Uansett hvilken dyr man har, fra mus til hest, så er det krevende tid både eiere og dyret som er drektig.
Man vil jo at alt skal gå bra, både med “mor” og “barn”,
derfor er det viktig å ha tid og kunne være tilstede når det skjer, og i den sårbare men viktige tiden etterpå.
Det er mange ulike og like tegn på de forskjellige dyrene, når en fødsel nærmer seg.
Hos småkompis var det jur og humøret som var de sikre tegnene.
Siste 2 dagene blei det skikkelig stort jur, men den hvite viktige melken kom ikke, bare blank seig væske.
Humøret gikk fra å være en trivelig småkompis, til en ei skikkelig sur megge som mor sa.
Til og med jeg fikk flate ører fra ho når jeg kom forbi innhegningen.
Mor trodde kanskje det kom til å bli født om natten, men natten gikk uten noen følling.
Utpå formiddagen, oppdaget vi på en liten sjekkerunde at noe var i gang.
Småkompis la seg til rette i ett hjørne i skogen, på en liten gresslette.
Mens vi satt på en stubbe ett godt stykke unna, så hun ikke skulle bli forstyrret.
Når føllet eller fostersekken føllet ligger i, var godt synlig, gikk mor fram til småkompis, bare for sjekke at føllet lå rett vei.
To foter og en mule kunne mor kjenne.
Så kom mor tilbake til meg igjen, eller rettere sagt, hun løp inn og hentet kamera.
Når hun kom tilbake var nesten hele føllet kommet ut.
Mor gikk å småpratet bortover til småkompis, og jeg labbet forsiktig, rett i hælene til mor. Sånn listet med helt på potetåa,
mor sa jeg måtte være stille som en mus….
Hele føllet lå inni fosterposen, mor stakk hull der hode til føllet var, så det skulle få puste,
g navlestrengen røk av like etterpå.
Hele fødselen var over på 10-15 minutter, og alt gikk helt perfekt sa mor.
Men tiden etter er like viktig.
Småkompis må opp på beina, og mora må vaske føllet.
Det er en viktig prosses som bla. bygger mor-barn båndet. og stimulere føllet til reise seg mm.
Småkompis vasket og humret, og dyttet mange ganger i føllet sitt, så etter 40 minutter var føllet oppe på vaklende bein.
Etterbyrden skal komme så fort som mulig, helst innen ca 3 timer, (pga av fare for infeksjon,forfangenhet)
og føllet bør få til å die råmelk med viktige antistoffer av juret så fort som mulig.
Men etterbyrden kom ikke, og føllet måtte ha hjelp til å få til å drikke.
Etter god stund med hjelp, fikk omsider føllet tak i spennene, og “knekte” koden med å bøye og vri hodet for å få det til.
Men enda var det ikke skikkelig melkespreng i juret.
Etter samtale med fastlegen min, veterinæren, skulle vi prøve noen små triks selv på å få ut etterbyrden.
Det blei hengt en flaske med vann for å se om litt mer tyngde kunne hjelpe på, blei sluppet inn en hest til, for å holde henne i bevegelse, men ingenting så ut til å virke.
Etterhvert begynte småkompis å bli syk, og etterbyrden ville ikke slippe, og veterinæren var på vei.
Jeg og mor kunne ikke gjøre mer enn å vente til veterinæren kom susende, eller pusende som jeg ville majuet.
Vi fikk selskap av den andre småkompisen også.
Benyttet anledningen til en liten blund.
Rett før veterinæren kom, bare noen svinger unna, kom også etterbyrden. Heldigvis av seg selv, men litt for sent.
Vaktmannskap og velkomst-komiteen til veterinæren er klar. 
Dyrlegen sjekker at det ikke er noe som mangler på etterbyrden.
Og heldigvis så det ut som alt er kommet ut.
Forresten, vet du hva?
Dette var ikke fastlegen min, men en slik trivelig dyrlege, som bare stikker hester.
Hun har iallefall aldri prøvd seg på å stikke meg, heldigvis, for hun har nemlig monstersprøyter.
Og det er jeg i grunn veldig glad for, og det kan hun også være, faktisk.
Vet ikke hvilke medisiner hun fikk, bare at hun kom til å bli helt frisk igjen. Jeg mener å ha hørt at det kalles for en skikkelig hestekur.
Men småkompis har fortsatt noe å lære da, tror jeg må holde et kurs i fresing, det bør man gjøre når man får sprøyter her og der, iallefall bittelitt.
Var ikke en eneste lyd av henne, nemlig.
Mor var å handlet inn den beste medisin, godis til meg og Kasper, og masse gulerøtter og brød til småkompis.
Masse fristende mat, og frisk vann så hun skulle spise godt å bli fort frisk. og lage masse melk til føllet sitt,
Småkompis fikk pledd på seg før kvelden,
Etterhvert kom det mer melk i juret. 
Hele kvelden og natten var vi sammen med hestene, både for å passe på føllet, siden mammaen var litt syk.
Ja, og passe på at småkompis spiste, hvilte, ikke ble sykere.
Så sjekka vi temperaturen mange ganger gjennom natten, altså på småkompis da.
Vi var bare hjemom en snartur å spiste litt rester, blei jo ikke tid til noe særlig musejakt heller i dag!
Heldigvis ble småkompis bedre og mandag var vi alle helt sikker på at hun var frisk som en fisk.
Foruten at hun har hatt litt såre spener, har mor vært sammen med de siste døgnet også.
Smurt spenene så det skal gro fort, og passet på at føllet har fått i seg nok melk.
Så nå i dag har jeg vært å gjort vanlige katteting, som å fange mus og sove.
Tror mor har for det meste sovet, både stående som hestene, sittende ved kjøkkenbordet og liggende her og der, omtrent som Kasper.
Men jeg må stadig ta en tur bortom hos de å kikke.
Føllet er iallefall helt friskt, mye mer fart i han enn i Kasper faktisk!
Det er en liten hingst, og han kommer til å få samme farge som mammaen sin.
Helt purrfekt, for det ligner jo litt på min og Kasper sin farge.
Så husk alle som er med på dyrefødsler, pass godt på både store og små i dagene etterpå.
Det fortjener de!
Mjau fra Jesperpus.
