura og sov.

Hvem som ble mest redd vet jeg ikke, men mor ropte iallefall høyest, ganger fem.
Siden han blei litt småsur over å bli brå-vekt midt i middagshvilen sin, var mor ikke helt sikker på om hva som var lurest, løpe eller stå stille.
Men side det ikke var trær i nærheten som kom til å holde henne, i tilfelle panikken skulle prøve på en klatreøvelse, ha hadde sannsynligvis det hele endt med en større redningsaksjon for å få henne ned igjen.

Så heldigvis sto hun helt i ro og holdt pusten, til hun ble helt blå i øverste etasjen og oksen tuslet irritert videre, etter å ha stampet ganske hardt i bakken og frøsa skikkelig gjennom neseborene. 

Noen få videosnutter fra i sommer: 

For en stund tilbake spurte jeg dere om denne filmen som gikk viralt var ekte bestevenner, eller om det var tvunget kos?

Noen lurte på hvorfor jeg spurte på dette?
– om det var ett seriøst spørsmål, fordi man måtte jo se at hunden og katten koste seg i hverandres selskap, og at øyene bare er slik fordi telefonen ringer i bakgrunn. Og at kattens ører ikke ligger bakover nødvendigvis fordi katten er sint, men fordi det kan være en katterase som er født slik (scottish fold).
 

(Skjermdump av filmen)

Hvorfor jeg spør?
Jo fordi at jeg har sett hvor mange folk som kommenterer, i andre grupper og kanaler at dette er en koselig film, og en del som kommenterer negative ting om katt, gjerne deres egen katt eller kattehold generelt. Men heldigvis svarte de fleste at dette var tvang/påtvunget for anledningen på mitt spørsmål.

Joda det kunne ha vært koselig, men det er rart at ikke flere kattemennesker kjenner bedre til dyrenes adferd og signaler.

Det er noen alarmer som burde ringe hos mange, før man hiver seg på likerklikk-knappen og deler slike videoer men hjerte og smilesnuter.

1. ​Unormal måte å slappe av sammen for dyr/hund og katt.
Når dyrene blir fremstilt på måter som det er helt normalt for mennesker å oppføre seg. Noen dyr kan ligger slik, men sjekk litt mer bakgrunn før man hiver seg på likerbølgen.
Her er 3 helt vanlig måter for dyrene å slappe av sammen. Her kan man nesten føle roen og trivsel gjennom bildene mellom hunden og katten.

(Lånt fra google)

2. Uttrykkene til begge dyrene viser at de ikke er komfortable i situasjonene med å ligge så nære hverandre. 
Begge virker anspent, nesten som de ikke tør å røre på seg og ligger absolutt helt i ro, spesielt katten som ligger underst og føler seg nok langt utenfor komfortsonen. 
Ørene er tydelige tegn på at ingen av disse har valgt dette selv, spesielt på katten. Dette er ikke en rasekatt som har slike ører. 

Blikket til begge, hunden har fått kommando å ligge slik og kikker etter den som har gitt han beskjed, med mulighet til å få kommando til å slippe fri fra situasjonen.
Katten har store pupiller og tørr nesten ikke kikke etter en flukt mulighet. Den ser hverken på hunden eller eier/fotograf.

En katt eller hund som trives i en situasjon eller med sin eier, er ikke redd for å søke etter blikk kontakt for å kommunisere. Gjerne ett blikk med smale øyner som blinker ett par ganger før den slapper av igjen. Her er øynene “vid” åpne og store pupiller. Sannsynligvis har den ingen mulighet til å slippe unna disse menneskene og motvillig lar seg ligge slik for å slippe straff og nye forsøk.

Om disse to hadde valgt dette selv, hadde de kommet mer inn i en avslappings-modus og ansiktsuttrykket hadde vært annerledes og øynene mer avslappet. Kanskje strukket på en labb eller gjespet ol. når de ble forstyrret av fotografen.
I denne filmsnutten er begge er med ganske stor sikkerhet plasser slik med tvang, er de ikke tvunget til å ligge slik, burde fotografen ha delt en annen video som viser  deres vennskap bedre, evt fjerne ting i omgivelsene som skaper usikkerheten hos dyrene.

(skjermdump)

3. Det var overraskende mange som mente det overhode ikke går å tvinge en katt til å ligge slik.
JO det er fullt mulig å tvinge en katt til dette. Med ingen flukt muligheter og nok irettesettelser eller straff så, gir de fleste seg til slutt. Det er en grense på hvor mye smerte også dyr tåler å bli utsatt for, før de gjør handlinger de ikke ønsker, men gjør det for å tilfredsstille eierne sine og slippe ubehaget som de blir påført når de prøve å komme seg unna.

4. Filmen er fra Kina
Det er ikke slikt at alle filmer med dyr fra den delen av verden, er slik, men det er ikke til å stikke under kattesenga at Kina har ett helt annet forhold til katt og hunder en hva vi har f.eks. her hjemme i Norge.

5. Etter litt snusing så kan man finne en til film av samme hund og katt
Den er publisert en periode før denne filmen, som viser de i en litt annen setting.
Men bekrefter at det ikke er en rasekatt, men en katt som har ører som ser helt naturlig ut. Og at det heller ikke her er noe ønske fra hverken hund eller katt å ligge sammen.
I tillegg er ikke den telefonen i bakgrunn reel, det legges på lyder, musikk og stemmer til videoene, som bekreftes når vi klarer å finne ett nettsted, sannsynligvis for barn/ungdom, hvor disse er publisert ganske tidlig i viralprossessen.
Her ligger det i tillegg en god del andre kattevideoer, som er dubbet med stemmer eller lagt til med musikk/lyd. Noen få videoer viser katter som krangler o.l., ellers viser de flere videoer, deriblant hvor katter slåss, provoseres eller behandles med tvang og mot sin vilje.
(gjør oppmerksom på at den også inneholder slag mot dyr)

Ut i fra videoene som ligger her, er det mye barn/ungdommer som har sendt inne “egne” film-snutter.  Videoene er delt ukritisk videre fordi fotografen kanskje er ung og ikke har nok forståelse for hvordan en katt eller en hund’s adferd vil være om de hadde gjort dette av egen vilje og ønske? 

Og med så mange delinger og hyggelige kommentarer og oppmerksomhet, blir de gjerne oppmuntret til å produsere enda flere slike snutter. Det folk flest ignorerer, er at bak disse viralfilmene er det ofte en historie om tvang, smerte og ubehag.

Historien om DOU DOU, en søt liten puddel som løp rundt på bakbeina sine, påkledd, som et menneske er ett godt eksempel på akkurat dette. 
Humanisering av dyr på overdrevet måte kan føre til dyremishandling.

Men vil ikke gi en poteklask å si at akkurat det er en video med dyremishandling. Om dette var de 2 gangene katten og hunden ble tvunget sammen, så var det ikke hyggelig gjort, og neppe verre enn når katter blir stappet i et bur, kjørt til dyrlegen. Noe som også kan oppleves traumatisk nok for mange puser.
Men om hunden og katten lever daglig i en slik dominerende hverdag er det et usunt dyrehold.

Man kan føle kjærligheten og følelsene til en katt, som for et familiemedlem, men man skal ikke få katter (eller andre dyr) til å oppføre seg som menneskelige familiemedlemmer. 
En hund er en hund, en katt er en katt og mennesker er alltid bare mennesker.

Mjau fra Jesperpus
 

 

3 kommentarer

Ikke alltid at ting går etter planen, heller ikke her i huset, eller for å si som sant, at det ikke går slik som jeg har planlagt.
Det er nå ei annen historie, kan faktisk potere et par blogger om den saken.

Men, som sikkert mange fikk med seg, ble jeg jo onkelponkel pus til ett lite føll i sommer, noe du kan lese mer om her. 

Det gikk ikke helt problemfritt i etterkant, som jeg poterte litt om her.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Så langt alt vel, og både føll og mammaen skulle dra på en lang beitesesong, og kose seg sammen med mange andre hester, føll og helt andre sorter dyr.
Den ferieturen skulle vare til det ble høst og litt til,  noen bilder delte jeg her.

Men så lenge blei det nok ikke.
Etter noen uker med helt purrfekt hesteliv, i en idyllisk heste-flokk, perfekte sommer-beiter, mye god mat, og masse terreng.
Nettopp et slikt sted ett føll trenger for å løpe og trene seg stor og sterk.

Så kom telefonen at føllet var skadet, bare få uker etter beiteslipp.

Føllet hadde skadet en fot, klarte verken å gå eller stå på det. Hva som har skjedd, får vi nok aldri svar på.

Men det måtte tas ut av flokken, for å få ro, og deretter veterinær sjekk og behandling. 
Sommerdrømmen om ett lykkelig og idyllisk hesteliv ble kortvarig. Og onkelferien ble utsatt på ubestemt tid
 
Istedet for det frie hestelivet i skogen, ble det byttet om til ett mer stusselig liv i en liten inngjerdet firkant hjemme. Med alternativ foring, dyrlege, stikking, behandling og veldig kjedelige timer dager og måneder.

Den “lille” tassen ble iallefall flink passasjer i hestevogna, etter flere turer til dyrlegen, selv om belønningen ikke ble noe annet enn enda mer stikking.
Ett så lite føll drikker bare melk og spiser litt gress. Ingen andre godiser som det gikk an å trøste han med, annet enn masse kos, selskap og noen trøstende mjau underveis.

Han ble iallefall godt undersøkt fra topp til tå flere ganger. Ingen utvendige sår, men betennelse i foten.
Men en så liten føllmage er følsom på medisiner, og for mye smertelindring gjorde at han ble for aktiv og ikke hvilte foten nok.
 

Så da måtte man ta tiden og tålmodigheten til hjelp.

Det ble mange turer i pusedrosjen hit og dit. Enten det var mat, eller vann, eller behandling og tilsyn.
Kunne jo ikke risikerer at også jeg skulle få såre poter ved å løpe att og fram så mye, nå som jeg skulle være sykepleierpus på deltid, i tillegg til heltids musejeger.

Men heldigvis så var han alltid like nysgjerrig og glad når vi kom trillende, og fant seg i det meste han måtte gjøre for å bli frisk.
Det aller kjedeligste var å stå helt i ro lenge, altså over 1 minutt.

Men etterhvert ble alt en daglig rutine, og han kunne stå i ro i så lang tid at jeg omtrent sovnet av, på utsiden av gjerdet, mens jeg ventet.

Det dukket opp små gjerder i hagen og andre steder her, så de fikk spise litt grønt, uten å måtte gå for mye.

Ganske stillegående gressklippere i grunn, og langt triveligere enn den andre gressklipperen på hjul, som bråker som et fly som går inn for landing rundt hushjørnene.  Da ser man bare en rød strek etter Kaspergutten, som gjemmer seg kjappere en lysets hastighet og sin egen skygge.

Men disse firbeinte gressklipperne synes han er langt triveligere å ha i hagen, og eksosutslippet derfra, er faktisk bare koselig å høre på.

Å hompe rundt på 3 bein på en så liten plass, er fryktelig kjedelig. Og spesielt når man er ung og spretten, og lysten til å leke og løpe rundt er større ett vettet.
Så da fikk han heller litt andre leker å sjekke ut, eller aller mest tror jeg han synes det meste er fint å bite i, en fotball, ble en biteball.

Han skulle jo ikke overbelaste de andre fotene, så han ble for fort sliten.
Ble ikke mye muskler av ett slikt liv.

Mye av tiden i det fine været ble brukt til å hvile, eller sove. Stadig lå han i det myke sommer gresset å slappet av.
Vil tippe at han synes det var utrolig mange kjedelige dager i sommer.  Og det selv om både jeg og Kasper svinset gjennom gjerdet stadig, eller underholdt han med en ekte mus. 

Det hendte også at han ikke orket å reise seg opp når han fikk selskap, da kunne mor sitte sammen med han å bare leke litt liggende, likså greit.

Eller han ville bare å ha noe som passet godt på mens han sov på plenen.
Så kunne han i det minste drømme om å løpe med hesteflokken sin, opp og ned alle bakkene i skogen, eller leke med det andre føllet, som ble hans beste lekekompis de få ukene de fikk sammen.  
God søvn og hvile, er godt når man ikke har det helt greit. 

Jeg vet jo utmerket hvor både vondt, å kjedelig det er å være syk, og jeg kan mjaue at det er like kjipt som når dere tobeinte er dårlige.
I alle fall, ingen synes det er noe som helst greit å være alene, når ting ikke er som det skal være med kroppen. Vi vil jo alle være friske og ikke ha de vondt noen steder, både dyr og mennesker.

Da kan det være fint å være sammen med noen som bryr seg.

Trenger hverken å snakke mye eller gjøre så mye, bare det å vifte bort en flue om så. Trenger ikke å være så mye mer.
Eller bare å være der.
Det å vite det at det er noen som bryr, seg kan hjelpe på humøret og gjøre dagen litt bedre, når det meste føles kjipt.

Å ha noe der når man sover, som passer på at man sover trygt.
Gjør det godt å våkne.
Nesten som han hadde glemt hvordan foten var, men må strekke seg godt opp i lufta med beina i været, mens han klør seg litt på ryggen som en liten hund i sommergresset.

Men sånn gikk sommerukene, og sommeren blei til høst. 

Endelig kunne vi si at dette kom til å gå bra, og føllet blei stadig friskere, og nå kunne han ha få lov å gå korte turer langs veien, eller løpe fritt på jordet, slik som føll skal gjøre.
Løpe så fort de små beina klarer.

Når farts-testing av de lange føllbeina pågikk, måtte jeg holde meg helt på kanten av jordet. Så nemlig at han flere ganger mista kontroll på bremsene.

Livsgleden og ablegøyene kom frem etterhvert som det ble mindre smerter og mer gøy i hverdagene.

Titt og ofte måtte jeg bortom å se hvilke ablegøyer han drev på med.

Og han løp både morgen og kveld, tross alt hadde han en hel sommer med løping å ta igjen.

Etter måneder med ro, fikk han være med på turer i skog og mark, for å både trene foten, kroppen og ikke minst hode sitt.

Fikk masse mat, så han skulle ta igjen alt det tapte av muskler og få overskudd til å løpe enda mer… 

Tenk at det går an å få til med bare gress og melk, jeg har nemlig ikke sett han har spist noe annet, ikke ei fjær en gang!

Og nå storkoste han seg på turene. Skikkelig tøffing som tørr å gå helt fremst.

For noen uker siden, var han helt friskmeldt, og fikk dra på sine første utstillinger. 
Selv om det var mye hopp og sprett, så fikk i han iallefall vist at alle fotene virker helt supert i alle tempoene og alle retninger!
Både nede på grusen og litt oppe i luften.

Så det var i grunn greit at dommerne ikke skulle se hvor lydig han var, eller ikke var da.
Men fikk flotte omtaler på begge utstillingene.
Selv om han brydde seg lite om det, bare var storfornøyd med å få se så mange hester igjen.

Så når alt endte så bra, var det verd å være en ekstra god sykepleierpusevenn i mange dager og uker, mens det sto på som verst.
Men det aller beste er at han er blitt frisk og kan løpe så fort de små beina klarer å bære han frem over jordet.

Mjau fra Jesperpus.

Endelig er pips-sesongen kommet sigende, og derved så ble uterestauranten til pipsene åpnet igjen.
Åpningstid blei fastsatt til alle dagene i uka, heile tida. 

Jeg, hovmester, og Kasper, servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, hadde invitert til høytidelig åpning av nyvaskete serveringssteder.
Så når vi hadde høytidelig åpnet de, ble de fylt med ulike godbiter til pipsene, etter grundig prøvesmaking for oss. 

Deretter hadde vi høytidelig servering høyt oppe i trærne rundt omkring ved Tigerskogen med omegn, og Kasper som mjauet velkomstviser i skogkanten. 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Akkurat i tide, før årets første snø kom dalende.

For når snøen kommer blir det fort mer strevsomt for alle pipsene i Tigerskogen min å finne egen mat. 

Vi håper at årets restaurant blir like godt besøkt av store og små pips som i fjor, fulle bord garanterer vi, hver eneste dag fremover.
Ja, og en og annen firbeint er også hjertelig velkommen.

Selv om gjestene vår er små, spiser de mange ganger mer enn hva jeg og Kasper klarer å tømme i oss, selv om vi hadde fått fri tilgang i en godispose.
Flere bøtter i uka, og de er like sulten hver dag. Skikkelig storspisende smågjester.

Kasper,  som nevnt er servitør og uansvarlig kjøkkenhjelp, er nysgjerrig selvsagt. 
Han foretrakk middagshvil i stedet for handlerunden, så dermed fikk han ikke med seg hva som skjuler inni alle bøttene.
Blei litt stor i auan når han så de store kulene, lurte på om de etter hvert blei skikkelig store godisbiter for katter? 

Variasjon i kosten og en variert meny har vi fikset.
Pipsen er glad i insekter… og jammen ta det er Kasper også.
Han har jo tidligere forsynt seg grovt av fiskemarken på fisketur. Han eier ikke gourmet-smak, alt er hverdagsmat for han…

Så da er restauranten klar for mange sultne gjester, bare en ting gjenstår.

HUSK, nettet rundt pipsbollene!
Plastnettingen rundt må taes av! 

Småpipsen kan ødelegger nebbet sitt, eller henge med fotene fast i det.
Fjern nettet og putt bollene i en automat så de kan spise trygt av den uten skade eller bli sittende fast.

Da er det bare å vente på de første gjestene skal komme å forsyne seg med frokosten sin.

Allerede første dagen var det fullt belegg og trangt om plassen. 
Og alle gjestene oppførte seg noenlunde godt, til tross for både forskjellig farge og størrelse.

Mjau og pip fra
Jesperpus
Hovmester
 

Reklame | Agria Dyreforsikring/eget

Vi har fått mange spørsmål om forsikring av katter, og det passer i grunn veldig bra nå, for jeg har sendt mor på sånn forsikringskole.

Sånn at hun skal få til å være mer hjemme å passe på at jeg og Kasper har det bra, matskålene renvasket hver dag og er fulle, kattesengen er staselig oppredd/nystrøket, og ikke minst, få bedre tid til andre viktige katteting sammen med oss, som holde opptelling på musene som leveres jamt og trutt hjemme.

Heldagsjobb med katter og velferd altså – ja og litt for Forsikringjobb, om hun får tid mellom museleveringene.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg er da ansvarlig for sysselsettingen her på bruket fra nå av, og siden hun ikke fikk lekser med seg hjem, er dagens jobb å skrive om forsikring. Og jeg tror hun trenger å øve seg masse, for jeg vet jo at lett lært er hun ikke.Men håper hun blir bedre med slike saker, enn musejakt!

Og ja, selvsagt kan vi katter forsikres, også huskatter!
Husk at selv om vi huskatter ikke koster like mye i innkjøp som en rasekatt, så er vi like uerstattelig for våre eiere.

Ikke alle har mulighet til å betale ei akutt og kostbar dyrlege-regning på stående pote. Da kan det være enklere å tryggere å ha ei forsikring å lene seg på..
En trygghet om man vet hva man har forsikret katten for og hvilket forsikringsprodukt man har valgt. Forsikringsvilkårene kan være vanskelig å forstå, om man er usikker, er det lurt å ta med forsikringspapirene til veterinærkontoret. Kanskje ha det liggende klart sammen med passet og vaksinekortet?

Kjedelig å stå med ett livsvalg på veterinærkontoret, og man ikke har penger til veterinærbehandlingen. Det kan føles både urettferdig og vondt. Da kan en veterinærforsikring være de som bidrar til at pus får den hjelpen den trenger for å bli helt frisk, og glede eieren sin i mange år til.
 .

Vi katter som går utendørs har jo en større risiko for å bli utsatt for skader eller sykdom, og dermed en større sjanse for å havne hos veterinæren. Ikke godt å vite alt hva vi roter oss inni av uhell og trøbbel, mor syter alltid at slikt skjer i helger og andre fridager, og kanskje aller helst på kveldstid. Og noen av oss firbeinte her hjemme har heldigvis vært forsikret fra hode til røvo i sommer og høst. Men det får jeg potere om litt senere. 
Ett dyrlege-besøk kan fort blir både 5-10-20 000,- og/eller mer. 

Det en jungel av forsikringsselskaper velge mellom, noen dyreeiere  setter seg ned å blar igjennom alle, noen velger kanskje det selskapet der en  allerede har hus og bilforsikring, det kan gi gode samle-rabatter.
Men det er forskjell på ett hus,eller en gjenstand, ting som kan erstattes, og ett dyr som er sin beste pelskompis og uerstattelig. 

Noen vil gjerne snakke med en rådgiver, mens andre ønsker å kunne søke opp info, pris og bestille på nett. Vi synes det er greit at man lett kan finne pris og tydelige vilkårene enkelt på selskapene sine nettsider, og kanskje ha en fast personlig rådgiver om man lurer på noe.
 

De vanligste forsikringene er:
Livsforsikring:
Forsikring som dekker om katten dør eller må avlives pga av sykdom eller skade, (i samråd med veterinær).
Summen er gjerne en innkjøpspris for pus.

Veterinærforsikring:
Forsikring som dekker utgiftene ved veterinærbehandling, legemidler ol. Normalt er det opp til en årlig sum. Tenk godt over hvilken sum du velger her, ett bittskade på en lørdagskveld, med oppfølging blir fort 5-6000 kroner, og har du valgt en årlig sum på 10 000 så bør katten ikke kommer hjem med flere slike skade flere helger på rad.
Et beinbrudd kan fort bli 15-20000 kr. 
Så det kan være lurt å tenke årlige beløp på over 20 000 for å få  dekt evt. litt større ting enn små sårskader,om uhellet er ute.
I tillegg har noen selskap muligheter for å tegne forsikringer mot tap av bruksverdi og andre produkter rettet mot oppdrettere og avlsdyr.

Karenstid:
Tiden fra forsikringen tegnes til den gjelder, i denne perioden dekkes ikke sykdom/skader, men unntak av akutt skader. Denne bruker å være 20 dager hos de fleste selskapene. Ikke særlig smart triks å vente med å tegne forsikring på tur inn døra til dyrlegen.

Idmerking:
De fleste selskaper krever idmerking og Agria gir 10%rabatt til idmerket katter. Supert at slikt er i fokus!
 

Men om utgangspunktet var meg selv,  en ekte huskatt 5 år, syk en gang, beste veterinærdekning. og livsforsikring på 1500-2000 kroner (normal pris på huspuser)
Så vil en:
Prisene varierer pga av kattens alder, kattens rase, og sykdomshistorikk og for noen bosted, og hva forsikringen dekker/ikke dekker. Så om andre har en annen pris på sin katteforsikring i samme selskap, så er sannsynligvis dette en av årsakene.
En katt som har vært 1 eller flere ganger syk/skadet vil normalt få en større forsikringspris.
En yngre katt er ofte rimeligere å forsikre enn en eldre katt.
De fleste livsforsikringene vil rundt 7-8 års alder begynne å reduseres med omtrent 20% til den opphører rundt 10-13 år. 
De fleste veterinærforsikringene varer livet ut. 
Ei forsikring ligger rundt 200- 300 kroner måneden,
(omtrent ett par pakker sigaretter, eller en vinflaske)

Det er ett godt tips til alle som får kattunger. Selg kattungene med forsikring.  
Bidra til at de nye eiere får gunstige forsikringer når de overtar kattungen, helt fra starten av. Da vet du som oppdretter, at kattungen vil ha mulighet til veterinærbehandlinger om det oppstår noe akutt.

Hos mange hundeoppdrettere og katteoppdrettere får ikke de nye eieren kjøpe valp/kattunger, om ikke disse blir forsikret. 

Andre vurderinger man kan være obs på, er at mange katter, både huskatter og rasekatter kan utvikle tannsykdommer, feks. TR (tannresorpsjon) som er utbredt, kan ses allerede ved +-5 års alder hos katten, og de aller fleste selskapene dekker ikke behandling av dette. 

Agria dekker TR ved visse forutsetninger: 
“Er katten forsikret før 4 måneders alder (123 dager), har den dekning under forutsetning at den har vært forsikret uavbrutt. Katter innforsikret etter 4 måneders alder har karenstid på ett år for dekning av TR. Behandling ved TR dekkes oppad begrenset til kr 5.000 per forsikringsår. “

Du kan lese mer om årig tannsjekk HER 

Direkteoppgjør:
Noen forsikringselskap har direkteoppgjør med mange dyrlegekontor, veldig gunstig om man får store dyrelegeregninger.
Gi gjerne din klinikk tidlig i prosessen beskjed om at du ønsker direkteoppgjør om det er mulig. 
Hør gjerne med ditt dyrlegekontor på forhånd, også om hvilke erfaringer de har med de ulike selskapene.
-Et direkteoppgjør betyr at veterinæren sender journal og kvittering til Agria og at skadeoppgjøret blir gjort opp mens du venter som regel i løpet av 20 minutter, om det er i kontortid. Dersom saken kan gjøres som direkte oppgjør og den omfattes av forsikringen, betaler du bare egenandelen
Les mer her om direkteoppgjør.

Og husk å betale forsikringen innen forfall, så du ikke står uten forsikring når det behov.

Mjau fra Jesperpus.

Om noen har spørsmål eller ønsker tilbud på katteforsikring er det bare å sende mail til: [email protected] 

Hvor mange katter er som annonsert som savnet?
– Alt for mange

Hvor mange katter blir borte, uten at eiere får noen svar på hva som er skjedd?
– Alt for mange

Hvor mange eiere bryr seg lite om at pus er borte i dager/uker?
– Alt for mange

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Hvilket dyrehold slippes bare dyrene utendørs uten tilsyn?
– Kattehold

Hvilket dyrehold er det “akseptert” at kjæledyrene bare forsvinner?
– Kattehold

Det er ingen andre dyrehold som aksepterer at man bare kan slippe kjæledyrene løs ute, uten tilsyn, og dukker de ikke opp igjen etter noen dager, uker (eller måneder) så er det de “bare” blitt borte.

Det er helt greit at en skjerf forsvinner, eller en hanske.
Men det er IKKE greit at pus bare blir borte. 

Det er ingen katter som bare blir borte, de er enten på avveie, skadet, påkjørt, drept eller innestengt, eller funnet seg et nytt hjem/tilholdsted (evt drektig).
Det er alltid en grunn for at pus er borte. 

Mange er flinke til å henge opp lapper og etterlyse pus på nett eller lokalt.
Men det er varierende stort hva som settes inn av initiativ til å finne pus. 

Altfor mange gidder ikke en gang å lete, “vil pus komme hjem må pus bare finne ut av det selv.” har vi hørt.

For mange er det nesten håpløst å vite hvor man skal lete, altfor mange vet ikke hvor pus bruker å oppholde seg utendørs.
Da vet man ikke heller hvor man skal lete.
Som å lete i blinde. Men man må ikke gi opp.

Om man har GPS på pus, helst med historikk-funksjon, da kan men se hvor pus er i øyeblikket og hvor pus bruker å oppholde seg ute, tilbake i tid.

 
Det er noen enkle og gjennomførbare ting får å hindre flere hjemløse katter, nemlig kastrering og ID-merking.
Har du fått kattunger, ID MERK kattungene FØR du selger de til ett nytt hjem – også huskatter!
Slipp iallefall ikke katten utendørs før den er både KASTRERT og ID-MERKET og GAMMEL NOK.

Det er iallefall sikkert at så lenge katteeiere ikke blir flinkere til å følge opp kattene sine, kommer katten til å trone statistikken over hjemløse og vanskjøttet dyr i lang lang tid fremover.

Iallfall når katteiere og oppdrettere (huskatt og rasekatt) ikke klarer en såpass enkel ting som å ID-merke kattene sine. Koster noen få kroner i forhold til om katten din kommer på avveie, og etter en lang periode utendørs, havner hos en dyrevernorganisasjon.
Som kanskje må bruke tusenvis av kroner og dagevis på å redde en i utgangspunktet eid katt med sykdom, skader, parasitter, kastrering og omsider ID-merking, timevis med omsorg.
 
Kanskje det er noen som finner en innesperret katt hjem hos seg selv, som de gjerne vil finne eieren til, veldig enkelt om katten da er ID-merket!

Kattene skal ha daglig tilsyn.
Altså katteeier skal se om vi har det bra, og er friske. Bare for å mjaue det helt klart, katteeieren skal fysisk se og aller helst ta på katten hver dag.
Se og kjenne at vi ikke halter, har sår, eller er syk, spiser og drikker normalt.
Hver eneste dag hele livet ut. 

En av grunnen til vi katter plutselig bare blir borte og ikke dukker opp til vanlige tider hjemme, er at vi blir innestengt.
Enten fordi vi nysgjerrig snuser rundt i nabolaget sine garasjer og uthus, døren lukkes og låses bak oss, eller eieren ikke har sett av vi har listet oss musestille på potene innenfor døra.
Andre ganger er det musejakt, eller andre spennende dufter som lokker oss innenfor dørene, eller kanskje vi bare søker ly i varme soldager eller ett lunt sted på kalde vinter dager.
Eller vi er blitt skremt å har løpt å gjemt oss.

Må ærlig innrømme at det er både pinlig og veldig kjipt å bli hentet bak lås og slå rundt i bygda.
Innelåst bak hengelås og gjerne en liten redningsaksjon høyt oppunder taksperrer i bygninger som ikke står på vår eiendom, godt utafor territoriet til og med.

Kan ikke mjaue at jeg har hatt like høy haleføring hver gang. Tror til og med mor er skikkelig skamfull når hun må drive på å snoke rundt hos andre på jakt etter gjemmestedet mitt.
Egentlig godt gjort ingen har anmeldt mor for tyveri, når hun driver på med kattesnokeriene rundt i bygda på kattejakt.

Men tror ikke hun har tatt en eneste ting. Jo forresten, noen edderkopper som hang fast på ryggen etter en strabasiøs klatre tur på ett loft.
Tror faktisk hun løp fortere hjem en meg den gangen.

Her er et bildebevis fra en dag, jeg var innestengt 3 ganger på samme plass. Og mor ba meg få ræ….med meg heim og holde meg i ro.
Eller når jeg slukøret tusler hjem etter å ha blitt innestengt i uthuset til nabokatten.

Tror ikke akkurat at jeg ville hatt særlig mye høy i hatten, dersom han skulle oppdage meg før mor dukket opp.
Heldigvis kom mor først.

For å mjaue det slik, så har jeg utforsket det fleste bygninger i nabolaget og enda lengre unna, til og med helt utenfor for territoriet mitt.
Steder som ingen i huset mitt kunne ha funnet på å lete om det ikke hadde vært for at GPS’en avslører min utflukter og hemmelige gjemmesteder… heldigvis.

Ikke noe stas å bli innesperret i en garasje i timevis om vinteren når det er kaldt, uten mat eller drikke, og helt mørkt. 

Eller om sommeren, når huseieren plutselig reiser på ferie i flere uker.  Det tror jeg har blitt skikkelig stusselig gitt, og det som verre er.
Har hørt om flere katter som har omkommet innestengt, og noen gladhistorier om noen som er funnet  “i siste liten”.
. 

Alltid superglad når mor kommer å befrir meg fra ulike hus, men uten tvil ganske pinlig å stadig skal være, etter egen mening, uheldig.
Og mor som må forklare den ene etter den andre om at jeg er på uanmeldt besøk. Kjedelig å bli forstyrret når man har tatt seg en blund i en behagelig seng med nyluftet sengetøy, og at det ikke var hjemme. 

Men kan i alle fall betrygge de fleste naboer at de ikke har særlig med mus i uthusene sine.

Jeg nekter å tro at jeg er den eneste pusen som titt og ofte sniker meg innafor fremmende dører. Hvor mange vet alle smutt-hulene og gjemmesteder til sin katt rundt i nabolaget? 

Jeg tror iallefall at uten GPS’en hadde jeg nok fort kunne blitt borte i dagevis, før noen hadde funnet meg,
Men nå er normalt mor på døra etter maks et par timer. rekker hverken å bli kald, eller sulten, bare en tigerstrekk mens jeg venter.

Eller i vinter når Kasper satte seg fast under balkongen. Han kunne ha blitt en av de kattene som ble borte i månedsvis, og aldri kommet hjem.
Ingen hadde kommet på å lete akkurat der han satt fast.
 
Men jeg blir funnet, og Kasper ble reddet.  Hvor mange andre katter blir ikke det?
Hvor mange katter sitter innestengt rundt om?
Og dessverre er det ikke alle som har like hyggelige naboer som meg. 

I perioder er det nesten ukentlig at jeg er innestengt noen steder, noen steder er det så ofte at om ikke huseiere finner sakene sine, kan de nesten spørre mor, for hun begynner å bli godt kjent i uthusene, så hun vet hvor tingene ligger eller henger.

Ett velkjent bilde på GPS’en.

Eller slik, da har jeg blitt innestengt og driver på å lete etter en plass ut…. Selv om det egentlig ser ut som mor har gjort noen malestrøk på taket.
Når det er slik, er mor på vakt, klar for å befri en innesperret pus, og trer ullsokkene ned i joggeskoene på tur å løslate meg, igjen.

Og om jeg har lagt meg til å sove på en plass, sender GPS’en ut få signaler, da kan de bli både  feilsignal og feil posisjon. Men GPS’en registrerer at posisjon er unøyaktig, og blå streken til høyre er ett slik feilsignal.
Ingen katter går rette linjer og akkurat samme streken tilbake, og min egen posisjon har hoppet hundervis av meter ut i skogen. Men hustaket er ferdig malt med blå posisjonstreker, så er ganske avslørende på hvor jeg er innestengt, igjen.

Avslørt igjen. 
Er jeg den eneste katten som er uheldig å bli helt tilfeldig innestengt så ofte?
Eller sitter det andre puser rundt som stadig innesperret?
Så kan man lure på hvor mange av kattene som blir borte er innesperret og trenger hjelp?

Kasper er blitt 2 år, og vi merker at han begynner å bli en voksen pus, med en morsom personlighet, men også preget av starten på livet sitt.
Han begynner absolutt å bli en robust kar, som er veldig snill og takknemlig for de små og nære ting.  Bare det å blir sett og elsket, gjør han til verdens gladeste pus.

De minste, og små hverdagslige gleder fryder han seg over. En liten skinnfell å tråkke på, krype under dyna å varme seg, slenge seg utover kjøkkenbenken, løpe først ut om morran, løpe først opp trappa, og en tornado etter godisbiter.  Det er bare å holde på fast i godisposer og passe fingrene.

Han er jo en katt, men han har slike gleder som jeg skulle ønsker flere av menneskene kunne ha. Ja foruten å slenge seg over kjøkkenbenken da. Tror ikke det ville tatt seg ut med matmor liggende på kjøkkenbenken. Kjøkkenbenken er forbeholdt hvileplass for oss katter!
Han blir liksom så glad for sånner helt hverdagslige ting, slike som ikke var en selvfølge for han å få eller oppleve. Kanskje det er fordi han har sett hvordan livet virkelig kan være når man ikke har alle de godene man har i dag?
Hva som faktisk betyr noe i livet sitt. 
Ikke all overflod av tingene som vi omgir oss med, men det å leve, uten å sulte, uten å fryse og uten å hele tiden kjenne på en eller annen smerte.
Og ikke minst det å ha tid, masse god tid, til å gjøre akkurat det vi liker best, gjerne sammen med noen vi trives med.
 

Og turer er det beste han vet, teltturer, skiturer, fisketurer. Da koser han seg og er i sitt ess.
Så fikk han en helt egen tur i bursdagsgave.
Det er akkurat slike ting han verdsetter, mye mer enn en flott seng, et dyrt klorestativ eller andre materielle ting.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det burde flere gi i gave. En opplevelse og tid for de små øyeblikk. En liten pause i hverdagen.
En tur i nærområdet eller lengre bort.

Det gir gode minner, tid, samtale og samvær, og er bra både for kropp og helse på alle mulige vis.
Og det beste av alt det er helt gratis.

Bruk ikke penger på dyre gaver, men invester i verdifulle øyeblikk og tid. Det mest eksklusive man faktisk har i livet.

Som alltid, labber Kasper så fornøyd i front, langt foran alle andre, og stopper stadig for å vente på oss.
Han har alltid tid, tid til å vente på oss andre.

Bekker forseres som den barskeste turpusen han er blitt.

Veldig fornøyd og stolt 2 åring.

Trenger ikke å gå på stien når jeg kan balansere på steiner. Tenk å kunne glede seg over slike ting!

Han må stadig reise flagget til topps, bare for å bekrefte hvor fornøyd han er.

Er vel ingen tvil om hvor stien går?

Er det lenge til vi er oppe på fjellet?

Innimellom er det greit med litt potehvil på skuldra.

På fjellet med utsikt alle veier, ingen lyder, bare det fjellet hvisker over horisonten.
Og små mus som kryper i lyngen, og noen fugler som roper i solnedgangen.

Akkurat slike øyeblikk får man aldri nok av. Forbruk ikke livet, men nyt de små øyeblikkene.
Strev ikke med å stå rak i alt og ett, ta deg tid til å sette seg ned i lyngen og nyt livets horisont og sinnsro som turen gir.
Man trenger ingen dyre klær eller utstyr for å dra på tur, man trenger bare å ikke fryse, bli våt, iallefall ligge lunt og tørt en liten stund.

Både Kasper og mor fant seg til rette på en hvileplass, med medbrakt niste til begge. Mens dagen, og bursdagsturen til Kasper nærmet seg slutt, i takt med solnedgangen.  Månen kom opp bak, en ny dag nærmet seg.
Stille, helt stille etterhvert som mørket la seg over fjellet, bare månen som lyste opp.

Kasper er som ungdommer flest, alltid spennende å få lov å være opp sent når det blir mørkt.
Bare sitte å observere lyder og lukter.

Om man bare lytter godt nok er det mange lyder som man ikke legger merke til ellers.
Helt stille er det ikke, bare virker stille i forhold til hjemme.
Noen lyder er mer spennende en andre. Og noen er litt skumle. Men ingen av de er slitsomme, de bare gir oss mange nye impulser og tirrer nysgjerrigheten litt for mye så sent på kvelden.
Så kan man legge seg til rette  på soveposen og vente på at det skal komme en ny dag frem av mørket og fjellet skal våkne igjen.

Tror Kasper ble fornøyd med sin lille gave, litt ekstra tid, oppmerksomhet, litt mat og en stille stund og natt på fjellet.

Mjau fra Jesperpus.

en liten videosnutt:

Kasper er blitt 2 år.
Utrolig hvor pusedagene bare seiler avgårde… ikke i noe musetempo akkurat!
På selveste dagen, bursdagen hadde vi det litt for travelt til noe feiring.
Det vil si arrangementkomiteen og servitrisen skulle bort.

Mor skulle nemlig en snartur innom Kattehotellet Lerud, deretter på kattekurs på Mjøsa hesteklinikk,
Den siste var nok viktigst, og stort behov for, derfor ble permisjonen innvilget for dagen… under litt tvil da, selvsagt.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Nudistavdelingen på hotellet hilser besøkende velkommen.

Nudistene får stadig påpakk fra andre gjester om å få på seg pelsen sin.

Ja så var det kveldens foredrag, om kattens adferd. 

Det mor ikke visste var at Kasper hadde sneket seg med i bilen, mens hun drev på å losset esker inn og ut. Der hadde han lagt seg til å sove under bilsetet, og sov i timevis der.. storfornøyd.

Men jeg mistenker han hadde tenkt seg en tur på skolebenken i dag, nettopp fordi han akkurat var 2 år og kanskje gammel nok til å begynne med litt teori innlæring og annet visdom.

Bakerst i klasserommet satt Rampen og fulgte spent med på hva som ble formidlet framme på skjermen, sammen med alle katteeiere.

Han synes det var interessant med masse kattebilder og spennende kattelyder, i alle fall gjorde han sitt beste for at de andre deltakerne skulle tro nettopp det.

Men det ble nok i det meste laget med katteinformasjon, ikke så mye som en lite glimt av en mus engang.
Lurer på hvem som kan prate så mye om katt uten å nevne ett eneste lite mjaupip om mus.

Konsentrasjon var på topp i starten, men dabbet sakte men sikkert ned etterhvert, sammen med øyelokkene.

Og etter en stund var konsentrasjon og interessen dessverre helt fraværende.
Kursholderene kan vel være glad for at det utelukkende bare Kasper som synes det ble vel mye katteprat på en kveld.

Masse flotte katteeiere som fikk en nyttig kveld med litt kattestoff.

Men bursdagen var ikke glemt, den ble feiret neste dag, men først må det knipses tacobilde. 

Skumle ballonger

Tunfisksuppe til forrett.

Kaspers favoritt, nykokt sei til middag.

og min favoritt til dessert., kremdott (laktosefri) 

Helt unødvendig å lage bål oppå maten mener Kasper,,, som før har krøllet værhårene sine med litt for nysgjerrig snute.

Kasper er ingen dessertdottelsker, så den får jeg for meg selv, rubbel og bit.

Beste med bursdag er maten, men selvsagt fikk Kasper gave også.
En gave trenger ikke å være noe stort eller kostbart for å glede en annen.

Det skal jeg potere mer om neste gang.

Mjau fra Jesperpus

Fordelen med å gå på en frisk morgenluftetur med pus er mange, veldig mange, og det kan faktisk kan være både en innholdsrik og frisk start på dagen.

Altså det er jo ikke mulig å være morgensur lenge, når man går bak en slik fornøyd stomp som vaier til begge sidene i takt med småpotene som lusker i vei. Og det selv om han har jamret og maset sånn omtrent siden kl.05.00 og til 7. 30 om å få komme ut, i ett kjør, og ganske høylytt! 

I tillegg til frisk morratemperatur, såpass at man kjenner etter 100 meter at stillongsen var et dårlig valg, alt for tynt klesplagg. Vi er jo i årstiden da inne- og utetemperatur har skilt lag.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Men derimot, man får alltid mange pauser, ingen fare for høy puls og hastig gåtur rundt i nabolaget, PUSletur i territoriet kan det vel kalles.

Og turen starter helst med øvelsen rulling og gnikking rundt og helst ned i åkeren der det for få dager siden har beitet en flokk med sau, med det som var en morravasket og en ren pels for noen øyeblikk siden, men som nå lukter mer sau en katt!

Så da får man tørket opp en morgen-hes stemme, mens man skifter over til en kanal med adskillig lysere babyplutre stemme, og en masse plutreord som hverken finnes i ordliste eller i babyspråket.

Og akkurat da hører seg selv forskremt, i denne bubbeduppensnuppelurenkoseklompem-språket. Etter at man for ørtende gang har bedt Snuppeluppgogutten om  “Nå må du opp å gå litt”, kikker man seg kjapt rundt, for å forsikre seg om at ingen av naboene er ute henter avisen, lufter hund eller venter på bussen….

Det kan nemlig være slik at de hører og ser alt, unntatt katten da…… og at påfølgende og passende diagnose spres på ryktebørsen.

Man slipper også å gå på harde asfalt veier, og vær sikker på at ikke en eneste morgentur har samme rute. Derimot kan man bli tuslende langs bondens åkerkanter, som heldigvis enda er i morgenfjøset.
Gjerne gjennom naboens hage, som man inderlig håper ikke er våknet enda. Så uoppdaget på kne, krypende under og mellom buskene i bærhagen, tar vi oss sakte videre, mens turfølget er kosete og har gnikket det meste av åkeren av på stillongsen. Og ikke minst er gjødsla som naboen har lagt under bærbuskene, nå på knærne på stillongsen! Den longsen har virkelig krympet siden siste sesong,

Med håp om at avstikkeren er en bevart hemmelighet, går turen videre. Om ikke, vil han antakeligvis frikjenne stæren, som den skyldige for å ha knabba det meste av ripsbæra i år – også…

Omveien ender på baksiden av garasjen, ved komposthaugen, der det ryktes være gode muligheter for mus, og der en håpefull turkamerat med næringsvett, tenker at det kan bli et godt tilskudd til en ventende frokost. Der blir man sittende å vente, like tålmodig som en elgjeger på post, mens “elghunden” sonderer terrenget i en lurvete bakside i naboens hage. Men man slipper i det minste all bjeffingen!
Her er det jakt på et helt annet elegant nivå, 

I forbifarten kan man og konstatere, at selv de fineste hager, også har en bakside. 
Drite på naboens plen er ingen bekymring iallefall, det vil nok bli godt gjemt i ett blomsterbed, rett inn i næringskjeden og bør mottas i takknemlighet.

Det kan forekomme ett par ti ganger antydninger til diskusjoner om veivalg, også det på “koselompensnuppelurenspråket”.
Og egentlig helt unødvendig, mer som vane, da man ca 99,05% av gangene taper den diskusjonen.

Mens pusen derimot fortsetter fornøyd runden videre, uansett resultat.
Også gjennom steinur, hvor man enkelt trår joggeskoen fast nede i sprekk og tråkker i siget videre i sokkelesten noen steg, og rett i den aller største ruka en ålreit sau har klart å prestere, døgnfersk!

Så på en fot må man stå, for å få dratt av lesten og barbeint på med den ene joggeskoen, mens katta drar som en husky i andre enden av båndet på tur etter noe som kunne ha vært et ferskt musespor fra ei uka tilbake. 
Språkføringa dro plutselig på den andre siden av skalaen, eller for å si det slik, hadde det vært på TV, hadde det ikke blitt teksta heller. 

Men, tilbake i bedre lynne igjen, glemmer man ikke at pus må være lydig. “HOLDT” –  stopp å stå i ro – øvelsen er innøvd, og det  til og med på avstand.
Ja, unntatt om det skulle dukke opp eller bli observert  noen villpips i horisonten.

Da kan man nesten se aner av en perfekt fuglehund  inni den rødnøsta kattepelsen.. Gode jaktgener uten tvil. En fuglehundeieres drøm!

Innkalling fungerer også utmerket, “snuppeluris” kom på plass, terningkast 5, …. med rasle litt masse i godisposen, terningkast 6 – tvert. 

Og kanskje det aller beste….han bekrefter høflig at det er helt i orden å gå morgen tur i stillongs!
Helt normalt.
Og en ullsokk på foten og en tilgriset i hånden.
Helt normalt.

Selfietime…. det er viktig, veldig viktig, for å dokumentere at man er oppe å trimmer før fuglene fis…

Han synes det er skikkelig stas med et tobeint selskap på tur, og bekrefter gjentatte ganger høflig at han setter pris på selskapet.

I alle fall, om du prøver å få oppmerksomhet med å prate på babyspråket til snuppelurekompis, samtidig kremter ett par ganger, og så trekker ett par ganger kraftig i båndet.. bekreftes det hvor tilfreds man er, med et skarpt tigerblikk tilbake til “stilongsen” i andre enden av båndet…

Etter å ha hentet pelsen med innhold ned fra stubben etter ganske tålmodig venting, fordi man kjenner at stilongsen er betraktelig tynnere enn pelsbukser, er det på tide at vi starter på hjemturen….

Mens pus passer på at man ikke må stresse for mye, med å legge seg kjapt bokstavelig flat, legger inn en helt nødvendig hvilepause….igjen.

Men noen trøstende klapp og oppmuntring klarer man å få overtalt pus til å holde ut de knapt 50 meter som gjenstår til ankomst hjemme, dog i svakt PUSletempo med antenna rett opp, sånn i tilfelle om det skulle dukke opp noe som bare MÅ sjekkes ut.

Og selvsagt, bare for å markere bokstavelig talt, nok en dotur, heldigvis ikke i naboens hage, 

Og det beste av alt, han graver ned alt selv, trenger ikke å ha med pose, selv om man absolutt burde ha hatt med en, til hjemfrakt av lest m/sauelort.

Og selvsagt kan han gå fot, helt perfekt………. i ca. 

…… 6 sekunder, helt til han hører det rasler i gresset……..men hadde vel tenkt å la han slippe å gå fot lengre uansett.

Og når du nesten har nådd ytterdøren, slengt lesten utafor trappa noen meter før framkomst, så er pus klar for en tur til….

Man konstaterer at både ullsokk og stillongs trenger en vask…. og nå snakker vi ikke kattvask.
Men ullsokken dro rett i søppla, og ny stilongs noteres på ønskelista. 

Snuppelurekompisen derimot, er garantert klar for ny tur i morra!

Mjau fra Jespepus.
 

NB: Bilde av siste favel/død pelskompis i innlegget. Bildene er siste døgnet de hadde sammen. 
Det å ha kjæledyr gir utrolig mange gleder, gode minner og øyeblikk, livserfaringer og ikke minst utfordringer på godt og vondt.
Det å kunne ha en å dele litt av det dagene byr på, – en som som bare er der uansett om man er sur eller glad, om det er regn, sol eller om en har en god eller dårlig dag.
–  Kjæledyrene er der, uten å dømme eller irritere seg.

Men det kommer en dag –  når  man må ta farvel til sitt kjæledyr, sin venn og sin pelskompis.

Det er en av de viktigste beslutninger man tar som dyreeier, når dyret er sykt, skadet eller sliten av alderdom. 

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Når dyrevelferden ikke er god nok til at ditt kjæledyr kan ha et fullverdig og godt liv uten smerter.
Når tiden er inne for å gi kjæledyret en verdig avslutning på livet eller lidelsene.

For noen er det bare en hest, papegøye, eller en katt eller hund.

For andre er det meningen med livet, en livs-venn, en arbeidskamerat, hobby eller hverdagsgleden,
Hvert dyrehold er ulikt.

Det er også sorgen som føles når pelskompisen en dag er borte, sorgen føles ulikt, og bearbeides ulikt.
Ingen sorg skal føles feil, og alle kan få lov å føle akkurat slik de måtte ønske det, uten å skamme seg.

Om det er sorgen
– som føles i å ta det vanskelige valget  
– eller når dagen er kommet og dyret skal avlives
– over å være eller ikke klare å være tilstede
– eller tomheten i etterkant.

Det er mange prosesser som kan føles vanskelig og det er lov.
Ikke la andre fortelle deg hva du skal føle, eller ikke føle.

Tillatt deg å ha de følelsene uten å måtte være flau eller gjemme de.
Det er lov å være trist, gråte, sint, like greit som å le eller kose seg på alle de fine minnene og øyeblikkene som har vært.

Hver sorg er like ulik som hver dyreeier og hvert vennskapsbånd mellom kjæledyr og menneske.
Sorgen er gjerne en refleksjon over hvor sterkt vennskapsbåndet føltes. 

Døm ikke eller latterliggjør andre som synes det er trist å miste sitt kjæledyr.
Tilby heller en klem.

Det kan bety mer enn hva du aner og koster så lite.

.

Å ta avgjørelsen om å avlive sitt kjæledyr kan være svært så vanskelig, men noen ganger finnes det ikke andre alternativ, det kan være sykdom, skade  eller alderdommen som er vond.
Da står man over 2 tunge byrder.
Både det å skal ta avgjørelsen med tidsfrist,  og innse at hesten, katten, kaninen ikke varer evig. 
Noen ganger får man litt tid på å “venne” seg tanken, andre ganger kommer det brått på.

Ikke alltid lett å vite når tiden er inne, da kan ofte veterinæren være behjelpelig med gode råd om når det ikke er god dyrevelferd for ditt kjæledyr å leve videre.
Ofte føles det godt og trygt at en som kjenner deg og ditt dyr, støtter og gir deg råd i ett vanskelig prosess.

For småkompis var det både langtidssykdom som viste seg å være mer omfattende og i tillegg akutt smertefull sykdom, som gjorde at det beste var å gi henne en verdig avslutning på livet, og selvfølgelig i samråd med vår veterinær.
Tidspunktet ble avtalt og ga oss litt tid.
Så hun fikk noen ekstra gode øyeblikk på nytt beite med den lille flokken sin.

Og vi puser og tobeinte hadde henne hjemme på plenen med smakfullt hagegress og koselig stund.

Og slik som jeg ofte gjorde, spesielt på vinteren, sitte på ryggen til småkompis å varme potene.
Eller trygt bak på vogna på kjøretur, mil etter mil.
Alle turene i stallen, morgen og kveld, eller hver dag på beite i sommer sammen.

Om vi ikke snakket samme språk, så trivdes vi i felles selskap og med hverandre.
Vi verken vrinsket eller mjauet om galoppturer eller musefangst, vi bare var der, sammen i hverdagen, som hverandres pelskompis.

Mange sier at døden er fryktelig, og vi både mjauet og diskuterte om bildene skulle deles.
Og kom  til enighet at bildene deles for å vise at den siste stunden og dagen, kan være vakkert og minnerikt øyeblikk, på en fin og verdig måte.
♥-Akkurat slik det var-♥.

Småkompis fikk sovne fra smertene, fredfullt, stille og vakkert med  noen av sine nærmeste tilstede og en dyktig veterinær.
Spiste eple som hun likte.

Vissheten om at de siste dagene var akkurat slik hun satte ekstra pris på, og vi var med henne hele veien.
Gjorde hele prosessen til en vakker og verdifull stund, og ga henne og oss en verdig avslutning på livet som ponni og pelskompis, fri fra smertene.

Kan dyr sørge?
 Ja vi kan det, på ulike vis, og jeg fikk mine minutter på å ta “farvel”.

Kasper derimot, han hadde ingen forhold og ingen interesse av småkompis, han var mest intressert i musjakt.
Eller som mor sier, han er omtrent som barn flest, ganske rasjonell tankegang.

Etter å ha snust gjentatte ganger, og sittet sammen med småkompis, akkurat så lenge som jeg ønsket.
Alt var stille, ingen bevegelser, ingen pust, helt tomt, bare et spist eple som beveget seg når mor kom borti det med foten sin.

Så gikk jeg,
og mor.
En kompis mindre, men ett vakkert øyeblikk sammen.

Hva som skjedde i dagene etterpå får jeg potere om senere.

Mjau fra Jesperpus.

 Og pusen takk for alle de fine meldingene og omtanken.  Det setter vi stor pris på!